arachne.no

Knut-Inge Klepp og Bjørn-Inge Larsen i Helsedirektoratet skrev søndag en ganske kjedelig kronikk om matens klasseskiller i Aftenposten. Kjedelig fordi den var nøktern og opplysende om ting vi vet fra før, nemlig at vi må spise mer frukt og grønt og mindre fett kjøtt. Det de ikke skrev noe om var det langt mer interessante spørsmålet om hvorfor det er klasseskiller i helse, og er det egentlig realistisk å gjøre så veldig mye med det?

Først bakgrunnen – mennesker med mye penger og utdannelse er friskere og lever lenger enn dem med lite penger og kort utdannelse. En av grunnene er den kronikken fokuserer på, nemlig at mennesker med utdannelse og penger spiser bedre mat enn andre. Deres svar er opplysning. Utdannelse og opplysning er bra, men jeg tviler sterkt på at hovedgrunnen til at mennesker på østkanten spiser dårligere, er at de ikke vet at de bør spise mer frukt og grønnsaker og mindre pølse. At de har mindre utdannelse betyr ikke at de er evneveike heller. Det kunne vært interessant å se en statistikk der man fjernet dem som evt ikke hadde fullført grunnskolen samt mennesker med såpass ferskt opphold i Norge at de kanskje kunne vært antatt å faktisk ikke ha fått med seg norske kostholdsråd i alle fall. Spiser normalbefolkningen fremdeles mindre grønnsaker er forklaringen neppe at de ikke vet bedre.

Jeg har en annen hypotese. Vi kan kalle den Arachnes omfattende hypotese for sosiale ulikheter innen omtrent alt – også helse. Min hypotese er at livet er urettferdig og at mennesker er ganske dårlige til å rette opp i skjevheter. I stedet fordyper vi dem igjen og igjen til de blir uoverkommelige.

Jeg tror mennesker med god helse og en stabil psyke har høyere sannsynlighet for å skaffe seg en god utdannelse og eller en stabil jobb der de tjener bra. Derved samler de mestringsopplevelser, øver seg i selvkontroll og ikke minst har de det så bra at de ikke trøstespiser i stor grad. Disse menneskene er attraktive, finner gjerne hverandre og bosetter seg i dyrere strøk enn sin gruppemotsats. I tillegg øver de gjerne positivt gruppepress og viser status overfor hverandre ved sitt forhold til mat, trening og sine slanke kropper. Og ikke minst – de opplever å ha makt over egne liv.

Mennesker med dårlig helse og eller ustabil psyke er mer sårbare i forhold til å fullføre en utdannelse og det å få og beholde en god jobb. De opplever oftere frustrasjoner i form av ikke å lykkes og har mer smerter enn sine heldigere medmennesker. Da er det vanskeligere å følge dietter. Det koster mer å dra ut på løpeturer. Og det utvikler seg oftere en kultur for å trøste hverandre heller enn å konkurrere med hverandre. Den kan være snill, men er i det lange løp hemmende fordi den befester maktesløsheten.

Dessverre finnes det ingen enkle løsninger. Det er viktig å fortsette med reklame og opplysningskampanjer for å kompensere litt for den massive reklamen for alt som er ødeleggende. Men reklame kan ikke få folk til å ta kontrollen over eget liv. Det må mennesker gjøre selv. Og dessverre har noen fått en veldig mye tøffere jobb enn andre. Noen må slite mer med kostholdet, med å holde på jobben, med å gjennomføre skolen – men om vi forklarer eller unnskylder så er det likevel den enkelte som betaler prisen. Så kjip er verden.

Og jo lenger man venter med å ta tak i live sitt jo vanskeligere er det. Kiloene og utilstrekkeligheten fester seg dypere. Men selv da finnes det ingen annen løsning enn å finne ut: Hva vil jeg med livet mitt. Hvilken pris er jeg villig til å betale for hva? Vil jeg betale med overvekt og dårlig helse for å slippe å bruke en halvtime ekstra på å lage middag? Hvor mye vil jeg betale for denne halvliteren? Noen halvlitere, noen bøtter med is og enkelte halvtimer er absolutt verdt det, men alle sammen? 

Noen mener det er usosialt å legge ansvaret på den enkelte så lenge det finnes så dype strukturer som predikerer helseatferd. Men det er like fullt den enkelte som betaler sin egen pris. Jeg mener vi må endre samfunnsstrukturer i den grad vi kan, slik at mennesker opplever å lykkes, opplever å  mestre sitt eget liv på forskjellig nivå, men ingen kan gjøre jobben med å tygge salaten din.  

Det er litt nedlatende å skylde på  manglende informasjon, men verre er det at det fratar den enkelte et ansvar ingen blir kvitt. Det befester den maktesløsheten som graver forskjellene dypere.

NB Dette er ikke ment for å si at overvektige mennesker tilhører noen gruppe for dårlig mestring eller for den del at alle tynne mennesker er velfungerende. All overvekt er for det første ikke like usunn. Kilo fylt med skikkelig mat og litt muskler i bunn kan være uttrykk for livskvalitet og ekte nytelse. Da er det foretatt et valg, og det er en god ting i seg selv. Alle mennesker skal ikke være like. Det jeg snakker om er utgangspunktet dårlig helse og lav opplevd kontroll som fører til atferd som gir dårligere helse og livskvalitet.