arachne.no

Spinner i vei, uten respekt…

arachne.no header image 1

Derfor har jeg tenkt å sende opp raketter på nyttårsaften

December 26th, 2011 · Tankespinn, sorg

Det er laget en facebookgruppe for å gjøre nyttårsaften til en minnesmarkering for ofrene på Utøya. Vi blir bedt om å sende opp lyslanterner i stedet for fyrverkeri. Jeg er sikker på at hensikten er god, men jeg vet ikke hvor gjennomtenkt ideen er.

Å minnes døden er ikke “nydelig” for oss alle. Døden er en avgrunn. En fiende det er vanskelig å stable livet på beina rundt, plutselig brøler den og alt faller sammen. Livet er nødt til å gå videre på en eller annen måte. For noen er det å komme gjennom høytidene knalltøft. Vi sliter med å ikke tenke, ikke minnes, ikke gråte og undertrykke angsten som best vi kan. Hva blir det av oss dersom vi skal kjenne på sorgen og angsten ved høytidene? For meg måtte det en halv valium til for å kontrollere angsten etter å ha fått forespørsel om å delta i markeringen.

Vi hørte på Amy Winehouse synge Our day will come i bilen en dag før jul. Jentene mine ville vite hva hun sang. Jeg forklarte at teksten betydde at en dag vil alt bli helt bra. (Noe som selvfølgelig i seg selv er ganske leit for oss som vet at Amy Winehouse døde som hun gjorde, men det vet altså ikke jentene) Jentene mine lurte på om jeg trodde den dagen ville komme for dem også. Jeg sa jeg trodde det ville komme mange slike dager. Det var bra, mente de, for sist gang det var en dag som var helt bra var siste julaften før pappa døde.

Livet vårt er basert på å ikke minnes. Ikke hele tiden. Ikke når vi skal feire. Ikke på dager som for andre er helt fine. For mange vil sikkert en minnesmarkering for ofrene på Utøya føles så nydelig som de mener initiativet er. Et øyeblikk av melankoli. En følelse av å gjøre noe fint. Før de igjen kan skåle og kjenne gleden over et nytt år. For noen av oss er minnesmarkeringer forbundet med så mye panikk at vi har vanskelig for å fungere, det kan i alle fall ikke kombineres med å arrangere fest eller formidle glede til ungene over et nytt år. Og det prioriterer jeg over å minnes de døde. For jeg tror heldigvis jentene mine har dager som er helt, helt fine så lenge de bare ikke tenker over hvem de savner.

Jeg tror ikke det er mange av oss som kommer til å glemme ofrene på Utøya på lang, lang tid likevel. Men på nyttårsaften har jeg tenkt å forsøke.

Share

→ 4 CommentsTags:

Julen: Mitt hjerte vanker fortsatt til Jesu føderom.

