arachne.no

Spinner i vei, uten respekt…

arachne.no header image 1

Fineste du! <3 <3

March 17th, 2014 · Tankespinn

Det har vært noen dager med debatt og sleivspark rundt og mot (kvinnelig) heiing på hverandre. Er du for? Er du mot? Bør vi holde oss til sak eller oppmuntre hverandre som mennesker?

Det hele blir fort tabloid. Vi snakker om ting som treffer dypt og hardt med ironisk distanse eller spissformulerte meninger. Jeg er ikke med i verken heiagjengen eller motstanderne, men debatten berører meg like fullt. Her er årsakene:

Selv etter 38 år i verden føler jeg fremdeles ikke at mitt nærvær er selvsagt eller nødvendig sånn helt per se. Jeg skriver og underviser om menneskerettigheter og har en intellektuell forståelse av at jeg rett og slett finnes med samme rett som alle andre så lenge hjertet mitt slår og muligens litt til. Likevel blir jeg veldig glad når noen gir meg tegn til at de liker meg eller bryr seg om meg – kort sagt at min tilstedeværelse i verden er noe noen setter pris på.

Når sant skal sies blir jeg litt for glad for det. Så glad at det nesten kan gjøre meg urolig. For hva om det snur? Jeg kan ikke love noen at jeg aldri skal mene noe, si noe eller gjøre noe fryktelig skuffende. Dermed er det så vidt gleden rekker å reise seg i all sin velde før en annen del av meg har lyst til å få skuffelsen overstått med det samme. Så du tror du er glad i meg? Fuck you. Det er bare noe du tror.

Jeg vet det er pubertalt. Flaks for verden at jeg er den eneste over 30 som har det sånn da! Haha.

Men noen ganger er det noen som faktisk er glad i meg. Som fortsetter å være glad i meg selv om jeg er skeptisk og uenig og irriterende nettopp når vi hadde det så koselig. Som liker hele meg, selv når jeg ikke klarer å la være å si at det er et dustete uttrykk når det vi egentlig gjør er å akseptere at vi alle er pakkeløsningen med noen fabelaktige sider som alltid henger sammen med noe mindre fabelaktige rukkel. Det er like fullt fantastisk deilig. Og jeg liker dem tilbake. Selv dem som har like ruklete sider som meg.

Særlig dem som har like ruklete sider som meg. Jeg liker folk som er odde, som har meninger, som er tydelige. Jeg liker at de finnes. Jeg heier på dem. Håper de skal klare å lage litt bråk. Ruske litt opp i ting. Hadde det ikke gjort så vondt i tastaturet ville jeg sendt dem hundevalper på nett. Noen ganger har jeg sendt hjerter eller sagt fineste du (uten at noen sørger eller er dødssyke), men jeg tenker heller at jeg burde gitt uttrykk for den tanken oftere enn at jeg burde hevet meg over den. Jeg tror det finnes flere enn meg (jeg gjør faktisk det) som også synes det er litt ålreit å høre at det er bra at de finnes. Ikke bare fordi de har et generelt menneskeverd, men fordi jeg mener de tilfører debatten og verden noe ved å være så fargerike eller tydelige eller storsinnede eller kjærlige eller hva de nå måtte være, som de er. Selv om jeg kan være rasende uenig i sak.

Hvis alle hadde vært enig med meg, måtte jeg jo skiftet standpunkt i alt, og det ville vært mot min samvittighet… Det var ikke mine ord, men liberaleren i Don Camillo, og siden jeg leste den for første gang i tenårene har jeg elsket den setningen. Mye mer enn greia om at jeg vil dø for din rett til å si blablabla. Det vil jeg nemlig ikke. Men om du skifter standpunkt for å tekkes meg, vil jeg skifte standpunkt for å terge deg.

Sak er mye enklere å forholde seg til. Det involverer ikke så mye følelser. Ikke for meg i alle fall. Folk kan være så uenige med meg som de orker så lenge a) vi kan ta en kaffe og være venner fordi vi er enige om at det er ok å være uenige, eller b) vi er ikke venner og jeg slipper å ta en kaffe med dem. At folk er enige med meg i sak er også helt greit, men jeg spretter ikke champagnen av den grunn, (med mindre enigheten betyr at vi sammen får gjennomført noe).

Men der det begynner å bli plagsomt for en som er såpass sensitiv, men samtidig såpass sosialt lite tilpasningsdyktig som meg, er når de to blandes sammen. Når jeg får høre at jeg er flink eller fin eller nydelig eller klok fordi noen tilfeldigvis er enig med meg i sak. Ikke fordi de har foretatt en vurdering der de har kommet til at jeg har flere eller bedre gode sider enn dårlige, eller at de synes jeg er en interessant person eller alt sånn som det er digg at noen synes, men at jeg er verdifull fordi jeg mener det samme som dem. Da kommer jeg som nevnt over nemlig garantert til å bli verdiløs ganske raskt!

Altså – ja til mer kjærlighet OG mer uenighet!

