arachne.no

Spinner i vei, uten respekt…

arachne.no header image 1

Utro?

July 20th, 2010 · Sorg og sommerfugler, sorg

Jeg får noen ganger meldinger fra lesere som jeg har lyst til å svare litt grundigere på. Jeg klarer ikke å sende gode, personlige svar alltid, eller å følge opp mennesker, selv om de rører meg. Men jeg tenkte det kunne vært ok å skrive litt rundt temaer i bloggposter, så er det jo mulig å diskutere i diskusjonsfeltet dersom dere ikke synes jeg har fasit på alt. :-)

I en melding jeg fikk i sommer står det: “Jeg har en veldig god (mannlig) venn som jeg har kjent i noen år som har kommet på banen og virkelig støttet meg etter at mannen min døde. Og sakte men sikkert har disse vennskapsfølelsene gått over i noe mer….! Dette føles veldig “rart” og nesten litt sjokkerende for meg. Der er jo bare 6 mnd siden mannen min døde og det føles nesten som om jeg er utro. Å hva tenker naboen(e) og alle andre jeg kjenner, om meg nå liksom?”

Jeg skulle ønske alt var like enkelt som det jeg tenker om dette spørsmålet. Selvsagt er det ikke utroskap. Vi lover å elske og ære til døden skiller ad, og det har vi gjort. Vi har stått ved dem gjennom de ondeste av dager. Tankene mine sier at alle forpliktelser er fulgt opp og ingenting burde lenger tenkes eller føles som utroskap.

Min neste tanke er mer farget av følelser, men kommer til samme konklusjon. Tapet av sin ektefelle og sine barns far eller mor er så smertefullt at alle burde vise forståelse. De burde unne oss den trøst og støtte vi finner, og tenke er at vi fortjener hvert grann lykke. Og det mener jeg av hele mitt hjerte. Jeg har fremdeles dager og netter som er så vonde at jeg vet ikke hvordan jeg skal klare meg gjennom. At noen i verden synes de har rett til å dømme meg for de avgjørelser jeg tar for å gjøre livet best mulig for meg og mine barn, er totalt uakseptabelt.

Så blir alt likevel mer komplisert, og da er vi inne på følelsene jeg har for mine to menn - den døde og min nye kjæreste. Er det ikke en drøm vi alle har om at noen skal føle at there ain’t no sunshine when she’s gone? Vi vil at for noen skal vår eksistens være så viktig og vårt nærvær så betydningsfullt at there ain’t no mountain high enough, ain’t no river wide enough, ain’t no valley low enough, to keep me from coming to you. Men det er luksusfølelser. Plutselig kom en elv som var bred nok til at jeg faktisk ikke vil krysse den. Selv om jeg, da Steinar levde, kjente det som at livet uten ham ville vært helt meningsløst.

Hvis jeg skulle fortsatt å kjenne på den følelsen nå, da ville jeg ikke stått opp om morgenen. Så sårt og så enkelt er det. Jeg må finne grunner til at livet på denne siden av elven fortsatt er verdifullt. Jeg er nødt til å se solskinnet selv om han er borte. Jeg er nødt til å kjempe en stadig kamp mot nettop den følelsen mennesker synes jeg i følge noen slags anstendighetshensyn burde ha i et passelig mål, ikke så mye at jeg ikke står opp om morgenen, men nok til at jeg ikke klarer å være glad i noen andre heller. Det kunne kanskje også vært en luksus, og er i alle fall for meg helt urealistisk.

Det hender det føles som et svik mot Steinar når jeg skyver sorgen unna med tanker om mitt nye liv. Men det hender også at det føles galt overfor kjæresten min å fortape meg i minner om Steinar, selv om jeg vet at han er romslig nok til at han ikke stresses av det.  

Følelser er bare ikke noen god rettesnor i alle spørsmål. Og følelser vi tror vi ville hatt er enda verre til å rettlede i noe som helst. Særlig når vi kommer opp i situasjoner som krever så utrolig mye mer av oss enn å følge hjuertet eller magefølelsen.