December 12th, 2011 · Publisert

Marius Lien skriver i Morgenbladet at i adventstiden kommer de «sureste og tverreste folkene i Norge: Ateistene.» De har et stadig behov for å brette ut sitt antibudskap, som er at alle andre tar feil. Hvis det er lakmustesten på om man er en skikkelig ateist, så er ikke jeg det.
Flere har spurt meg om jeg som spaltens humanist skal skrive om den førkristne lysfesten denne gangen. Jeg har ikke lyst til det denne gangen. I julens tradisjon for raushet og gavmildhet har jeg lyst til å skrive om hva jeg synes er kristendommens vakreste budskap.
Julen gjør meg nemlig hvert år like nostalgisk. Minner om deilige juler fra barndommen strømmer på. Da jeg var barn feiret vi Jesu fødsel, ikke nissen og gavesekken hans. Vi hadde selvfølgelig gaver og juletre og store mengder god mat, men i min familie var ikke julens mirakel at vi fikk masse ting, men at Gud valgte å bli menneske – blant de fattige. Det er ikke like lett å formidle verdien av den minste blant oss uten autoriteten fra noen som har makt til en dag å snu hele hierarkiet vi har skapt, så den minste blir den største.
Det finnes få historier som på en like sterk måte formidler menneskers iboende verdi som den kristne julefortellingen. Jeg tror min favorittjulesalme må være: Mitt hjerte alltid vanker. Tredje vers lyder:
Men under uten like,
Hvor kan jeg vel forstå,
At Gud av himmerike
I stallen ligge må!
At himlens fryd og ære,
Det levende Guds ord,
Skal så foraktet være
På denne arme Jord!
I et samfunn der moter, statussymboler og allverdens materielle ting ofte avgjør vår verdi, både den vi tillegger oss selv og andre, er tanken om Gud i en krybbe verdt å stanse opp ved. Gud valgte seg ikke makt eller dominans. I salmens egne ord:
Hvi skulle herresale
Ei smykket for dig stå?
Du hadde å befale
Alt hvad du pekte på.
På en fest nylig fikk jeg presten til bords. Etter en times tid utbrøt han: Så heldig jeg var trakk deg da! Det er ikke så ofte jeg hører det fra prester, ettersom jeg ikke alltid har sansen verken for statskirkeordningen eller budskapet de forkynner. Praten hadde gått om behovet for noe å tro på. Jeg tror ikke det finnes fordi vi er skapt med en lengsel etter vår skaper. Men med en høyt elsket ektemann i graven, vet jeg atskillig om menneskers eget behov for mening. Den inderlige lengselen etter at noen skal se oss i vår nød, ikke bare i vår suksess. Vi har noen ganger godt av å forbigås i våre prangende fjær, for å kunne elskes mer inderlig i vår nakenhet.
Anarkisten Bjørneboe skriver: «Mitt hjerte det er et foreldreløst barn», i et dikt som ikke er så langt fra salmens budskap slik jeg leser det.
Så tok jeg i hånden den fattiggutt
og talte til ham: Du vet at du er
den eneste ting ved mig selv jeg har kjær.
Dypt i oss alle bor en fattiggutt. Vi kan velge å ta fattiggutten i oss – og i vår neste – i hånden, eller kjøpe så mye som mulig i håp om at det skal gi, og formidle, kjærlighet. I julen er mitt hjerte hjemme i Jesu føderom.

(Publisert i Aftenposten 11.12.11)

Mitt hjerte alltid vanker i en litt eldre utgave enn den jeg brukte i Aftenposten:

1. Mit Hjerte altid vanker
 I JEsu Føderum,
Did samles mine Tanker
 I deres Hovedsum:
Der er min Længsel hjemme,
 Der har min Troe sin Skat —
Jeg kan dig aldrig glemme,
 Du søde Julenat!

2. Du, mørke Stald, skal være
 Mit Hjertes Fryde-Slot;
Der kan jeg daglig lære
 At glemme Verdens Spot;
Der kan jeg bedst befinde,
 Hvori min Roes bestaaer;
Naar JEsu Krybbes Minde
 Mig ret til Hjerte gaaer.

3. Men ak! hvad skal jeg sige,
 Naar jeg vil tænke paa,
At Gud af Himmerige
 I Stalden ligge maa:
At Himlens Fryd og Ære,
 Guds væsentlige Ord,
Skal saa foragtet være
 Paa denne slemme Jord!

4. En Perle, der forgjettes,
 Saa nøie ledes op;
Den blanke Demant sættes
 I gylden Krones Top;
Man kaster ei en Drue
 Blandt tørre Grene ned:
Skal jeg min Gud da sske
 I saadan Usselhed?

5. Hvi skulde Herresale
 Ei for dig pyntet staae? —
Du havde at befale,
 I hvor du pegte paa —
Hvi lod du dig ei svøbe
 I Lyset som et Baand,
Og Jordens Konger løbe,
 At kysse paa din Haand?

6. Hvi lod du ei udspende
 En Himmel til dit Telt,
Og Stjerne-Fakler brænde?
 O store Himmel-Helt!
Hvi lod sig ei tilsyne
 En mægtig Englevagt,
Som dig i Silkedyne
 Saa prægtig burde lagt?