→ 2 CommentsTags: ··

Utenkte tanker

February 6th, 2014 · Tankespinn

Jeg setterFugelli svært høyt, med sin siste kronikk i Aftenposten har han imidlertid gått seg vill i sin egen ulne godhet. Med fare for å bli hva han kaller en liten lort, en feig sådan, skal jeg herved komme med noen forslag til noe annet Fugelli er opptatt av, nemlig utenkte tanker. Disse tankene er selvsagt ikke utenkte per se, en hel masse mennesker har tenkt dem, men åpenbart ikke Fugelli.

Nummer 1: Næringslivet er ikke en ond kraft i samfunnet. Næringslivet er summen av menneskers skaperkraft, arbeidsinnsats og problemløsning. Næringslivet tilbyr både produkter, opplevelser og arbeidsplasser. Visst er det noen som tjener for mye og noen som tjener for lite, visst må vi kjempe mot utnyttelse og  begrense forurensing og sløsing.Det gjør da også svært mange, både på høyresiden i politikken og i næringslivet. Begge deler er nemlig fullt av mennesker som i likhet med alle andre mennesker stort sett er ganske menneskelige.

Nummer 2: Jobb er en god ting, arbeidsledighet er en dårlig ting. Jeg har selv grunnfag i idéhistorie og psykologi, og mellomfag i litteraturvitenskap. Jeg startet på hovedfag, men hoppet av da jeg så at så mange andre med hovedfag var overlykkelige over en sekretærjobb i et forlag. Jeg ble webdesigner i stedet. Deretter tok jeg forefallende kontorarbeid. Resepsjon, arkiv, sentralbord, rapportskriving og budsjetter osv osv på midlertidige kontrakter. Etterhvert jobbet jeg meg opp til administrasjonsleder på en liten avdeling i staten. Der fikk jeg tilbud om en master i ledelse på BI. Hadde jeg begynt på en utdannelse som var mer etterspurt i utgangspunktet hadde jeg sluppet å være så usikker og frustrert som jeg var i flere år, og jeg hadde mest sannsynlig hatt permisjonsrettigheter da jeg fikk tvillinger. At jeg for et par år side valgte å slutte i min sikre jobb og bli frilanser og forfatter igjen (med deltidsjobb) gjør meg til et unntak. De fleste ønsker og trenger sikkerhet. Å utdanne unge mennesker til jobb heller enn arbeidsledighet kan faktisk gjøres av omtanke, ikke fordi man har en ond, ideologisk overbevisning om at ungdommen bør lære å svømme i stim.

Nummer 3: Jobb er en god ting, arbeidsledighet er en dårlig ting. Jeg tar denne en gang til. Denne gangen med referanse til punkt 1. Arbeiderpartiet vil ha alle i arbeid. Skal alle arbeide i staten da? Hvordan går det med oss en generasjon fra nå dersom vi ikke bryr oss om konkurransekraft og lønnsomhet? Er det et mål at Norge skal bli det neste Hellas? Hvor er omtanken i det?

Nummer 4: LO er også besatt av penger. Til tross for at nordmenn har det cirka best i verden mener LO stadig at det er enormt viktig at alle skal tjene mer hvert år og at det er umoralsk å kjøpe tjenester av mennesker som har det dårligere enn oss og derfor er villig til å jobbe for mindre. Vi er alle på et nivå der vi tråkker på noen lengre nede. Å ikke innse det, er å blendes litt for lett av eget speilbilde.

Nummer 5: Det er ikke flagellater som driver med strømmen som lykkes. NHO vet dette kanskje enda bedre enn LO hvor det å kjempe sammen har hatt en høyere verdi enn det å stikke seg ut. De som lykkes i næringslivet tar sjanser, de finner på ting, tilpasser seg nye konkurransesituasjoner. Å nedvurdere alt dette til å drive med strømmen er uvitende.

Nummer 6: Etter tre år på BI kan jeg med en viss sikkerhet si at menneskesynet på BI ikke er slik som Fugelli tror. Det var i alle fall ikke slik jeg trodde det var. På BI undervises det i tillit til medarbeidere, i kreativitet for å skape produkter kundene blir fornøyd med, det fokuserer på langsiktige relasjoner. Arbeidsplasser hvor mennesker trives og føler seg verdsatt fører til ekstra innsats. Prososial atferd, altså alt det vi gjør uten å bli betalt for fordi det er bra for fellesskapet, er et uttrykk for at mennesker har det bra, men det er også veldig lønnsomt. Det er veldig lenge siden det store skillet gikk mellom arbeidere som ble utnyttet og kapitalistene som utnyttet dem. De beste bedriftene skaper felles mål for de ansatte og ledelsen. Selvsagt er det mange næringslivstopper som håver inn alt for mange penger selv, men det skyldes mer menneskelig grådighet enn en samlet kraft med NHO i spissen som søker å overkjøre flest mulig.