Jeg tror vi må tilbake til tanken. Og tanken sier som før – elsk mens du har din elskede hos deg. En dag er det faktisk for sent. Da er det ikke mer du kan gjøre for den som er død. Du er alene. Med en frihet som alt for lett føles som en frihetsparodi…

  • Share/Bookmark

→ 5 CommentsTags:

Sommerferie

June 28th, 2010 · Tankespinn

Nå tar jeg sommerferie. Hurra! :-) Etter å ha vært småsyk og storsliten i flere uker er tiden kommet for å slappe av på heltid. Bloggen kommer derfor sikkert til å ligge brakk enda en stund før jeg kommer i gang igjen, men alle dere som allerede er registrerte brukere er hjertelig velkomne til å fortsette debatten selv om jeg kanskje ikke får godkjent nye innlegg.

Ha en så god sommer som dere kan alle sammen!

  • Share/Bookmark

→ 7 CommentsTags:

Pust!

June 16th, 2010 · Tankespinn

Ta et øyeblikk og kjenn at pusten fyller kroppen. Sakte. Ut og inn. Helt ned i magen. Tenk så at luften du drar inn er fylt med energi. Den er så mettet med kraft at du nesten kan kjenne at den pulserer. En orange puls som blander seg med din. Det er solen og lyset og sommeren som fyller din kropp med liv.

Mens på hvert utpust tømmes det grå. Ut med alt trist og grått. Ut med alle nederlag. La dem dampe vekk med karbondioksidet fra pusten din.

Har du et øyeblikk til kan du fortsette med å tenke at alle gode ord du har hørt om deg selv begynner å flyte i luften rundt deg. Alle gode tanker som har blitt sendt din vei. All medlidenhet. All vennlighet. Det legger seg rundt deg på alle kanter. Beskytter deg. Helbreder sår.

Godhet gjør nemlig det.  Får deg til å senke skuldrene. Prøver du?

Du trenger ikke ha alt på stell. Trenger ikke bli likt av alle. Trenger ikke møte alles forventninger før du har tid til deg selv. Trenger ikke vente til sommerferien for å kjenne at du lever.

Akkurat her og nå finnes du.

Det er et mirakel. Ta vare på det!

yoga_mann

  • Share/Bookmark

→ 3 CommentsTags:

Skam og skamløshet

June 10th, 2010 · Tankespinn

8138~Je-besser-PosterDa jeg vokste opp var skamløs noe av det verste du kunne være. Han eier ikke skam! Skammen er felleskapets måte å kontrollere individet på de arenaer som loven ikke dekker. Du burde skamme deg for ikke å stelle hagen din, for å ha for mange kjærester, for det meste som har med sex å gjøre, for å ikke ha det fint nok, sjeldnere for å braute med pengene dine, men for all del, sleng det på, for å ikke strekke til og for å ikke være som alle andre. Skam deg nok så tilgir vi deg – kanskje.

Og skammen har sin plass. Man burde skamme seg bittelitt for å oppføre seg som en drittsekk. I skammen ligger det en anerkjennelse av at andre har rett i sin dom, og noen ganger har de det.

Problemet er når skamfølelsen brer om seg til å dekke alt som ikke er fullkomment. Kjæresten min er ikke skamfull over å spise sørlandschips i sengen fordi han ikke har noen motforestillinger mot å sett bollen mellom oss og kose seg med samtale og flørting over en chipsbolle. Jeg derimot, jeg har idealer om paprikastenger og cottage cheese dip, helst før klokken åtte og i alle fall langt unna sengen. Jeg ser på det som karakterbrist - hos meg vel og merke – at jeg ikke klarer å holde mine livsfornektende dietter. At jeg gir etter for fett og akrylamid og salt. Og jeg skammer meg.

Ennå verre når skamfølelsen brer seg til helsen. Når vi ikke nøyer oss med å konstatere at mestring og helseatferd statistisk fører til bedre leveutsikter. Når vi føler at vi selv må unnskylde og skamme oss over at vi ikke klarte å være fullkomne og betaler med vår egen sviktende helse. Når skammen dekker alt annet enn hvetegress og joggeturer. Når selv det å dø er beheftet med skam som Per Fugelli sa i Aftenposten nylig. Da blir livet tøffere enn det må.