7. Nei! JEsus faaer sit Leie
 I denne gode Juul,
Hvor Betlere de pleie
 At lægge sig i Skjul;
Det var end ei hans eget
 Det Høe, hvori han laae —
Han havde ei saa meget.
 Han kunde ligge paa.

8. Den Sag kan ei begribes.
 At JEsus, Gud og Mand,
Saa meget hart indknibes
 I Verdens Jammerstand:
Han, som med Guddoms Vælde
 Al Verden dømme vil,
Ei har det, han kan hælde
 Sit arme Hoved til.

9. En Spurre har sit Rede
 Og sikkre Hvile-Boe;
En Svale ei tør lede
 Om Nattelys og Roe;
En Løve veed sin Hule,
 Hvor han sin Roe kan faae:
Skal da min Gud sig skjule
 I Andres Stald og Straae?

10. Ak, kom! jeg vil oplukke
 Mit Hjerte, Sjel og Sind
Med tusind Længsels Sukke,
 Kom, JEsu, dog herind! —
Det er ei fremmed Bolig,
 Du har det selv jo kjøbt —
Saa skal du blive trolig
 Udi mit Hjerte svøbt.

11. Jeg vil med Palmegrene
 Dit Hvilested bestrøe:
Min Brudgom, dig alene
 Jeg leve vil og døe.
Kom! lad min Sjel erlange
 Sin rette Qvæge-Stund
At kysse tusind Gange
 Din søde Rosenmund.

Jens bjørenboes dikt Mitt hjerte:

Mitt hjerte det er et foreldreløst barn,
det har hverken hjem eller sted å bo,
det har ikke klær, ikke mat og sko,
det har hverken seng eller barnetro.

Det har ingen ro.

Mitt hjerte det er en fattiggutt.
Han vandrer bestandig fra gård til gård,
han tigger om brød og en melketår,
han tigger om klut å ha på et sår.

Og han vet hvad han får.

Han tigger om filler og ting å ha på,
å få sitte på krakken og hvile en stund,
å få ligge på låven og få sig en blund.
Men så stanger en stut, og så bjeffer en hund.

En mann bruker munn.

Mitt hjerte det er et foreldreløst barn.
Det har glemt sin mor. Det har glemt sin far.
Men det spør efter dem overalt hvor det drar.
Og det spørsmål er alt hvad det eier og har.

Og det får ikke svar.

Så tok jeg i hånden den fattiggutt
og talte til ham: Du vet at du er
den eneste ting ved mig selv jeg har kjær.
Din far har du søkt både fjern og nær.

Han er ikke her.

Din far han bor bak blåner syv.
Der har han det vakreste slott som fins,
og finner du dit, blir du glad til sinds.
Mitt hjerte, mitt hjerte, da blir du prins.

Da blir du prins.

Share

→ 4 CommentsTags: ··

Årets julesalg:-)

December 8th, 2011 · Måneskinnslandet, Sorg og sommerfugler

I år selger jeg hele tre bøker. Sorg og sommerfugler, Måneskinnslandet og Det lille livet av Steinar. Jeg signerer og skriver en liten hilsen hvis det er ønsket. Mot et tillegg på kr 25 per bok, pakker jeg den eller dem vakkert inn, komplett med til og fra lapp og sender direkte til den som skal få julegaven. Enklere blir det ikke å glede noen i år!

Måneskinnslandet (Aschehoug 2011)                     kr 249,-

Sorg og sommerfugler  (Aschehoug 2010)              kr 300,- eller kr 500,- for to

Det lille livet av Steinar Lem (Cappelen 2005)      kr 200,- eller kr 300,- for to, deretter kr 100 per bok

Alle priser er pluss porto.

Send bestilling til gunnlem @ gmail.com (ta bort mellomrom, de er der bare for å slippe spam…)

Lem-Gunn-Hild-The-Land-of-Moonlight_book

sorg og sommerfuglerdet lille livet

Share

→ No CommentsTags: ····

Varme drømmer i kaldt vær

October 28th, 2011 · Publisert

Hva drømmer du om? For jeg håper du drømmer? At du av og til slipper høstmørket og tenker deg det som ikke er.