Nummer 7: Også staten bestiller forskningsrapporter som presenteres dersom resultatet er ønsket og legges i en skuff dersom resultatet ikke er slik man forventet. Jeg har jobbet i staten i noen år. Vi ble ikke kraftig oppfordret til ulydighet, til å leke med tanker, til å herje med sannheten. Faktisk må jeg innrømme at jeg ikke engang føler at mine SV-velgende venner preges mer av slike tankesprang enn mine FrP-velgende venner.

Kjære dere og kjære Per Fugelli,

Verden er ikke svart-hvit!

→ 4 CommentsTags: ·

Blogging igjen

January 6th, 2014 · Tankespinn

Jeg vil blogge igjen. Noen av dere har hørt meg klage over at jeg plutselig føler fallhøyde i forhold til skriving. Jeg har fått høre at jeg er flink. (Ille nok) Andre har ment jeg er klok. (O skræk) Løsningen er ikke å lytte til kritikerne (hvorav jeg selv stort sett er den mest entusiastiske) for balansens skyld.

Noen av dere har hørt meg fortelle at jeg nå skal lese og ellers holde kjeft til jeg har noe å melde. Problemet er at dersom man ikke frigjør seg fra problemet over, så blir ventetiden lang. Jeg kommer neppe med kloke ord til menneskeheten hvis det er det jeg prøver på.

Løsningen er å frigjøre seg fra den måten å tenke på. Jeg er et menneske,  og det innebærer et høyst begrenset overblikk. All min kunnskap er fragmentarisk. Det hender jeg drømmer om å lese den autoritative verdenshistorien i femten bind, lære alt og bli ferdig, men den finnes selvsagt ikke. Det vil alltid finnes mer. Flere vinkler. Andre forståelsesnøkler. Dessuten glemmer jeg. Hvor mange sider har jeg lest om andre verdenskrig? Hvor mange artikler, kommentarer, biografier? Hvor mange filmer har jeg sett? Likevel har jeg oppsiktsvekkende hull i kunnskapen.

Det finnes forskjellige typer kunnskap. Jeg er så heldig å svært ofte møte mennesker som er fantastisk beleste. Jeg elsker å spørre dem ut, høre hva de tenker om ting, jeg elsker å være sammen med mennesker som har referanserammer så vide at jeg kan leke med dem. Og likevel tror jeg ikke jeg har møtt et menneske som ikke har begrensninger.

Nå leser jeg Jakten på tusenårsriket. Revolusjonære millenarister og mystiske anarkister i middelalderen. Det jeg vet om middelalderen er en saus av kuriosa, omtrentligheter og myter i et for meg ukjent blandingsforhold. Nå lærer jeg selvfølgelig en del mer fakta, noe som er kjempegøy, men  jeg tror jeg likevel forstår en del av hva mystikerne og deres tilhengere drømte om. Hva som drev dem. Hvordan det er å tro så sterkt og ville så sterk og være så desperat. Fordi jeg har et annet sett med forkunnskaper enn dem du får av å lære årstall og navn på herskere og filosofer.

Jeg har møtt enormt kunnskapsrike mennesker som er helt i mørket om hva som driver folk. Eller hvordan folk ser på dem. Hvordan det er å tilhøre en annen kultur og se verden fra et annet ståsted. Eller med et annet følelsesregister. Eller fra en posisjon av makt eller avmakt. Personlig har jeg ingen innsikt i hvordan det er å være lite kunnskapstørst, hjemmekjær, jevnt lykkelig eller ha et godt sovehjerte.

Poenget mitt er at jeg har lyst til å skrive fordi jeg leser og lærer og mener og tror om deler av virkeligheten, og jeg har lyst på kommentarer fordi dere kjenner andre deler av virkeligheten eller fordi dere i kortere eller lengre øyeblikk deler min.

Så etter en ordentlig lang bloggtørke er jeg offisielt i gang. Så er det bare å håpe at jeg fortsatt har lesere. ;-)

→ 6 CommentsTags: ·

Jul: Nok en mulighet til å være perfekt?

January 6th, 2014 · Publisert, Tankespinn, Tro og tvil

Kirken har fått kjeft for sin kampanje perfektjul.no som skal få oss til å tenke gjennom hvilke verdier vi ønsker at julen skal ha. Flere har misforstått kampanjen eller opplevd budskapet nærmest som dobbelt skyts både mot dem som gjør for mye og for lite ut av julen. At ironien ikke er åpenbar, sier en hel del om det samfunnet vi lever i. Kravene til våre billedvakre liv kommer fra så mange kanter at vi knapt hever et øyenbryn om det kommer fra ett sted til. Vi bøyer nakken mens vi handler og trener og vasker og pusser og napper og handler litt mer, i håp om at vi en vakker dag skal bli gode nok. Hevet over enhver kritikk. Perfekte.

Vi har godt av å bli ledd litt av og enda bedre av å le litt av oss selv.

Perfekte nok for hva? Perfekte nok for hvem? Blir jeg lykkelig den dagen jeg kan Instagramme alle utsnitt av stuen min og ingen ser forskjell på hjemmet mitt og en møbelkatalog? Hvor mange likes må jeg ha før jeg er fornøyd? Kanskje har noen andre fått flere likes enn meg. Se, der er en grunn til bekymring og nye runder med kredittkort og jobbing.