Jeg tror ikke skamløshet er motgiften. Skamløsheten kjenner skammen så alt for godt. Skamløshet er ikke skamløst i det hele tatt. Det kan være godt å mobilisere mot skammen, vise frem sine nederlag og si at sånn er det bare. Men skamløsheten forholder seg likevel til skammen. 

Jeg tror mer på frihet fra skam som kommer av andre idealer. Som når kjæresten min ikke kommer på at chips er noe å skamme seg over fordi det ikke er knyttet til noe nederlag.

Hvis vi absolutt må skamme oss, kan vi ikke skamme oss over vår smålighet? Over de gangene vi oppdager at vi ser ned på andre mennesker eller dømmer dem ut fra standarder de ikke trenger å forholde seg til? Når vi oppdager at vi prøver å kontrollere eller trekke andre mennesker ned fordi vi ikke unner dem lykken.

Så kan vi la slutte å skamme oss over at vi er mennesker. At vi feiler. At vi har våre laster og personlighetstrekk og en liten eller enn stor mage. Kan vi ikke heller le litt av våre forskjellige hang-ups og vår forkjærlighet for lange og late dager i solen med softis og hvitvin fremfor jogging og makrobiotiske dietter uten salt.

Frihet fra skam behøver ikke bety at vi gir opp alt håp om forbedringer. Skam er ingen god motivator likevel. Det vet alle som har forsøkt å trøstespise.

Frihet er å tro på og være tro mot det gode liv for seg selv og andre.

  • Share/Bookmark

→ 7 CommentsTags: ·

Prislapp på et menneskeliv

June 7th, 2010 · Tankespinn

Debatten om prioriteringer i helsevesenet raser etter at helsedirektør Bjørn-Inge Larsen fortalte at vi nekter noen pasienter den mest effektive behandlingen fordi den er for dyr. Sekretariatsleder i Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helsesektoren Berit Mørland sa til Aftenposten at de forholder seg til en veiledende grense fastsatt av Finansdepartementet på 425.000 kroner for forlengelse av et liv med ett år. Siv Jensen mener det er etisk forkastelig å sette en prislapp på et menneskeliv.

Det første spørsmålet mitt er – alltid? Er det alltid etisk forkastelig å sette en prislapp på et menneskeliv så må vi jo slutte med biblioteker og fritidsklubber og bruer på vestlandet slik at vi kan konsentrere alle ressurser om helesevesenet. Skal alle holdes liv i uansett kostnad er det knapt noen grenser for helsesektoren. Om Jensen mener prisene på behandling synker ettersom det blir flere brukere så gjelder det bare sykdommer som mange har. Dessuten glemmer hun at det kommer stadig flere nye behandlingsalternativer til.

Det neste spørsmålet er om alle år er like mye verdt. Er året fra åtti til åttien like mye verdt som året fra seksten til sytten - eller året hvor barna dine begynner på skolen? Jeg skjønner at noen på åtti kan ha like lyst til å leve, men i et prioriteringsperspektiv er jeg ikke det minste i tvil om at jeg ville valgt den som hadde levd minst.

Det er jo ingen som vil sette noen prislapp på et menneskeliv. Det er derfor diskusjonen ikke har vært tatt før. Det føles ekstremt ubehagelig. Men blir det mer etisk akseptabelt om vi bare later som om alle får alt?

  • Share/Bookmark

→ 8 CommentsTags:

Når slutter en historie?

May 31st, 2010 · Sorg og sommerfugler, sorg

I dag går Sorg og sommerfugler til språkvask. Det vil si at den i grunnen er ferdig fra min hånd. Jeg har skrevet om sjokket, smerten, sorget, kampen for å få tilværelsen til å fungere igjen, jeg har skrevet om kjærligheten, alle glimtene av lykke, og jeg har skrevet en masse om håp. Og det er der boken slutter. På noen tunge dager har jeg tatt frem igjen mitt eget manus og lest de siste kapitlene for å minne meg selv om håpet. De trøster meg. Jeg håper de vil trøste mange andre også.

- Synes du det er noe som mangler, spurte jeg min kloke forlegger.

- Ikke hvis du ikke har mer du vil ha sagt, svarte hun.