Kanskje du mener at det ikke nytter likevel, at drømmer er for unger som ikke har lært at drømmer ender i skuffelse og brutte illusjoner. Jeg håper ikke det. For det betyr noe at du tør å drømme.

Og du som drømmer – hva drømmer du om da? Ny spisestue eller en ny verden? For det, min venn, er det som avgjør hva du får. Det finnes dessverre ingen karmiske lover som gjør at alle får det de drømmer om. Alle kan ikke bli rike. Alle lykkes ikke. Men like sikkert som at vann alltid renner nedover er det drømmene dine som angir retningen på valgene dine, på arbeidet ditt. Vi er ikke krabber som beveger oss sidelengs fra det vi fokuserer blikket på. Og klarer du aldri å løfte blikket fra det som er, så vil du fortsette på stø kurs. Mer av det samme.

Min lille påstand her i dag er at for mange av oss drømmer om ny spisestue. Jeg ser bare på takten av utskiftning. Det har gått litt trått med drømmen om en ny verden i det siste, mens spisestuene knapt rekker å pakkes ut i de norske hjemmene før de kasseres og skiftes i en litt finere.

Vi drømmer kanskje om en finere kropp. En slik som superstjerner med bunnløse ressurser har. Eller vi lar oss selv motstandsløst miste friheten og selvtilliten mens skiftende TV-bilder presenterer det uoppnåelige. Lykke og glamour.

For hva er vitsen med å drømme om en ny verden uansett? Obama klarer ikke å innfri. Yes we can runger unektelig litt spakere når realitetene viser muskler mot drømmene. Uhjelpen har fått dårlig rykte. Det nytter lite å drømme seg bort fra korrupsjon og vanstyre. Og funker det egentlig med klimakvoter? Da kan vi vel like gjerne lære ungene å drømme om oppnåelige ting? En godt betalt jobb, en fin spisestue og et eget rom til klærne som ikke lenger får plass i et klesskap?

Det betyr noe hva du drømmer om fordi drømmene dine er tegningene du bygger etter. Og alle bygger. Hele tiden. Vi bygger valg på valg på valg. Om du da i løpet av livet ditt foretar deg en million små valg etter en tegning der alle mennesker har rett på rent drikkevann, vaksiner, helsetilbud, skolegang, der kvinner og barn møter respekt og ikke utnyttelse, en verden der alle har muligheten til å skape seg et godt liv – vil det føre til et annet resultat enn om du foretar dine valg etter en tegning av Sex og singelliv, Min mote eller drømmen om en stadig økende saldo. Velger du ferdige tegninger fra dyktige reklamekonsulenter eller velger du å drømme verden selv? Verden slik den slett ikke er, men slik den burde være.

Når din million valg legges til millioner av andres millioner av valg, blir resultatet nemlig en verden. En verden der de rike får stadig mer og de fattige sulter like fortvilt eller en verden der forandringer er mulig. En verden der vi brenner hver kubikkcentimeter med olje for å presse marginene eller en verden der planter og dyr har en egenverdi. Tør du drømme varme drømmer i høst?

Share

→ 4 CommentsTags: ·

Politikk og moral

October 28th, 2011 · Tro og tvil

Å skrive tekster om moralske spørsmål er en vanskelig øvelse fordi det så ofte ender opp i snille, håpefulle epistler, med ønske om at alle bør oppføre seg mer i tråd med Kardemommeby, der politimesteren er godhjertet og skurkene egentlig har et hjertevarmt ønske om å være bidragsytende borgere.

Det som er vanskeligere å ta opp, er alle tvilstilfellene og gråsonene. Eller tilfellene der konsekvensene ikke retter seg pent etter de gode intensjonene.