Bare stuen? Hva med kroppen min? Det kan komme mange timer selvhat ut av lår som berører hverandre. Gud forby at vi skulle bruke bein med celluliter og stygge knær til å danse med eller armer med nupper og grevinneheng til å klemme med!

Kirken vil kanskje helst unngå å støte noen selv når den kritiserer oss for vår overflatiskhet. Jeg er ikke så nøye på det. Sannheten er at vi er blitt bortskjemte og fulle av oss sjøl, og derfor forveksler vi stadig beundring og nærhet. Jeg gjør det selv. Jeg tror at gjestene mine er mer opptatt av om huset er strøkent enn av at jeg er uthvilt og tilstedeværende. Tjue minutter før før folk kommer flakser jeg rundt som en oppskremt høne på jakt etter søl eller rot. Eller om jeg skal på fest, står jeg selvkritisk foran speilet og lurer på om folk vil tenke at jeg har blitt for drøy over baken til å gå med kjolen som satt så fint i fjor.

I julen møter vi ofte slekt og venner vi sjelden ser. Tenk om vi virkelig kunne ha benyttet anledningen til å møte mennesker uten å iscenesette oss selv. Til å se dem i stedet for å tenke på å bli sett.

Aldri har noe samfunn opplevd så stor velstand som oss, men vi bruker denne fantastiske friheten til så mange meningsløse ting.

Jeg er åpenbart uenig med Kirken i hva som er julens innhold. Vi feiret jul lenge før kristendommen kom til landet, men vi trenger ikke krangle om det til jul. Vi kan heller enes om at maset om den perfekte jul bør vi bare le av.

Det er bare å gratulere alle dem som elsker å pusse sølv, rundvaske sine gjennomstylede julehjem, bake sine sju slag og lage lefser og sylte attpå, som trives med rødglødende kredittkort og ikke angrer når regningen kommer i posten, som ser ut som menneskene på reklamen og smiler til januar.

Alle vi andre kan sette oss ned (gjerne midt i julestria), trekke pusten dypt, løfte hodet og le fra magen. Hva er det vi har hodt på med?

Publisert i Aftenpostens spalte Tro og tvil bittelille julaften 2013

→ No CommentsTags: ··

Klær eller ikke klær?

January 6th, 2014 · Publisert, Samfunn

Forskjellen mellom mennesker og dyr? Mennesker pynter seg med ting. Dyr brisker seg, de viser frem sin pryd i form av fjær, muskler, pels, haler, nebb eller kinnposer. De slåss for å finne sin plass i flokken.

Men på ett tidspunkt fant mennesket ut at det gikk an å pusse en nøtt eller lage hull i en tann og henge den rundt halsen. Vi festet fuglefjær i håret og malte oss med farger fra naturen.

Så langt alt vel.

Intelligensen ga oss nye muligheter til å imponere hverandre. Vi oppdaget symboler. Ting kan vise til noe annet enn seg selv. En høvding eller en prestinne kan kle seg litt annerledes enn de andre. En kongekrone er en kostbart hodepryd laget av metall og edle stener, men den symboliserer et kongerike. Klær kan vise stand eller status.

Fortsatt er alt vel. Evnen til å forstå at noe representerer noe annet enn seg selv er grunnlaget for at du kan lese denne teksten hvor bokstavene på fabelaktig vis representerer ord og tanker. Det er grunnlaget for at vi kan forstå en tegning eller følge en bruksanvisning og derved bevare og reprodusere ideer. Mennesket kan ordne seg i grupper med forskjellige oppgaver og myndighet, som politi, sykepleiere eller dommere, markert med uniformer som symboler.

Problemene inntreffer først når vi blander sammen ønsket om høyest mulig status i gruppen med de mulighetene vi har skapt oss i det moderne samfunnet. For dyr uten symboler og pynt, er genene avgjørende. De sterkeste og de flotteste får høyest status. Det er urettferdig, men ukomplisert.

I dagens samfunn har vi fått muligheter som til nå knapt har vært mulig å forestille seg. Uten at jeg er involvert i noe av prosessen kan mennesker på den andre siden av kloden tilbringe dager og netter med å sy klær jeg kan bruke for å vise “hvem jeg er”. Eller hvem jeg gjerne vil være. Hvor på stigen jeg befinner meg. Hva slags smak eller hvor mye penger jeg har. (Mye av grunnlaget for at dette kan gjøres for nettopp mine eller dine penger og ikke enhver annens penger, er at vi er født i et land med olje under havbunnen, men det er en annen sak).

Mitt ønske om å kle meg en spesiell måte kan altså i første omgang være definerende for livsbetingelsene til mennesker jeg aldri har møtt og aldri kommer til å møte. I neste omgang skal noen forholde seg til meg og mine signaler. Kler jeg meg i klær fra rimelige kjedebutikker eller vil jeg vise frem rikdommen for å vise min status til mennesker som har mindre enn meg?

