Per Kristian Bjørkeng skriver i Aftenposten om overgangen “Fra autoritær far til “nærpappa”".
“En gryende litteratur for fedre forsøker likevel å definere den nye papparollen. Både egne håndbøker for fedre, og Karl Ove Knausgårds vanvittige kamp, er arbeider som desperat forsøker å tydeliggjøre denne nye, ukjente figuren,” skriver han. Han er redd det spesifikt maskuline skal forsvinne i en uklar papparolle, når mannen ikke lenger kan påberope seg autoritet. For Bjørkeng er det nemlig bekymringsverdig hvis menns og kvinners roller blir for like.
Jeg tror han gjør det fordi han gjør noen antagelser om hva det vil si å være mamma som ikke nødvendigvis er riktige. Jeg forstår om han ikke føler seg helt bekvem med alle sider av mammarollen slik den defineres i mammalitteraturen, det gjør ikke jeg heller.
Han siterer fra Knausgårds roman: «Når jeg gikk rundt i byen med barnevogn, og brukte dagene til å stelle for barnet mitt, var det ikke slik at jeg tilførte livet mitt noe, at det ble rikere, tvert imot ble noe tatt bort fra det, en del av mitt selv, den som hadde med mannlighet å gjøre.» og Bjørkeng konkluderer med at: “Likevel er det bare å erkjenne at høstens og vinterens mest omtalte romanfigur og forfatter, har appell nettopp fordi han viser oss hvordan den tabubelagte urmannen fortsatt finnes i oss alle, også i den moderne, heterofile mann. [...] vi nok er mange som kan kjenne litt på hans følelse av å ha tapt en frihet ved å binde oss mer til våre barn, blir nok tapet for de fleste overdøvet av gleden over et tettere og dypere forhold til barna.”
Jeg kan ikke påkalle noen urmann i meg. Det var vel ikke det mannlige i meg som ble borte i alt ungemaset, men det var absolutt noe. Og dette noe er så viktig for meg, selv om det jeg verken vil definere det som mannlighet eller kvinnelig, at jeg aldri noensinne vil få barn igjen. Jeg tviler på at det er særlig mange kvinner som ikke har kjent på den samme følelsen av at småbarnsjobbingen krever mer enn den gir, selv om ikke alle går like langt i sine konklusjoner som meg. Selve jobben med barn er en jobb. Trillingen gir ikke livet noen følelse av dyp mening. Men nettopp det han sier om gleden over et tettere og dypere forhold til barna er kanskje noe flere kvinner har oppdaget tidligere fordi vi har blitt tvunget til å stelle og trille. Men det er ikke unikt kvinnelig.
I forbindelse med at jeg ble årets mamma i fjor var dette kanskje noe av det jeg strevde med å forklare. Det å være mamma har blitt så utrolig mye viktigere for meg dette året, ikke fordi alle tingene har blitt gøyere. Jeg synes fremdeles at alt ansvaret med å ha unger som skal ordnes er ganske kjipt. Særlig nå som det har blitt dobbelt så mye ansvar. Det stjeler friheten min. Og før, med en mann som var villig til å ta veldig mye av byrden, så slapp jeg i stor grad å gjøre det. Men dette året har også jeg oppdaget en større glede over forholdet til dem som små mennesker fordi jeg har vært nødt til å forholde meg til dem og deres følelser hele tiden.
Men Bjørkeng har flere ting han gjerne vil slå fast. “Men det er forskjell på kvinner og menn fortsatt. Det vet vi egentlig alle, om vi for et øyeblikk glemmer det evinnelige diskusjonsmaset om årsaken er arv eller miljø. Og dermed er det forskjell på mødre og fedre.[...]Handlekraft og gjennomføringsevne er egenskaper som mange fortsatt vil knytte til maskulinitet.” Ja, det vil vi kanskje, men er det fordi vi ser på det som naturlig? Jeg tror tvert i mot, at vi forbinder handlekraft med maskulinitet fordi begge deler er positive ord som vi gjerne vil skal henge sammen. Kvinners angst til alle tider har vært å bli belmret med en lite handlekraftig mann. Det kunne bety døden for familien. En lite handlekraftig mann er en mann som ikke deler på ansvaret. Men jeg tror ikke en lite handlekraftig kvinne er særlig feminint i betydningen attraktivt heller. En kvinne som må melde pass overfor barn som trenger mat og votter og leksehjelp og skiskole fratar også mannen mer av den friheten han sannsynligvis ønsker seg.
Bjørkeng har mer: “Ja, pappalitteraturen er annerledes enn de mange mammabøkene. En av årsakene er vel at vi i mye større grad enn kvinner elsker å konkurrere.” Igjen blir det alt for enkelt. Ja, pappabøkene er mye morsommere. Konkurransen er gøyere. Jeg skal gå så langt som å si at kanskje har han rett i at menn i større grad elsker å konkurrere, men jeg vil påstå (uten alt for mye belegg, so shoot me) at kvinner konkurrerer nøyaktig like mye, men at vi tar konkurransen mer alvorlig. Reglene er så forskjellige. Det er mye gøyere å konkurrere i å lage den kuleste dragen eller gi barna de gøyeste lekene, enn det er å konkurrere i å ikke hente sist, aldri levere skitne unger på skolen, være politisk korrekt, alltid ha det ryddig hjemme hvis noen kommer innom osv. Drittkjedelige og dødsalvorlige konkurranser.
Men jeg forstår jo heller ikke utgangspunktet, redselen for det kvinnelige. Om en mann triller vogn er han fortsatt en mann som triller vogn. Om en mann og en kvinne leker med drage med ungene er de fortsatt en mann og en kvinne som leker. Når mine unger klemmer meg får de en feminin klem. Når de klemmer kjæresten min får de en maskulin klem, det å klemme eller smøre nistepakker er ikke maskulint eller feminint i seg selv. Vi trenger ingen fordeling om at jeg vasker gulvet mens du finner på noe gøy for å vite hvem som er hvem. Tvert i mot tror jeg vi alle blir bedre foreldre om vi finner frem til det individuelle i oss som gjør oss til gode foreldre og ikke henger oss så veldig opp i rollene.
Jeg har null respekt for behovet for å definere ansvar bort fra sitt kjønn. Når Knausgård hevder seg fratatt sin mandighet bak barnevognen er det sikkert en autentisk beskrivelse av en følelse, men om det blir noen programerklæring er det ikke annet enn en barnslig bortforklaring for noe han mangler argumenter for. Jeg har ingen problemer med par som deler oppgavene langs tradisjonelle kjønnslinjer, men det skal begrunnes med partenes egne ønsker, ikke tvinges på noen med tynne unnskyldninger om at frihet, moro og action er mer mandig.