Sinnelagsetikken er enklest å skrive om. Vi synes at de rike skal betale sin formuesskatt med glede og ikke flytte bedrifter og jobber til utlandet for å spare penger, vi synes soldatene vi sender til Afghanistan skal bli skikkelig lei seg hvis de dreper, selv om vi har sendt dem i krigen. Vi synes menn aldri skal mase på sine koner om sex, at alle skal like innvandrere generelt og sine naboer spesielt, at folk skal gi så det svir til TV-aksjoner og fjernadoptere minst ett barn hver.

Nylig var jeg på et lunsjmøte om Europas økonomiske situasjon på Aker Brygge. Vi fikk presentert grafer for utvikling i privat og offentlig gjeld, sparing og forbruk, arbeidsplasser, børskurver og estimert utvikling etter diverse scenarier. Det hele var ekstremt informativt. Flere meningsbærere ville hatt godt av et slikt innblikk i en amoralsk, pragmatisk økonomisk tenkning. Det ligger tross alt en del makt og gjennomføringsevne bak pengene deres. Kanskje ville det ført til noen fruktbare møter mellom sinnelagsetikk og konsekvenstenkning.

Foredragsholderen argumenterte mot slutten økonomisk for at Hellas måtte reddes fra konkurs, men påpekte at det ville være uhyre vanskelig å få det til, ettersom Hellas har bevilget seg høyere lønninger, lavere pensjonsalder og høyere offentlig forbruk enn Tyskland som bes om å redde dem. Tysk rettferdighetsfølelse stod dermed i veien for et best mulig resultat for flest mulig, sannsynligvis også for tyskerne selv.

Ved spørsmålsrunden spurte en av tilhørerne om ikke Tyskland hadde et behov for selv å betale gammel gjeld mot Europa?

Det er mange interessante aspekter både ved foredragets argumenter og ved et slikt spørsmål, men det jeg har tenkt mest på de siste dagene er hvilke forventninger vi har til at mennesker tar ansvar for urett de selv ikke har begått og konsekvenser de sannsynligvis ikke har ønsket. Tyskerne som i dag betaler sin skatt, er ikke de samme som invaderte halve Europa. De har sannsynligvis heller ikke et sterkere ønske om at det skal gå dårlig for Hellas, enn de har omtanke for den europeiske økonomien de selv er en del av.

Jeg ville foretrukket at Norge ikke eksporterte våpen, ikke drepte hvaler og at verdens goder var mer rettferdig fordelt. Holder det? Har jeg ved å ønske enkle gode ting, fraskrevet meg ansvaret for alt leit ved norsk politikk? Eller har vi alle – meningsbærere, politikere og velgere – et større ansvar for å sette oss inn i komplekse konsekvenser og risikere vår velvillige uskyld for å ha informerte meninger om kollektivets beste?

Share

→ 1 CommentTags:

Offentlige ytringer

October 28th, 2011 · Tro og tvil, Ytringsfrihet

Etter 22. juli har debatten om ytringsfriheten blusset opp igjen, men det har blitt vanskeligere å argumentere ytringsfrihet og samtidig føle seg god. Den gangen stod «vi» (norske, danske, vestlige) for de gode, demokratiske verdiene, mens «de» stod for volden. Nå er det en av «oss» som har stått for volden, og vi kjenner alle et behov for å distansere oss fra dens grusomhet.

Dypt i den øvelsen ligger en erkjennelse ingen har formulert bedre enn Jens Bjørneboe i diktet Mea maxima culpa: «“Hvem er et menneske og ikke skyldbevisst?”
 Hvem er et menneske, som ikke vet
, At han bør frykte all rettferdighet?» Vi er alle skyldige i menneskets uavlatelige trang til å berike seg på bekostning av andre, til å beskytte oss selv og vende oss bort fra dem som mister livet, bare de ikke kommer for nært. Nordahl Griegs fantastiske sitat: «Vi er så få her i landet, hver fallen er bror og venn» gikk landet rundt etter Utøya-tragedien, men bytter du land med landsby er det ikke mindre sant i Afghanistan eller Somalia.