Ingen av delene er helt uproblematisk. Billige klær må lages raskt av underbetalte arbeidere, går ofte fort i stykker og kastes tilsvarende raskt. Da er både arbeidernes innsats, materialene klærne er laget av og kjemikaliene som brukt til å bleke eller farge stoffene, bortkastet. Trender er på sin side selvforsterkende – det alle har, vil alle ha. Da øker skillet mellom dem som har og dem som ikke har råd.

Løsningen? Pynt deg gjerne, men spander et par tanker på hva du kjøper. Noen ganger kan klærne gjøre verden kaldere.

Publisert i Folkevett nr 3 2013

→ No CommentsTags: ·

Abort: Er debatten for emosjonell?

January 6th, 2014 · Publisert, Tro og tvil

- Hvorfor blir alle så emosjonelle når de diskuterer abort, sukket en kamerat av meg. Han satt ved pc´en og hadde rotet seg opp i en debatt om abort der temperaturen begynte å bli vel høy.

– Hva mener du som de blir så sinte for da, spurte jeg. – Er du for eller imot? Min erfaring er at det er ganske høy temperatur på begge sider.

– Jeg bare spurte hva som er den prinsipielle forskjellen mellom abort i 12. eller 24. uke, eller for den saks skyld når fødselen er i gang, men jeg får ingen prinsipielle svar, bare masse følelser.

Den samtalen har jeg tenkt litt på. Abortmotstanderne har det enkle, prinsipielle svaret. Livet starter ved unnfangelsen, og det er galt å ta liv. Ingen kompliserte avgjørelser for når i prosessen et menneske blir til, for ikke å snakke om hvilket vern mennesker skal ha i møte med andre hensyn. At det er et enkelt prinsipielt standpunkt betyr ikke at følelsene holder seg unna, langt derifra. En overbevisning om liv og menneskeverd trekker nettopp med seg både følelser og samvittighet.

Å diskutere for abort er langt vanskeligere, all den tid svært få av oss som er for fri abort egentlig er for selve aborten. Det er ikke noe mål eller noe gode i seg selv å unnfange for så å ta abort. Ingen synes at det er noe man bør etterstrebe.

Å argumentere for abort er som regel en argumentasjon for retten til å foreta vanskelige avgjørelser uten overformynderi.

Hvor sent i svangerskapet kan en abort foretas? Grensen for fri abort er satt til tolv uker. De fleste spontanaborter skjer før dette. Inntil da er mors vurderinger av egen situasjon enerådende. Denne grensen kan forsvares noenlunde prinsipielt med at fosteret da ligner et menneske.

Den neste grensen vi har satt er 18 uker, men da med begrunnelse og nemdvedtak. Det er ikke et prinsipielt vedtak, det er en grense som er tilpasset erfaringen. Er et foster på 17 uker et menneske eller ikke, og kan et menneske ha litt vern? Kvinnen kan få medhold i egen opplevelse av at situasjonen er for tøff. Fosteret befinner seg i en gråsone, ikke i en klar, prinsipiell verden.

Jeg er takknemlig for at mennesker involverer følelser og samvittighet i sine avgjørelser, også når deres vurderinger ikke sammenfaller med mine egne standpunkter.

På sett og vis er vi alle medskyldige i at liv går tapt ved at Norge produserer våpen, brenner og eksporterer olje som øker temperaturen på kloden, stenger grensene eller begrenser u-hjelpen. Vi vurderer hensyn mot hverandre. Noen avgjørelser er definitivt bedre enn andre. Da nøden var stor nok satte foreldre sine egne barn ut i skogen for å dø.

Jeg tror mennesker er på sitt beste når de har frihet og ressurser til å kjenne på medfølelsen. Samfunnet bør derfor ta menneskers samvittighet og moralske vurderinger alvorlig. Derfor må jeg ende opp med å forsvare reservasjonsretten selv om jeg er imot at leger skal reservere seg. Og min kamerat må kanskje lære å sette pris på høy temperatur og stort engasjement fra mennesker som bryr seg.

Publisert i Aftenpostens spalte Tro og tvil november 2013

→ No CommentsTags: ··

Samfunnsdebatt: Hvorfor kan ikke folk få ha sin tro i fred?

January 6th, 2014 · Publisert, Religion, Tro og tvil

Hvorfor betyr det noe hva folk tror?

Fordi hva vi tror styrer hva vi ønsker med samfunnet. Å være menneske er å endre verden. Vår menneskelighet er uløselig knyttet sammen med vår evne til å tenke, drømme og planlegge, til å kommunisere alt dette og gi vårt unike bidrag til et fellesskap.

Hvem skal bestemme hvordan du skal leve? Hvem kan definere et godt liv for deg? Sannsynligvis ønsker du å gjøre det selv. Men hvem skal bestemme hvordan andre skal leve? Det er en god sjanse for at du eller jeg har lyst til å gjøre det også.

Noen kristne ønsker å bestemme hvilken tilgang andre skal ha til abort eller hvor mye kristendomsundervisning barn bør ha, muslimer og jøder vil bestemme at deres sønners forhuder må fjernes, barneombudet vil bestemme at de skal forbli inntakt. Vi står mot hverandre i våre syn på hvordan verden bør være.