Men det er det som er så vanskelig å vite. Når setter man sluttstrek? Jeg valgte å slutte optimistisk, men det betyr jo ikke at sorgen er over. Kanskje tvert i mot. Det vi står igjen med nå er bare en ren sorg. Vi trenger ikke lenger Steinar i hverdagen, det er ingen av funksjonene hans som vi ikke enten klarer oss uten eller har funnet en erstatning for. Og livet er faktisk blitt godt. Jeg er lykkelig igjen.

Men det var først etter at alt det var ordnet at det føltes trygt nok for oss å gråte sammen. Gråte ut sorgen over at Steinar ikke fikk leve mer.

Mange snakker som om sorg går over. På sorggruppen snakker de om sorg som en amputasjon. Etterhvert lærer du deg å leve uten et bein også. Men selv om jeg forstår bildet – noe vil alltid mangle – så halter det likevel. Halve sorgen min er Steinars. Et bein er ikke fullt av livslyst. Et bein elsker ikke ungene sine. Vi må leve med at Steinar ikke er der gjennom alle merkedager. Jentene mine må leve med at Steinar ikke får se dem når de gjør ting han ville blitt stolt av.

Det er en sorg over vår dødelighet også. Over at vi gnistrer og elsker, og så blir vi borte. Et liv er som et stort tomrom fra evighet til evighet med et stjerneskudd på midten. Vi setter oss fast og så slites vi løs. Den sorgen går ikke over selv om man får ny kjæreste og nye rutiner.

Vi må bare være kloke nok til ikke å bruke for mye krefter på den. Å sløse bort våre dyrebare dager på sorg er ikke fristende. Heller ikke på krangling, kjefting, misunnelse og misnøye.

Jeg vil bruk dagene mine slik at når noen må leve med sorg etter meg kan de i alle fall vite at jeg levde mens jeg levde. De skal ikke tenke at jeg fikk lite ut av dagene mine, og sørge over alt jeg gikk glipp av. Jeg kommer til å gå glipp av en evighet - som alle andre - men om det går an skal jeg leve en evighet på et øyeblikk. Selv med en sorg.

  • Share/Bookmark

→ 12 CommentsTags: ·

Homoeventyr i barnehagen

May 27th, 2010 · Tankespinn

Jeg er kjempetilhenger. Simpelthen fordi de homofile finnes, og verden er heldigvis ikke lenger sånn at man bare kan ignorere alt og alle man ikke liker og satse på at skamfølelsen deres skal holde dem borte fra oss for alltid amen. Jeg vokste opp uten å kjenne noen homofile. Mine mentale bilder av dem bestod av en blanding av historien om Sodoma og Gomorra og bilder av gay-parade. Jeg trodde de ikke eide skamfølelse eller moral, at de ikke brydde seg om gud, at de var en trussel mot familien. Og dette barnslige bildet klarte jeg egentlig å beholde gjennom hele ungdomstiden i fravær av noen homofile som kunne korrigere det. Det bare lå der og samlet støv.

Jeg husker jeg ble ganske paff da jeg første gang traff en homofil i Oslo. Han sto med rødt forkle (i sitt eget kjøkken) og lurte på om jeg ville ha vafler. Vafler? Fra en homo? Var ikke det litt prosaisk? De var ganske gode. Og jeg oppdaget rimlig kjapt at homofile er helt vanlige mennesker som blir glad og lei seg, som sliter med akkurat de samme tingene som alle andre sliter med, som forsøker å være gode, som trenger rollemodeller og venner, som kan lære meg noe og lære noe av meg.

Bortsett fra at noen av dem sliter litt mer. De opplever seg som fremmede i sin egen verden, noen holder hemmeligheter i sin egen familie eller sin egen menighet. Flere ønsker å ta livet av seg.

Fordi verken de eller vi har forstått at vi er alle mennesker. Vi er ikke like, men vi deler denne kloden et gnistrende øyeblikk mellom død og død. Vi burde stå sammen. Vi burde trøste hverandre. Vi burde gråte og le sammen og tralle en trall i om noen elsker noen av samme eller motsatt kjønn, svarte elelr hvite, om de har lyst til å kle seg i kjole eller bukse, danse eller spille tuba eller analysere finanser – og vi burde fortelle hverandre eventyr der vi lar hverandre være helt på omgang. Fordi det er en mulighet vi alle har.