Distanseringen og selvransakelsen etter 22. juli, har fått Arne Berggren til å bekymre seg i VG for om han har kommet i skade for å sette ting litt for mye på spissen. Bushra Ishaq, Sindre Bangstad, Thomas Hylland Eriksen og Arne Johan Vetlesen bekymrer seg i fellesskap og på kronikkplass i Aftenposten for uakseptable og umoralske ytringer, uten å antyde noen prinsipiell forskjell mellom sak og person. Hylland Eriksen fortsetter i Morgenbladet med å mene at det er noe lurvete med kritikk i det offentlige rom som ikke kan fremføres ansikt til ansikt med den som blir omtalt. Alt blir bedre med en kopp te.

Det er overhodet ikke vanskelig å nikke til det meste av det som blir sagt. Folk burde være snillere. Drukket mere te. Blitt bedre kjent. Vi ønsker at hele samfunnet skal være et eneste stort te-slabberas – og mister helt av syne det totalitære i en slik tanke. Er det for langt å trekke en linje til VGs (gode) mobbeløfte? Lettere tilgjengelig enn Bjørneboes dyp, er Tante Sofies renslighetstrang. På nett er det i alle fall min lille uvitenskapelige observasjon at det blir stadig mer moralsk indignasjon bak pekefingre mot enhver som fremfører en ytring noen kunne tenkes å bli lei seg for, enten det er kritikk av rosablogging eller alternativ medisin. Det gjør argumentering vanskelig. Det er også et poeng å gjøre den offentlige debatten attraktiv, engasjerende og full av sterke meninger. I det personlige rom trengs sannsynligvis mer te og vennskap på tvers av meninger, men i det offentlige rom trengs snarere en felles forståelse for hva en offentlig debatt er. Samfunnskritikk, religionskritikk – all debatt som inneholder meninger, kan medføre at noen blir lei seg. Meningsbrytning er likevel et umistelig gode.

Selv etter 22. juli er det lov å spissformulere tanker, lov å generalisere, lov å karikere, lov å ta feil. Det er fornuftig å moderere usaklige og hetsende innlegg, men først og fremst i skal argumenter møtes med analyser og argumenter.

Publisert i Aftenposten

Share

→ 1 CommentTags:

Beklager tausheten

October 28th, 2011 · Måneskinnslandet, Sorgmestring for barn, sorg

Dette har vært en høst der ingenting har blitt som planlagt, etter en sommer der ennå mindre gikk som forventet. Livet er ikke lett å temme, det går sine egne veier. Jeg hadde tenkt å blogge som aldri før, så har vi i stedet, ja hva har vi i stedet? Trukket oss tilbake? Levd? Nok en gang forsøkt å finne ut hvem vi tre er som en familie, etter at familiefusjons-eksperimentet fungerte dårlig slik fusjoner ofte gjør. Kulturforskjeller er ikke til  spøke med…

Livet går så utrolig fort. Barndommen enda fortere. Jeg har begynt å tro på det å gripe øyeblikkene – bake boller, lese foran peisen, gå turer i Frognerparker, på Bygdøy eller på Svartskog hver gang været er vakkert – med en lidenskap.

Men snart håper jeg likevel vårt innadvendte liv blir litt rusket i. Om ca tre uker kommer Måneskinnslandet, ganske forsinket, men forhåpentligvis bra. Jeg har skrevet ny baksidetekst:
Tiril går i annenklasse og bor hos pappa på Fagerborg. Han skriver bøker om skip og oppdagelsesreisende, og sammen gjør de verden magisk i lek og samtaler. En dag blir pappa syk. Snart er han så dårlig at han forteller Tiril at det ikke er lenge til han skal reise til Måneskinnslandet. Tiril må flytte til mamma.
Så dør pappa, og ingenting blir som før. Savnet etter pappa holder henne våken om nettene. Hvordan skal hun komme seg helt til Måneskinnslandet for å møte pappa igjen?
En sen kveld banker hesten Natt på takvinduet hennes. Tiril setter seg mellom vingene hans for å lete etter pappaen hun har mistet, men ender opp med å finne noe helt annet.