Noen ganger fungerer demokratiske avgjørelser om hvordan vi vil ha det i samfunnet som helhet, andre ganger må enkeltmennesker og grupper få leve etter egne overbevisninger –  selv om de måtte være i strid med flertallets overbevisninger.

I prinsippet mener jeg vi bør vi forby og påby så lite som mulig slik at mennesker får størst mulig frihet til å skape sitt eget liv i felleskap med andre. Statens rett til å gripe inn bør ikke utløses før noen utgjør en trussel mot andre enn seg selv. Men når skjer det?

En del amerikanske kristne viser til sin tro for å forklare at skatter og avgifter er en trussel. Fordi de mener Gud skal styre, ikke staten, var de villige til å velte hele den amerikanske økonomien om nødvendig, for å stanse en helsereform som betyr økte utgifter for staten og dermed økt behov for skatter og avgifter. Den umiddelbare krisen nylig ble løst fordi de ikke var mange og mektige nok, men krisen viste med all tydelighet at konflikten mellom forskjellige verdenssyn kan være svært reell. Det betyr noe hvilke ideer som sirkulerer i et samfunn, og det er viktig at ingen miljøer blir stående utenfor samfunnsdebatten. Andre virkemidler finnes ofte ikke.

Men hva med holdninger og praksiser som ikke rammer noen utenfor den enkelte kirke eller trosgruppe. Har vi andre noe med hva de tror da?

Kan vi for eksempel forlange likestilling i religiøse forsamlinger? Jeg mener at hvis voksne folk velger å holde fast på bakstreverske og meningsløse praksiser, så er de i sin fulle rett så lenge de avstår fra lovstridige handlinger som trakassering, vold eller trusler. Det samme gjelder homofile. Men vi kan og bør løfte vår røst i håp om å påvirke.

Når det gjelder barn eller dyr er saken annerledes enn med voksne. Vi har regler for dyrevelferd. Barn har selvstendige menneskerettigheter som staten må veie opp mot foreldres trosfrihet.

Men jo mer frihet vi har, jo viktigere er det å ha en sekulær stat som likestiller og beskytter, slik at trosfriheten er mest mulig reell og at menneskerettighetene gjelder for alle. Frihet legger også større ansvar på debatten og religionskritikken.

Publisert i Aftenpostens spalte Tro og tvil oktober 2013

→ No CommentsTags: ·

Moral: det vi har og andre mangler

January 6th, 2014 · Publisert, Tro og tvil

Ulrik Imtiaz Rolvsen skrev i en kronikk i VG at han har følt seg mobbet av FrP hele sitt liv. Det er trist. Nå er han lei seg fordi 54 % av Norges befolkning ville ha FrP i regjering, og han føler at et flertall er mot ham på grunn av hudfargen. Men er 54% av oss rasister?
Både mobbing og rasisme er betente temaer. Ingen vil identifisere seg selv som mobber eller rasist, og beskyldningene hagler derfor begge veier hvis noen først begynner å klistre merkelapper.

Det jeg likevel vil si er at det går en rød tråd fra FrPs retorikk om muslimer, gjennom kommentarfeltenes omtale av romfolk og innvandrere, via arbeidsgiveren som mente lærere med for mange tattoveringer var et dårlig forbilde for barn og til venstresidens omtale av høyresiden (og motsatt). Den er innom de fleste av oss på veien. Vi er alle mer eller mindre overbevist om at det finnes en moralsk brist i alle som ikke er som oss selv.

Barnehageversjonen av innsikten i at vi alle er mer skyldige enn vi tror, er at alle er like gode. Det er selvsagt ikke tilfelle. Hadde vi vært det, hadde det vært lite vits i å prøve å bli et bedre menneske. Nettopp fordi vi alle deler denne menneskelige tendensen til å se oss selv som litt mer moralske enn vi er og andre som litt mindre moralske enn de er, så bør vi fra tid til annen ta en liten realitetssjekk på oss selv. Den realitetssjekken består ikke i å kjenne etter om vi føler at vi har rett. Tiltroen til eget sinnelag gjør oss alle til gode løgnere overfor oss selv.

Lars Fr. Svendsen deler i boken Ondskapens filosofi ondskap i tre former, den demoniske ondskapen som rommer sadisme og skadefryd, den instrumentelle ondskapen som er å sette egne behov foran omtanken for andres velbefinnende og den idealistiske ondskapen som deler verden i de gode (oss) og de onde (dem). Å bekjempe det onde blir da identisk med å bekjempe en annen gruppe mennesker.

Den demoniske ondskapen er sjelden. Egoismen ganske vanlig. Den idealistiske ondskapen er likevel skyld i mest elendighet. Det er et godt stykke fra utestengelse og devaluering til drap og 2. verdenskrig, men uten den første hadde vi aldri kommet til den andre.