Eventyr handler om helter fordi de skal lære oss noe, inspirere oss i kampen mot det onde. Og det onde i våre dager, det som virkelig truer oss selv i vår rolige del av verden, er vår manglende raushet mot mennesker som er annerledes enn oss selv. For samfunnet blir stadig mer mangfoldig, og det må vi klare å forholde oss til. Jeg liker virkelig ikke hijab, men jeg ønsker ved gud at mine barn skal høre historier der en kvinne med hijab er helten fordi jeg vil at de skal se at hun er et menneske som meg og som dem.

Barn griper dette kjempefort. Fortell et barn at to kvinner kan forelske seg i hverandre og de sier: “Hva? Er det sant? Javel. Og ferdig med det.” Eller at noen tror på gud eller reinkarnasjon eller engler. De har litt vanskeligere for å forstå at noen snille mennesker tror på helvete, men de aksepterer det også. 

Jeg antar at det er det de er redde for som ikke vil ha homoeventyr i barnehagen. “Tenk hvis barna tror det er greit å være homofil! Tenk hvis de ikke tror meg når jeg forteller at det er syndig og skittent og galt!” Moral bør ha sterkere argumnter enn fortielse og skambelegging. Eller kanskje de tenker at deres ungen kommer til å bli homofile av det. Hvis det hadde vært så enkelt hadde vi vel ikke hatt noen homofile ettersom det til nå bare har blitt servert heteroeventyr i barnehagene…

  • Share/Bookmark

→ 27 CommentsTags:

Usosial helse

May 19th, 2010 · Tankespinn

Knut-Inge Klepp og Bjørn-Inge Larsen i Helsedirektoratet skrev søndag en ganske kjedelig kronikk om matens klasseskiller i Aftenposten. Kjedelig fordi den var nøktern og opplysende om ting vi vet fra før, nemlig at vi må spise mer frukt og grønt og mindre fett kjøtt. Det de ikke skrev noe om var det langt mer interessante spørsmålet om hvorfor det er klasseskiller i helse, og er det egentlig realistisk å gjøre så veldig mye med det?

Først bakgrunnen – mennesker med mye penger og utdannelse er friskere og lever lenger enn dem med lite penger og kort utdannelse. En av grunnene er den kronikken fokuserer på, nemlig at mennesker med utdannelse og penger spiser bedre mat enn andre. Deres svar er opplysning. Utdannelse og opplysning er bra, men jeg tviler sterkt på at hovedgrunnen til at mennesker på østkanten spiser dårligere, er at de ikke vet at de bør spise mer frukt og grønnsaker og mindre pølse. At de har mindre utdannelse betyr ikke at de er evneveike heller. Det kunne vært interessant å se en statistikk der man fjernet dem som evt ikke hadde fullført grunnskolen samt mennesker med såpass ferskt opphold i Norge at de kanskje kunne vært antatt å faktisk ikke ha fått med seg norske kostholdsråd i alle fall. Spiser normalbefolkningen fremdeles mindre grønnsaker er forklaringen neppe at de ikke vet bedre.

Jeg har en annen hypotese. Vi kan kalle den Arachnes omfattende hypotese for sosiale ulikheter innen omtrent alt – også helse. Min hypotese er at livet er urettferdig og at mennesker er ganske dårlige til å rette opp i skjevheter. I stedet fordyper vi dem igjen og igjen til de blir uoverkommelige.

Jeg tror mennesker med god helse og en stabil psyke har høyere sannsynlighet for å skaffe seg en god utdannelse og eller en stabil jobb der de tjener bra. Derved samler de mestringsopplevelser, øver seg i selvkontroll og ikke minst har de det så bra at de ikke trøstespiser i stor grad. Disse menneskene er attraktive, finner gjerne hverandre og bosetter seg i dyrere strøk enn sin gruppemotsats. I tillegg øver de gjerne positivt gruppepress og viser status overfor hverandre ved sitt forhold til mat, trening og sine slanke kropper. Og ikke minst – de opplever å ha makt over egne liv.

Mennesker med dårlig helse og eller ustabil psyke er mer sårbare i forhold til å fullføre en utdannelse og det å få og beholde en god jobb. De opplever oftere frustrasjoner i form av ikke å lykkes og har mer smerter enn sine heldigere medmennesker. Da er det vanskeligere å følge dietter. Det koster mer å dra ut på løpeturer. Og det utvikler seg oftere en kultur for å trøste hverandre heller enn å konkurrere med hverandre. Den kan være snill, men er i det lange løp hemmende fordi den befester maktesløsheten.

Dessverre finnes det ingen enkle løsninger. Det er viktig å fortsette med reklame og opplysningskampanjer for å kompensere litt for den massive reklamen for alt som er ødeleggende. Men reklame kan ikke få folk til å ta kontrollen over eget liv. Det må mennesker gjøre selv. Og dessverre har noen fått en veldig mye tøffere jobb enn andre. Noen må slite mer med kostholdet, med å holde på jobben, med å gjennomføre skolen – men om vi forklarer eller unnskylder så er det likevel den enkelte som betaler prisen. Så kjip er verden.

Og jo lenger man venter med å ta tak i live sitt jo vanskeligere er det. Kiloene og utilstrekkeligheten fester seg dypere. Men selv da finnes det ingen annen løsning enn å finne ut: Hva vil jeg med livet mitt. Hvilken pris er jeg villig til å betale for hva? Vil jeg betale med overvekt og dårlig helse for å slippe å bruke en halvtime ekstra på å lage middag? Hvor mye vil jeg betale for denne halvliteren? Noen halvlitere, noen bøtter med is og enkelte halvtimer er absolutt verdt det, men alle sammen? 

Noen mener det er usosialt å legge ansvaret på den enkelte så lenge det finnes så dype strukturer som predikerer helseatferd. Men det er like fullt den enkelte som betaler sin egen pris. Jeg mener vi må endre samfunnsstrukturer i den grad vi kan, slik at mennesker opplever å lykkes, opplever å  mestre sitt eget liv på forskjellig nivå, men ingen kan gjøre jobben med å tygge salaten din.  

Det er litt nedlatende å skylde på  manglende informasjon, men verre er det at det fratar den enkelte et ansvar ingen blir kvitt. Det befester den maktesløsheten som graver forskjellene dypere.

NB Dette er ikke ment for å si at overvektige mennesker tilhører noen gruppe for dårlig mestring eller for den del at alle tynne mennesker er velfungerende. All overvekt er for det første ikke like usunn. Kilo fylt med skikkelig mat og litt muskler i bunn kan være uttrykk for livskvalitet og ekte nytelse. Da er det foretatt et valg, og det er en god ting i seg selv. Alle mennesker skal ikke være like. Det jeg snakker om er utgangspunktet dårlig helse og lav opplevd kontroll som fører til atferd som gir dårligere helse og livskvalitet.

mer penger

  • Share/Bookmark

→ 17 CommentsTags: ·

Rase og intelligens

May 10th, 2010 · Tankespinn

Ole Jørgen Anfindsen, mannen bak bloggen Honest Thinking, har skrevet bok. Jeg orker ikke lese den. Dessverre orket jeg å lese om den i Aftenposten i går. Og om at Anfindsen bekymrer seg for at vi lar andre raser med lavere intelligens bli politi og sånt.

Jeg ønsker meg ikke noen debatt om rase i det hele tatt men siden jeg er i drømmemodus for tiden (lurer på om det er allergimedisinen som tar knekken på meg, går rundt i halvsøvne), så tillater jeg meg å drømme om alternative debatter. Som rase og sjarm for eksempel.

Eller nei, jeg orker ikke ha med rase i drømmene mine engang. Men i min alternative fremtidsvisjon tror jeg langt mer på vennlighet enn på medlemskap i Mensa. Anfindsens selvsikre rasetro har i alle fall ikke noe å gjøre i politiet.

Jeg drømmer om at vi skulle oppvurdere gavmildhet og gjestfrihet. Humor. Evnen til å få folk til å åpne seg opp og dele fortellingene sine.

Kan vi ikke ta en pause i alt dette konkurransehysteriet der alt skal måles og veies? Inntelligens koblet med varme og humor er en gave til oss alle. Intelligens koblet til mennesker som synes det er greit å trampe på andre er bare skremmende. Slike mennesker burde i alle fall ikke få lov til å leve i troen på at de er overlegne trivelige mennesker som er med på å gjøre vår tid på jorden hyggeligere.

Jeg skal ikke på noen måte undervurdere intelligens her. Jeg vil selvfølgelig foretrekke smartest mulig kreftforskere. Om de samtidig er morsomme er det et pluss for menneskene rundt dem, men ikke nødvendigvis for kreftmedisinen. Heldigvis rekrutterer man ikke forskere etter hudfarge ettersom de færreste av oss ville hatt noe videre å bidra med i den retningen selv med aldeles nydelige stamtavler. Vi kan heller ikke lage TVer eller mikrobølgeovner. Jeg er glad noen har gjort det for oss.

Jeg skulle også ønske våre folkevalgte var hakket smartere enn gjennomsnittet ettersom de skal behandle ubegripelig mye mer informasjon enn gjennomsnittet og trekke slutninger fra det som i alle fall i teorien skal være til beste for flest mulig - men det hjelper jo ikke hvis de ikke er snille. Så barnslig enkelt er det i virkeligheten også, ikke bare i oppdragelsen. Intelligens er bare én av veldig mange fassetter ved et menneske, og bare i få situasjoner den aller viktigste.

Akkurat det skulle jeg ønske vi var smarte nok til å skjønne…

  • Share/Bookmark

→ 3 CommentsTags:

Det finnes mennesker som dreper barna sine

May 7th, 2010 · Mammaliv

Det er en setning. En sånn setning som jeg må lese flere ganger selv om jeg har skrevet den selv. Fordi den er sannheten så aldeles naken. VG har i flere artikler bilder av noen av de barna som er drept av sine egne foreldre. Det er bilder jeg har sett på flere ganger fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal gripe det.

Å være barn burde vært det tryggeste i hele verden. En tilværelse full av bamser og trygge voksne med tøysestemme og trøsteklemmer og nattasanger. Men så er de så forsvarsløst utlevert til menneskene rundt. Dersom de svikter så har ikke barna noe forsvar. For hva gjør vi hvis vi uroer oss for et barn?

Melder vi det til barnevernet? Vi tror vel ikke så ille om folk? Hvor mange av oss tør å ta kontakt med foreldre for å spørre hvordan det går med barna deres? Det er jo høyst upassende. Det er som om barna ikke helt finnes på linje med voksne. Som om deres følelser ikke tels like mye.

Men noen ser. I de aller fleste tilfellene, ikke bare av barnedrap, men ved all mishandling og omsorgssvikt, så tror jeg noen står rundt med veldig dårlig samvittighet når de får høre hvor langt det har gått. De fleste unger er skolekamerat med noen, går på barnehagen med noen.

Men der ingen ser er det kanskje fordi det er så sjelden vi ser noen andres barn dypt nok inn i øynene til å se om der finnes gjenskinn av latter og kjærlighet eller om dette er en unge vi burde prøve å ta litt vare på. Det er mange trinn ned mot helvete.

Ved siden av meg på pulten ligger et magasin som heter Medicinsk vetenskap. Hovedoverskriften denne gangen er: Stressa av ock få en friskare kropp. Sikkert fint å få en friskere kropp, tenker jeg, men det er flere ting vi kunne fått tid til i en mindre stresset tilværelse. Jeg tar meg i å drømme om et liv der jeg stresser av nok til å kose meg med jentene min – og med vennene deres. Der jeg er i stand til å se det dersom noen barn innenfor min rekkevidde har det vondt.

Det finnes nemlig også mennesker som redder barn. Ikke bare fra slemme foreldre, men fra onde skjebner. I alt som er ondt er tilsiktet. Jeg er så takknemlig for alle dem som så mine barn i sommer, da jeg var for redd og hadde det for vondt til å klare å ta deres smerte i tillegg til min. Men jeg drømmer også om å være et menneske som ser barn - hvem de er og hvordan de har det. Gjør du?

  • Share/Bookmark

→ 10 CommentsTags: ·