Illustratøren har laget flere vakre illustrasjoner. Så er det bare å ruste seg for at fremmede igjen skal mene noe om det jeg har sittet her inne i min lille tilværelse og skrevet. Men enda mer å håpe at fortellingen jeg har skrevet skal føre til gode samtaler og kanskje en litt tryggere tilværelse for de mange som har mistet noen de er glad i, eller som kjenner noen som har det – eller bare har blitt ordentlig redde for at det kan skje. For selv om historien handler om noe trist, er den likevel en historie om livet og det som er godt her – akkurat som vi forsøker å leve med fokus på alt som er levende og vakkert.

Døden er et fravær, en tomhet, det ukjente, som vi på en eller annen måte klarer å blansere på siden av. Jeg har en redsel for døden som jeg hele tiden må jobbe med for å ikke bli hypokonder eller hønemor. Men samtidig har nettopp døden og fraværet gjort livet mitt og nærværet mitt så intenst. Og det er som om døden har gravd vennskapene til andre med samme forståelse så utrolig dype.

Så jeg håper det finnes mange tøffe voksne der ute som tør å lese Måneskinnslandet for sine barn. Barna takler det. Voksne tror ofte at barn aldri har kommet på at voksne kan dø, men det har de. Jeg tror flere voksne ville opplevd at dersom de tør å snakke med barn om deres frykt, så dypner forholdet og blir sannere.

Jeg legger også ut de to siste Tro og tvil jeg har hatt i Aftenposten, samt min lille spalte i Folkevett.

Share

→ 5 CommentsTags:

Måneskinnslandet

September 11th, 2011 · Tankespinn

Jeg lovet å skrive om barn og sorg, og hadde da planlagt en saklig serie blogginnlegg hver uke. Det gikk ikke. Jeg innser at jeg trenger å leve helt vanlig en stund, gjøre helt vanlige ting og ikke tenke på sorg eller savn. Selv med verdens mest konstruktive og optimistiske innstilling blir aldri døden noen spesielt hyggelig del av livet. Men fordi den like fullt ikke er til å unngå helt, ikke en gang for veldig små og sårbare mennesker, så har jeg skrevet en barnebok som kommer ut i oktober.

Dette er Aschehougs omtale av Måneskinnslandet: Tiril går i annenklasse og bor hos faren sin på Fagerborg. Pappa jobber hjemme, og han og Tiril har bestandig tid til både å leke og prate sammen. Men en dag hun kommer hjem fra skolen, er ikke pappa som han pleier – han er blitt syk. Snart er han så dårlig at han må på sykehus, og Tiril må flytte til mamma.

Så dør pappa, og ingenting blir som før. Mamma er bare opptatt av jobben, og Tiril savner pappa. Nå som han er død, bor han jo i Måneskinnslandet, og hvordan skal Tiril komme seg dit for å møte ham igjen?
Åpent og innsiktsfullt formidler Gunn Hild Lem hvordan en liten jente opplever tapet av faren sin, og hvordan hun ved hjelp av fantasien bearbeider sorgen for å kunne forsone seg med at han er borte.
Boken har vakre illustrasjoner av Sissel Horndal.

Share

→ 4 CommentsTags:

Postmodernistisk svada

August 24th, 2011 · Tankespinn

NTNU ga karakteren C på en oppgave i film- og medievitenskap generert av en postmodernistisk tekstgenerator, melder Aftenposten. Det er på en gang ustyrlig morsomt og fryktelig trist. Det morsomme består i at sensorene ikke gjennomskuet svadaen, og det fryktelig triste består i at sensorene ikke gjennomskuet svadaen…

Jeg har selv kommet meg helt til hovedfag i litteraturvitenskap. Der hoppet jeg av fordi jeg skjønte at den postmodernistiske diskursen (alt var “diskurs” på den tiden, ikke noe var bare meninger, artikler, eller gud forby bare helt allminnelig tekst!), den kommer jeg aldri til å mestre. For dere som ikke har studert tull og tøys på universitetet kan jeg avsløre at postmodernisme “stiller spørsmål ved opplysningstidens sentrale ideer og verdier, som fornuft, sannhet, fremskritt, og hevder at disse verdiene primært befester strukturene i det kapitalistiske samfunnet ved å utelukke krefter som utfordrer kapitalismens kulturelle dominans”.  Det høres jo schwinaktig fint ut, men hva kommer det ut av å stille spørsmål ved noe som helst dersom du ikke tror på fornuft? Og befester du ikke strukturene i det kapitalistiske system ytterligere ved å skrive artikler og endog tykke bøker med selvhøytidelig nonsens?