Det går fint an å ønske en mer restriktiv innvandringspolitikk med andre begrunnelser enn frykten for at innvandrere er en slags destruktiv kraft som er ute etter å ta oss. Det er mulig å kritisere en kapitalistisk politikk uten å beskylde høyresiden for å ville rasere velferdsstaten for å skape et mer urettferdig samfunn. Det går an å ta for gitt at man ikke kan se på mennesker om de er gode forbilder for barn eller ikke. Det er bare litt mer krevende.

Jeg er redd selv Imtiaz Rolvsen og andre som har opplevd rasisme eller andre krenkelser også er nødt til å revurdere de andres moralske intensjoner. Rasisme er uakseptabelt. Troen på at flertallet av den norske befolkning har gått til stemmeurnene, ikke med et ønske om gode politiske løsninger, men med et ønske om å stenge ute fargede fra fellesskapet vårt, er også galt.

Publisert i Aftenpostens Tro og tvil spalte i september 2013

→ No CommentsTags:

Hva er galt med Hadia?

August 28th, 2013 · Feminisme

Stort sett veldig lite. Hun har alt. Er flink, smart, talefør…og inni den rekka har jeg veldig lyst til å skrive pen. Som om en det ikke er noe galt med nødvendigvis må være pen. Som om pen er en naturlig forlengelse av flink. Som bøtte og spade. Hest og kjerre. Pen og flink. Noen ganger er det rett og slett lurt å se etter slike normale sammenhenger og stille spørsmål ved dem. Har pen virkelig en naturlig plass sammen med andre positive beskrivelser av en tillitsvalgt?

Mange betrakter samfunnet som matematikk. Logiske sammenhenger uten unntak og uten paradokser. Det er åpenbart forventningene så alt for mange har hatt i møte med Heidi Helen Sveens tekst Uansvarlig av Hadia. Livet er dessverre fullt av både unntak og paradokser.

Forventninger til kjønn og kjønnsroller finnes. Det betyr at vi synes noen ting er naturlig, forventet og helt på sin plass, mens andre ting ikke er det. Som at kvinner er pene eller i alle fall prøver hardt å være pene. Det er stort sett også sant, fordi slike ting er selvforsterkende. Vi liker at kvinner er pene, derfor gir vi pene kvinner positiv feedback. Feedback ikke-pene kvinner ikke får. Pene kvinner får muligheter, oppmuntring, lønn, ekstra tips dersom de serverer, seksuell opmerksomhet, lettere medhold i retten osv. Dette finnes det mye forskning og statistikk på. Det kalles halo-effekten.

Halo-effekten gjelder også menn. Den store forskjellen mellom kvinner og menn er imidlertid at mannsidealet er sterkere, mektigere, har mer autoritet og viser mindre hud og sårbarhet. Menn kan derfor kle seg i dresser med brede skuldre som bygger opp autoriteten, mens kvinner kler seg i sin egen hud eller i stoffer som følger kroppens linjer. Linjer som vi tidlig lærer skal kontrolleres, og temmes fordi noen kurver er fine mens andre er uakseptable.

Det å være kvinne innebærer dessuten en egen, hormonell sårbarhet. Disse hormonene slås på i en periode der jentene skal lære seg å være vakre, å kontrollere sin egen seksualitet og andres blikk, forholde seg til enorme mengder reklame, modeller, kjendiser, skuespillerinner og et samfunn som generelt ELSKER vakre kvinner. Vakre kvinner er jo så vakre. (Helst skal de lære å tenke også, men det er det mindre fokus på.)

Alt for fort føles dette helt naturlig. Jeg var ikke vakker som tenåring. Gjennom mange år tenkte jeg at jeg skal aldri si noe som helst offentlig, for tenk om noen plutselig kommenterer utseendet mitt! Tanken var skremmende. Jeg er jo ikke vakker! Også jeg beundret vakre kvinner.

Så en dag var kvisene var borte. Tannreguleringen ble tatt av. Jeg hadde funnet ut hvordan jeg skulle kle meg, sminke meg, hvilken hårsveis jeg kledde, jeg ble voksen nok til å smile til verden uansett hva jeg følte på innsiden. Første gang noen mente jeg var flink og pen var jeg bare lettet. Jeg hadde lykkes!

Flink og pen. Det har vært sagt om Knausgård også, det er ikke det. Men hvilket ideal representerer Knausgård? Påvirker det unge gutter? Jeg tror det faktum at de fleste menn ikke begriper hva et ord som skjønnhetstyranniet egentlig betyr, taler for seg. Hva er probleme? spør menn på Facebook. Vi liker vakre kvinner. Alle gjør jo det!

Alle gjør jo det. Også jeg. Alle kvinner ønsker å være en vakker kvinne. Også jeg. Hva er galt med Hadia? Ingenting. Ingenting annet enn at etter Hadia kommer andre jenter og unge kvinner som tror (og de ser ut til å ha helt rett), at de også må være vakre for å lykkes. For hvorfor stiller Hadia opp i en nydelig fotoshoot i valgkampen? Ikke fordi Hadia er typen til å ha modellaspirasjoner, men fordi hun vet at:
Alle elsker vakre kvinner!