Det er her det fryktelig triste kommer inn. For når det produseres store mengder tekst med liten eller ingen mening, så ødelegger det folks evne til å tenke, noe det åpenbart har gjort for sensorene. Hvis du kommer i vane med å akseptere selvmotsigende sludder som høres fint ut fordi det er skrevet av en eller annen kjent filosof, så blir det vanskelig å gjennomskue et dataprogram som lager pene, grammatisk korrekte setninger som består av moteord og floskler. Du kan lese mer om andre som har blitt lurt av tekstgeneratorer her.

Det ene problemet med sludder er altså at det fyller hjernen din med tåke, men det andre problemet er at det tar fra lesende og studerende mennesker motet på å forstå virkelig vanskelige ting. Når det ikke er sikkert at det finnes noe av verdi bak alle ordene, sparer det en del tid og frustrasjon å gi opp fort.

Jeg orker ikke lese setninger som ikke betyr noe. Tekst som ikke kan brytes ned i en logisk argumentasjonesrekke. Jeg kan til nød akseptere det i lyrikk dersom teksten uttrykker reelle paradokser i tilværelsen. Livet er motsetningsfylt, men da må man kunne forklare paradokset.

Fornuft, sannhet og fremskritt – og reell filmkritikk!

Share

→ 6 CommentsTags: ·

Ja til eliteklasser i Oslo-skolen!

August 23rd, 2011 · Samfunn

VG og Aftenposten skriver i dag om tilbudet om undervisning på høyere nivå til de 10 % flinkeste elevene i Oslo-skolene. SV er mot. elevorganisasjonen er mot. Jeg er absolutt for! Dette er ikke et mørkeblått Høyre-tiltak. Ikke et skritt mot et mer delt samfunn. Livet blir ikke mer rettferdig om vi skal hindre de smarteste i å få utfordringer på sitt nivå. Å bestemme at alle er like dumme eller like smarte gjør det ikke mer sant enn å si at alle er like vakre eller like morsomme. Det som er sannheten er at vi trenger alle typer mennesker. (Antagelig til og med de humørløse, vet ikke helt hva vi skal med dem, men satser på at noen er smarte nok til å finne det ut.)

Det er der vi kan velge rettferdighet – ved å si at det er flott at noen tømmer søpla mens andre finner en vaksine mot Alzheimers. Ville det ikke vært redselsfullt hvis alle mennesker egentlig drømte om å bli professorer? Hvis ingen syntes det faktisk var ordentlig morsomt å selge sko eller tegne karikaturer eller jobbe på SFO? Hvis alle egentlig følte at det de passet best til var å lese fagbøker og løse kompliserte likninger?

Jeg skjønner ikke engang hva slags menneske- eller samfunnsyn man har for å mene at det er problematisk at noen barn følger undervisning på et høyere nivå enn deres jevnaldrende. Er det skremmende? Jeg synes det er betryggende at noen er smartere enn meg. Ellers ville vi ikke hatt mikrobølgeovner, dvd-spillere, røntgenapparater, traktorer, romskip, dvd-spillere, blodfortynnende, traktorer, iPhoner – Gud i himmelen, vi ville knapt nok hatt fasttelefon en gang!

Selvfølgelig kan du nå bare si at alle disse tingene er funnet opp, selv om vi ikke har hatt noe ekstratilbud til de smarteste før nå. Men var det Norge som vant? Det er så rart at alle forstår at de flinkeste i idrett må trene mer enn andre for å bli best, mens det skal være så vanskelig å skjønne at det samme faktisk er tilfelle med fysikere…

Share

→ 27 CommentsTags: ·