Vi elsker dem i den grad at vi synes kvinner skylder oss å være vakre. De bør slannkes, sminkes, styles og fikses. Vi klikker på artikler som gir kvinner terningkast på antrekk. Vi kommenterer, ler og føler at deres utseende er vår sak.
Men se på Erna da, hun slipper unna! Ja, se på Erna. For ei dame! (Nå snakker vi menneske, ikke politikk). Hva har hun ikke holdt ut fordi hun har sine meningers mot? Fordi hun har en sjelden selvtillit som ikke stagges av konvensjoner og forventninger. Jeg ville aldri orket å høre alt det hun har fått slengt mot seg fordi hun ikke tilfredsstiller de moderne kroppsidealene.

Men jeg er ikke minister heller. Så mye suksess har jeg ikke hatt. Så mye makt har jeg ikke fått. Spørsmålet er: Kan vi på ett eller annet tidspunkt tenke at et menneske er blitt noe mer enn seg sel? Et symbol? Er det lov å være skuffet fordi forventningene til kulturminister Tajik er større enn til personen Hadia?

Åpenbart ikke. Sveens artikkel har blitt delt mer enn 1300 ganger. På et overveldende antall tråder er det innlegg fra sinte mennesker. Det er jo så flott at Hadia Tajik er pen. Hvordan kan Sveen være sint fordi Hadia viser det frem?

Jeg synes Sveen oppsummerer det hele helt utmerket: “Skjønnhet skal selvsagt ikke være til hinder for makt og suksess. Det bør heller ikke være slik at skjønnhet er en nødvendig del av kvalifikasjonene til kvinnelige politikere.” Jepp.

→ 2 CommentsTags: ·

Døden

February 4th, 2013 · sorg

Jeg kan like gjerne skrive om døden. Det er den jeg tenker på likevel, her jeg sitter og utsetter arbeid ved å lese facebook, nettaviser, artikler, blogger, hva som helst som kan få meg til å tenke på noe annet enn døden – uten at det virker.

Se stort på det – vi som lever nå kom inn i tiden på et punkt  og vi skal ut av den igjen på et annet punkt. Hva som skjer før eller etter kan vi spekulere i, anta at vi har eksistert før fødselen, at vi vil fortsette å eksistere etter døden, eller at vi er et uventet smart produkt av evolusjonen som ikke finnes uten kroppen, men det eneste vi vet er at vi lever en avmålt stund mellom fødsel og død. Akkurat nå, mens jeg skriver denne teksten og du leser den, så finnes du og jeg. Vi puster, hjertet banker, blodet frakter oksygen og næring rundt i kroppen slik at vi kan tenke, elske hate, lengte, gråte og frykte til det hele en dag skal ta slutt.

Det er en størrelse så stor at jeg ikke får sjelen rundt, samtidig som det er fullstendig hverdagslig. Hvert øyeblikk er det noen som dør. Noen som trer ut av rekken mens vi andre fortsetter å marsjere. Fremover. Fortere. Tynnere. Penere. Flinkere.

Jeg har holdt et hjerte, som for meg var mer dyrebart enn jeg kan forklare, under min hånd, kjent det skjelve og kjempe mot døden – og tape. Hvem kan gjøre det ugjort?

Det har snart gått fire år siden Steinar opphørte. Siden stemmen hans forsvant. Siden humoren hans ble utradert av en kreftsvulst. Siden han ikke lenger kunne trøste meg eller gå meg på nervene. De ville kalt det komplisert sorg om jeg hadde tatt meg bryet og spurt noen av dem som står for normeringen av slikt, hva de synes om at jeg fortsatt ikke har funnet noen fred. Finnes det noe mindre komplisert enn redselen for døden? Angsten for at utmattelsen egentlig skyldes kreft. Angsten for at flyet skal ramle ned. Angsten for bare å ha 40 somre igjen – og kanskje blir det regn. Angsten for at andre skal dø under mine maktesløse hender. Angsten for at angsten min skal fortsette å gjør arbeidsdagene mine korte og unnskyldningene lange. Er det komplisert?

Er det ikke tvert mot så banalt at du allerede er lei av å lese? Hva kan du si om døden som ikke er sagt, tenkt, følt, bortkastet?

Er det ikke bare komplisert å vite hvordan man skal gjøre meg effektiv igjen? Produktiv. Konsumorientert. Veltipasset og velfungerende. Hvordan man skal få meg fra å lese bøker om mennesker som sulter og dør i konsentrasjonsleire mens andre flørter og ler, eller nyheter om mennesker som dør med vår viten og vilje av diaré og malaria, sånn at jeg kan være fokusert på å opprettholde norsk arbeidsmoral og ikke drive med unnasluntring? Hvordan man skal få meg til å skjønne at jeg må tenke positivt og konstruktivt og ikke bekymre meg verken for det som kanskje kan skje eller det som helt sikkert skal skje – og i hvert fall ikke det som skjer hele tiden så lenge jeg og mine unnslipper?

Så jeg kan slutte å skrive om døden og bli glad og gøy igjen.

→ 10 CommentsTags: