Se stort på det – vi som lever nå kom inn i tiden på et punkt  og vi skal ut av den igjen på et annet punkt. Hva som skjer før eller etter kan vi spekulere i, anta at vi har eksistert før fødselen, at vi vil fortsette å eksistere etter døden, eller at vi er et uventet smart produkt av evolusjonen som ikke finnes uten kroppen, men det eneste vi vet er at vi lever en avmålt stund mellom fødsel og død. Akkurat nå, mens jeg skriver denne teksten og du leser den, så finnes du og jeg. Vi puster, hjertet banker, blodet frakter oksygen og næring rundt i kroppen slik at vi kan tenke, elske hate, lengte, gråte og frykte til det hele en dag skal ta slutt.

Det er en størrelse så stor at jeg ikke får sjelen rundt, samtidig som det er fullstendig hverdagslig. Hvert øyeblikk er det noen som dør. Noen som trer ut av rekken mens vi andre fortsetter å marsjere. Fremover. Fortere. Tynnere. Penere. Flinkere.

Jeg har holdt et hjerte, som for meg var mer dyrebart enn jeg kan forklare, under min hånd, kjent det skjelve og kjempe mot døden – og tape. Hvem kan gjøre det ugjort?

Det har snart gått fire år siden Steinar opphørte. Siden stemmen hans forsvant. Siden humoren hans ble utradert av en kreftsvulst. Siden han ikke lenger kunne trøste meg eller gå meg på nervene. De ville kalt det komplisert sorg om jeg hadde tatt meg bryet og spurt noen av dem som står for normeringen av slikt, hva de synes om at jeg fortsatt ikke har funnet noen fred. Finnes det noe mindre komplisert enn redselen for døden? Angsten for at utmattelsen egentlig skyldes kreft. Angsten for at flyet skal ramle ned. Angsten for bare å ha 40 somre igjen – og kanskje blir det regn. Angsten for at andre skal dø under mine maktesløse hender. Angsten for at angsten min skal fortsette å gjør arbeidsdagene mine korte og unnskyldningene lange. Er det komplisert?

Er det ikke tvert mot så banalt at du allerede er lei av å lese? Hva kan du si om døden som ikke er sagt, tenkt, følt, bortkastet?

Er det ikke bare komplisert å vite hvordan man skal gjøre meg effektiv igjen? Produktiv. Konsumorientert. Veltipasset og velfungerende. Hvordan man skal få meg fra å lese bøker om mennesker som sulter og dør i konsentrasjonsleire mens andre flørter og ler, eller nyheter om mennesker som dør med vår viten og vilje av diaré og malaria, sånn at jeg kan være fokusert på å opprettholde norsk arbeidsmoral og ikke drive med unnasluntring? Hvordan man skal få meg til å skjønne at jeg må tenke positivt og konstruktivt og ikke bekymre meg verken for det som kanskje kan skje eller det som helt sikkert skal skje – og i hvert fall ikke det som skjer hele tiden så lenge jeg og mine unnslipper?

Så jeg kan slutte å skrive om døden og bli glad og gøy igjen.

No related posts.

Related posts brought to you by Yet Another Related Posts Plugin.

Det er de to andre sidene som er interessante. Den delen av forholdet som ikke er straffbar og hans posisjon som tillitsmann. Alle meldingene. Middagene. Spa-opphold. Overnattinger. Hvordan kan det skje at en voksen mann har med seg ei mindreårig jente i middager, på politiske møter og  på overnattingsturer uten at det er noen som ser det og reagerer? Eller endatil som Øygard selv er sitert på i Dagbladet: “flere av landets prester, fedre og taxisjåfører har uttrykt støtte og reagert på at alle som overnatter med barn blir kriminalisert.” Øygard mener nærheten har blitt veldig dramatisert og hevder at: “Dette er helt naturlig i det fleste sammenhengene.”

Vi snakker ikke om samsoving med spebarn her.

Og hvordan kan han bli gjenvalgt – tillitsvalgt – etter at overgrepene er anmeldt? Her er det atskillige som har mistet gangsynet.

Heller ikke for en far er det naturlig å sende hjerter og delta i en seksualisert sjargong med en tenåringsdatter Heller ikke for en far er det naturlig å sove sammen med en datter som har nådd puberteten – selv om det kan skje ved enkelte tilfeller.. Hvordan kan det passere som normalt med en urelatert ungdom?

Tenåringsjenter er ekstra utsatte fordi de er uerfarne og følelsesmessig umodne samtidig som de i mange tilfeller fremstår som sexy og verdensvante. Jeg har aldri sett den fornærmede i denne saken og har ikke noe slags inntrykk av henne. Men jo mer hun lyver og jo mer kontaktsøkende og grenseoverskridende hun har vært, jo flere alarmklokker burde ringt. Jo sterkere burde man forsøkt å respektere og bygge opp hennes integritet.

Å være en god far for ei tenåringsjente innebærer å lære jenta å sette trygge grenser rundt seg selv. Det gjør man ikke ved å invadere med meldinger, antydninger og utstrakt fysisk kontakt som ikke er åpenbart vennlig, som klemmer eller lignende. Tenk deg følgende eksperiment: Er dette en berøring en voksen kvinne som er trygg på seg selv og uten seksuell interesse ville akseptert? Er du ikke sikker på det, er ikke berøringen anstendig.

Det er ikke sikkert alle egentlig synes det de observerer er greit, men ingen reagerer fordi ingen egentlig føler at det er deres sak. Vi liker ikke å bry oss. I psykologien er det en kjent sak at den som vil ha hjelp helst bør velge seg ut hvem han eller hun vil ha hjelp fra, og så spørre denne eksplisitt om hjelp. Fenomenet med kollektiv ansvarsfraskrivelse bunner mest sannsynlig ikke i en sviktende moral, men i usikkerhet og flokkmentalitet. Hvis ingen andre foretar seg noe, er sikkert alt helt greit?

En snill verden der ingen gode mennesker gjør noe galt er så mye ryddigere og hyggeligere enn en verden der grenser overskrides gradvis. I diskusjonen som har gått på nett den siste uken er det mange som sier at vi må ikke miste tilliten til folk. Vi kan ikke gå rundt og tro det verste. Men hvor mange kunne unnsluppet et overgrepshelvete dersom flere hadde innsett at også gode mennesker gjør dårlige ting, og valgt å se det de egentlig ser. Ting som ingen oppdager, kan vi ikke gjøre så mye mer med enn å ta det dønn seriøst anklagene kommer. Ei bygd som gjenvelger en anklaget ordfører  og kjendiser som går offentlig ut i mediene og fremstiller jenta som en løgner, er sannsynligvis medansvarlige i at jenter i fremtiden aksepterer voksnes manglende respekt for deres kropp og følelser. Dersom den anklagede fortsatt fortjener vår tillit, så får han den igjen når han eventuelt er renvasket. Da hadde andre jenter kunnet stole på at deres opplevelser blir tatt alvorlig.

Nabokjerringa har heldigvis mistet status og individets valg er hellig. Vi er seksuelt frigjorte. Det spiler ingen rolle for meg hva naboen mener om mitt privatliv. Jeg gjør som det passer meg og ikke hva som “passer seg”.

Problemet er bare at frigjøring krever evne til å ta vare på seg selv. Barn og unge i skjeve maktrelasjoner har ikke denne evnen. De må beskyttes. Det er derfor vi har en seksuell lavalder og regler mot at ledere og tillitsvalgte har et forhold til en av sine etterfølgere.

Det er ikke nødvendig å måtte mistro den enkelte. Økt risiko er ren statistikk, som ved promillegrenser.

Nei, du kan ikke dele hotellrom med dobbeltseng med en femtenåring. Du kan ikke som voksen mann være mentor med tett oppfølging for ei ung jente. Du kan ikke fjerne grenser og likevel avskrive muligheten for at overgrep skjer.  Det passer seg ikke fordi det fører til en statistisk økt risiko for at vi ødelegger noe ordentlig verdifullt og vakkert – unges integritet, tiltro til voksne og en ungdomstid som er en naturlig forlengelse av barndommen.

Publisert på NRKs Ytring oktober 2012

No related posts.

Related posts brought to you by Yet Another Related Posts Plugin.

I 1961 sammenkalte pave Johannes 23 til konsil for den katolske kirken. Han valgte aggiornamento som stikkord, og forklarte termen for journalister som “å slippe inn frisk luft”. Dette vet jeg ikke fordi jeg er levende engasjert i den katolske kirke, men fordi jeg har lest boken Hellig uro – 50 år etter Det annet vatikankonsil. Den er skrevet av mennesker som er levende engasjert og dertil bekymret for at kirkens lære i økende grad oppleves som irrelevant, ikke bare av meg, men også av et flertall katolikker. Særlig gjelder det kirkens lære om kjønn og seksualitet. Utluftningen for femti år siden var raskt overstått. Nye paver og menn i sølibat i Vatikanet stemte ned forslag om å godta enkelte former for prevensjon, kvinnelige prester, homofili og avfeide Konsilets generelle tiltro til menneskers egen samvittighet.

Foruten bekymring for hivsmitte som følge av manglende kondombruk, barn som blir født uten å være ønsket, kvinner og menn som blir værende i kjærlighetsløse eller voldelige ekteskap, homofile som blir fratatt muligheten til å leve i et kjærlighetsforhold, så er jeg alvorlig skremt av all den elendighet som kommer av at mennesker ikke tenker selv. En kirke som ønsker moralske medlemmer bør ikke trene dem opp til å overgi egen samvittighet og eget intellekt. Den “hellige uroen” er en uro over at Kirken igjen styres fra toppen og at makten beskyttes mot menneskene, også i overgrepssaker.

I boken finnes et kapittel som (til min store overraskelse) faktisk rørte meg. Tina Beatti skriver om ekteskapet som sakrament, noe som vanligvis utlegges som et argument mot skilsmisse. Beatti gjør det motsatte. Hun tar utgangspunkt i den katolske kirkes syn på mennesket som skapt av kjærlighet til kjærlighet. Og det er vel den drømmen vi alle bærer, selv om vi ikke tror, at vi skal være skapt av noens kjærlighet for å elskes og elske. Ekteskapet blir et sakrament, forklarer Beatti, ved at to menneskers kjærlighet til hverandre og eventuelle barn, viser oss noe av Guds kjærlighet. Dette er kirkens ideelle virkelighet. Samfunnet på sin side, sier hun, tar utgangspunkt i en virkelighet “som er pepret med nederlag”. Hun bringer teologien lenger enn til å si at kirken må ta inn over seg at virkeligheten er som det er, ved å vise til inkarnasjonen, at Gud ble menneske. “Å leve ut inkarnasjonens budskap er å erkjenne at abstrakte prinsipper, uansett hvor edle de måtte være, aldri kan komme foran menneskelige behov.” For de aller fleste er mislykkede forhold og tap av kjærlighet fylt med fortvilelse og knuste drømmer. Det burde påkalle medlidenhet heller enn fordømmelse. Ekteskapet opphører å være et sakrament når kjærligheten dør og ektefeller og barn lærer utrygghet og hat.

Fordi den katolske kirke har over en milliard medlemmer hvorav en andel fortsatt synes kirkens lære er viktig og relevant, er jeg glad for stemmer som disse, som ønsker en utluftning og en humanisering av kirkens mest utdaterte læresetninger.

Publisert i Aftenposten Tro og tvil november 2012

No related posts.

Related posts brought to you by Yet Another Related Posts Plugin.

Spørsmålet kom fra en venninne av meg hvis far har deltatt i en krig. Var det en eldre far som hadde vært motstandsmann, ville noen kanskje ment drapene viste heltemot. Var han Nato-soldat ville vi kanskje ment det var irrelevant, så lenge han syntes det var leit. Hadde han derimot deltatt i en krig vi kanskje ikke forstår, som Somalia, Kongo eller Sudan, blir alt mer komplisert. Men hva om han var afghaner eller iraker og drepte våre soldater? Eller det store tabu – nazist?

Noen jeg kjenner fikk en betroelse de hadde vansker med å håndtere. En flyktning de var glad i, fortalte at han i en krigssituasjon hadde deltatt i enkelte bestialske henrettelser. Han angret ikke engang. Det var en ekstrem situasjon, og han hadde gjort ekstreme ting for å overleve. Dersom han angret, måtte han angre at han overlevde.

Nå er det kommet ut en ny bok – Norske offiserer i Waffen SS. Jeg bet meg merke i at forfatteren, Geir Brenden, under et TV-intervju sa at de SS-soldatene han hadde snakket med, ikke angret. Det kan selvfølgelig tenkes at de hele tiden har ment at nazismen var en fabelaktig ideologi. Det kan også tenkes at de, som ovennevnte, mente de bare gjorde det de måtte.

Men kan det også tenkes at vi har et stort problem med å rehabilitere mennesker fordi vi har så vanskelig for å ta inn over oss at gode mennesker kan gjøre grusomme ting?

Jeg snakker ikke her om psykopatene eller sadistene som liker andres smerte, men om hverdagsmennesker som svikter under press, faller for fristelser eller vikler seg inn i avhengighet eller andre eskalerende situasjoner.

Ondskapens banalitet har vært kjent siden Hannah Arendt dekket rettssaken mot Adolf Eichmann, men klarer vi å ta det inn over oss? Jeg tror kanskje vi sliter med å fatte at vanlige mennesker kan utføre alle avskygninger mellom det hederlige og det uhyrlige, fordi deres oppfatning av normalitet er forskjøvet.

En mann vi setter pris på kan da umulig ha utnyttet en ung jente? Jo det kan han, og han kan faktisk fortsatt være et menneske det er mulig og verdt å være glad i. Det skjer stadig vekk. En syklist vi beundrer kan da ikke ha dopet seg? Jo, det kan han, og han kan fortsatt på alle andre måter være en hederskar. Naboen min kan da ikke slå ungene sine? Jo, det kan hun, og like fullt være en god kollega og venn.

Jeg sier ikke at vi skal begynne å mistenke ondskap fra folk flest. Heller ikke at noen skal slippe lov og dom. Bare at vi må begynne å forvente at det kan finnes godhet ved siden av ethvert feilgrep.

Min venninnes spørsmål var retorisk. Hun vet bedre enn de fleste at mennesker er mangefasetterte, og at mennesker ikke er onde eller gode. Godhet er de gode valgene vi foretar. Ved å fortsette å være glad i mennesker samtidig som vi anerkjenner deres feil, øker vi sjansen for at folk tør å se i øynene den smerte de har forårsaket og får etablert egen integritet og en ny respekt for andres integritet.

Publisert i Aftenposten Tro og tvil oktober 2012

No related posts.

Related posts brought to you by Yet Another Related Posts Plugin.

Jeg hadde en liten samtale med min ni-årige datter her en dag, om hvor praktisk det ville vært om andre mennesker bare eksisterte mens vi trengte dem, og så forsvant når vi ikke trengte dem. Folk som finnes hele tiden har så lett for å engasjere seg i alt mulig og holde på med ting som gjør at de rett som det er befinner seg foran oss i køen eller stemmer mot oss i klasseavstemninger. Selveste jeg og selveste min datter synes ofte folk er ubrukelige når vi ikke trenger dem.

Kjernen i problemet er selvsagt at også andre mennesker tror at de innehar hovedrollen i livets store drama. Seks milliarder hovedrolleinnehavere. Selv om det for meg er åpenbart at alle burde tatt hensyn til meg, så virker det ofte som om det er like åpenbart for alle andre at selveste jeg burde tatt hensyn til dem. Noe som er å snu det hele på hodet.

Det var også hovedbudskapet i mitt skeptiske forsvar for det alternative ­– alle de andres rett til å definere sin egen subjektive tilværelse. Det finnes en hel masse ting jeg ikke liker. Realityserier, moteblogger, shoppingferier og motorsport . Det er bare ikke umiddelbart viktig hva jeg synes om den eller den saken, ikke med mindre jeg har interessante motargumenter eller en underholdende fremstilling av mitt syn.

Det inngår derimot ikke i enhvers rett til å definere sin subjektive tilværelse å unngå å forholde seg til regler, konsekvenser eller andre menneskers syn. Vi lever i et samfunn bestående av mennesker som finnes i sin egen rett – ikke i hver vår boble, og heller ikke et diktatur. Noen ønsker å benytte vann, steiner eller hvetegress som medisin. Det er deres rett, men det er ikke deres rett å unngå å høre at disse tingene ikke virker som antibiotika aller kjemoterapi. Noen ønsker å tilbe Allah eller Gud på den ene eller den andre måten, det er deres rett, men så lenge tilbedelsen finnes i et samfunn og ikke bare i hjertene, har ingen rett å slippe unna andres oppfatninger av religionen.

Vi skal kritisere, informere og underholde. Det kommer til å provosere alle som foretrekker å leve i en boble. Vi kan ikke forby alt vi ikke liker, er et poeng som i grunnen ikke kan gjentas for ofte. Du kan ikke forby meg min livsutfoldelse av samme grunn som jeg ikke kan forby din – vi lever alle i samme rett. Jeg vil til livs markedsføringen av alternativ medisin mot alvorlige sykdommer. Det er svindel og utnyttelse av andre mennesker. Andre ting jeg ikke liker må jeg tolerere at andre finner mening eller glede i.

Men som deltagere i et samfunn ønsker vi ofte  mer enn bare å tolerere andre mennesker. Vi vil kommunisere. Nå inn til noen andre. Høre hvordan det er å være dem, kanskje er noen genuint interessert i min mening også. Da kan det være lurt  å dempe språkbruken. Kanskje blir med tiden litt klokere – og morer hverandre mer enn vi provoserer hverandre.

Jeg og min datter er tross alt fornøyd med alt det flotte og morsomme dere andre skaper, også uten oss, så får dere heller stå i veien av og til.

Publisert i Tro og tvil oktober 2012

No related posts.

Related posts brought to you by Yet Another Related Posts Plugin.

Store norske leksikon på nett definerer integritet ganske enkelt som “uskaddhet; (en stats eller persons) helhet, uavhengighet; ukrenkelighet.” Andres integritet betegner deres ukrenkelighet, mens det vi kaller “et menneske med integritet” er et menneske med både ryggrad og selvrespekt.

Denne sommeren har det vært atskillige diskusjoner i hele landet, offentlig og i de mange hjem, om hva som menes med å ta ansvar. Skal man forlate eller fortsette i sin stilling?

22. juli-terroren var ene og alene Breiviks skyld, men det finnes mange andre mennesker som beskyldes for og/eller opplever at de har sviktet. Helsevesenet er stadig utsatt for kritikk. Jeg er sikker på at rundt om i hele landet finnes det mennesker som kjenner opplevelsen av skyld fordi de har sviktet ­– enten det er i politiet, på sykehus, i barnevernet, i rusomsorgen, som foreldre eller hvor det måtte være. Hva gjør man da? Enten man blir eller går, må man fortsatt leve med seg selv

Jeg hadde en gang en venninne som noe overraskende ble katolikk. Overraskende fordi jeg ikke hadde intrykk av at hun var spesielt religiøs. Det var ikke så nøye at hun ikke trodde på alle læresetningene, forklarte hun, så lenge hun fikk lov til å skrifte. Jeg har aldri vært katolikk, men jeg kan være enig i at bortfallet av troen på gudommelig gjenopprettelse når jeg svikter, må være noe av det jeg savner mest med å ikke være kristen lenger. Å håndtere sin egen skyld er fryktelig vanskelig.

Det finnes lykkeforskning som viser at de lykkeligste menneskene er de som legger alt negativt bak seg ved å skylde på andre eller på uflaks. Strategien er mye brukt, fra Adam og Eva i hagen, som skyldte på henholdsvis Eva og slangen, til moderne idrettsutøvere som sekunder etter et tap sier at “nå må vi bare se fremover”.

Fordelen med en slik strategi er at man ikke opplever noe personlige integritetstap og kan fortsette med uforminsket energi. Det var ikke min feil – det var sjefen, statsministeren eller manglende rutinedrilling. Ulempen er at den strategien ofte ikke er mulig i søvnløse netter. Ikke lærer man stort av den heller, med mindre man har en trener eller en leder som tar jobben med å analysere feil og forbedringsområder for en. Den som alltid skylder på andre og repeterer sine feil, forblir neppe uskadd i det lange løp. Den personlige integriteten forvitrer i en livsløgn.

Vekstpotensialet som menneske ligger først i å innse egne begrensninger – de fleste av oss har dager på jobb eller hjemme der vi er late og velger enkleste løsning, vi mister hodet i alt stresset, eller vi mangler fantasi, kunnskap eller oversikt til å forutse konskvensene av våre valg og handlinger. Det er ikke en bortforklaring, men et faktum som kan gjøre oss ydmyke. Dernest må vi se at innrømmelse av personlig ansvar ikke gjør oss til mindre eller dårlige mennesker. Jeg sviktet. Jeg vil bygge opp igjen min og andres tillit til meg. Det gir en mulighet til gjenopprettelse av personlig integritet

Publisert i Aftenposten Tro og tvil 2012

No related posts.

Related posts brought to you by Yet Another Related Posts Plugin.

La meg være ærlig med dere. Det hender i korte glimt at jeg har voldsfantasier. Særlig etter noen timer med overføring fra rettssalen. Timer der det blir påtrengende nærværende at Breivik fant det for godt å “befri” oss fra 77 mennesker som var så uendelig mye mer konstruktive og verdifulle for samfunnet enn ham selv. Da kan jeg kjenne en viss lyst til å gi Breivik 77 skudd.

På ungdomsskolen husker jeg vi leste Anne Franks dagbok, og læreren sa vi kunne alle vært tyskere. Under de rette omstendighetene kunne vi også drept. Foraktet, plaget og torturert. Jeg gikk hjem og gråt. Det kunne ikke være sant. Aldri meg!

Så har jeg blitt voksen, og fortår ondskapen bedre. Å kjenne lysten til det onde i hjertet er en intuitivt riktig formulering. Ondskap er sjelden velformulert og innsiktsfull.

Hjertet er en muskel og har ikke har noe med saken å gjøre, men lysten til det onde sitter oftere i de mer primitive delene av hjernen vår, enn i intellektet. Jeg en overbevist motstander av dødsstraff, men en trussel trigger en reaksjon, som, når den blir sterk nok, overstyrer de høyere kognitive funksjoner. Breiviks verdensbilde er truende. Jeg drømmer om at mine døtre skal tro på noe, bry seg om samfunnet og engasjere seg. Tenk om noen som Breivik skulle ville “redde” samfunnet fra deres eksistens!

Eller la det være! Slik jeg må la være å tenke det. Fordi mennesket er grunnleggende dårlig til å vurdere trusler. Fordi vi – idet vi definerer en trussel – ofte snur opp ned på godhet og ondskap. Å beskytte mine barn er godt. Å kjenne lysten til vold uten at trusselen er reell, er ondt.

Vår kultur ser ut til å ha en spesiell forkjærlighet for ekstraversjon. Det diskuteres hvorvidt Breivik er alene om sine vrangforestillinger – ettersom vrangforestillinger vel i seg selv er så vanlige at samfunnet ikke har kapasitet til å behandle annet enn enkeltindivider. Jeg vet ikke om massesuggesjon er mer tilregnelig enn selvsuggesjon. Med mindre hjernen fungere så dårlig at man trenger medisinering og hjelp, har vi alle et ansvar for å korrigere vrangforstillinger, enten vi har funnet dem i vårt indre eller i gruppen.

Vi kunne ikke alle vært Breivik, selv om vi kunne drept og foraktet om frykten tok overhånd. Kollektiv galskap er mer nærliggende for de fleste av oss enn den ensomme. Se til nærmeste folkemord, der hverdagsmennesker dreper flere enn Breivik gjorde.

Jeg ville selvsagt ikke drept Breivik om jeg fikk sjansen. Han er ufarliggjort. Hadde jeg møtt ham bevæpnet mens han fortsatt skjøt, ville vurderingen vært annerledes. Samme handling. Ulik moralsk valør ettersom trusselen er reell eller ikke. I en verden med preemptive strike, terrorceller, krig mot terror og militser, er trusselvurdering blitt en moralsk øvelse. Flere av verdens mektige menn, de som blir invitert på statsbesøk og gjort ære på, har trampet rundt så den fine linjen mellom ondskap og godhet ofte kan være vanskelig å få øye på.

Publisert i Aftenposten Tro og tvil juni 2012

No related posts.

Related posts brought to you by Yet Another Related Posts Plugin.

På skrivebordet mitt ligger en bok med den fabelaktige tittelen The moral obligation to be intelligent. At innholdet i boken ikke er noen utdyping av tittelen, er ikke poenget her. Jeg er fascinert av ideen.

Intelligens er i en slik sammenheng selvfølgelig ikke forstått som evnen til å rotere 3D-objekter i hodet eller fullføre tallrekker, men en forståelse vi plikter å strebe etter å få. Våre moralske dommer er oftere intuitive og følelsesbaserte enn de er grundig gjennomtenkte. Hvor mange kjenner du som har brukt mer enn to dager på shopping for å bestemme seg for en ny sofa, og hvor mange kjenner du som har brukt mer enn to dager på å lese seg opp på konsekvenser av narkotikapolitikken før han eller hun bestemte seg for å være for eller mot utdeling av heroin til tunge brukere? Hva med deg?

Domstolene kan dømme deg, ikke bare etter hva du vet, men etter hva du burde ha visst. Du har en plikt til å sette deg inn i regelverket før du starter en virksomhet, du plikter å få et klart samtykke for å gjennomføre et samleie, og du kan ikke gjemme deg bak at du ikke visste hvor lite risting en baby tåler.

Men livet er fullt av gråsoner, der spørsmålet er om vi har en moralsk forpliktelse til å være intelligente. Hvor kommer egentlig klærne våre fra? Hvordan lever norske kalkuner? Hvordan er situasjonen i Afghanistan nå, og hva mener det politiske partiet jeg stemmer på om vårt nærvær der? Hva er konsekvensene av mitt standpunkt i forhold til kjønnsnøytrale ekteskap? Sen-aborter? Alkohol? Jeg har ingen illusjoner om at informert refleksjon gjør oss enige, kanskje tvert i mot.

Intelligens er krevende. Det er langt mer behagelig å se på søppel-TV eller skrive tanketomme, emosjonelle innlegg på nettet enn å bruke den tiden det kreves for å sette seg virkelig inn i kompliserte saker. Oftest tror vi jo at vi har rett likevel, uten å forsøke å forstå ett eneste motargument. Vi går motstandsløst med strømmen.

Breivik-saken har fått flere til å diskutere empati. Mangler han en grunnleggende forståelse for hva andre mennesker føler? Vi har alle situasjoner der vi er, eller velger å være, uten empati. Overfor dyr i kjøttindustrien, barnearbeidere i den tredje verden eller overfor den fjernkulturelle som har sterke følelser det er vanskelig å gripe. Men er det egentlig relevant hvorvidt vi har en slik intuitiv forståelse for den andres følelser? Ikke om vi har en moralsk forpliktelse til å være intelligente.

Breivik hevder han valgte å systematisk undertrykke sin empati for å være i stand til å utføre terrorhandlingene. Det er ingen unnskyldning, verken for avsindig ondskap eller hverdagsbølling. Heller ikke om man er født med svake empatiske evner. Om intelligens er en moralsk forpliktelse burde vi søke å forstå den verden vi fungerer i og hvor våre avgjørelser påvirker andre mennesker. Jeg har ikke oversikt over livets gråsoner. Noen ganger er det best å tie stille. Andre ganger er det bare å begynne å lese, lytte og forsøke å forstå.

Publisert i Aftenposten Tro og tvil mai 2012

No related posts.

Related posts brought to you by Yet Another Related Posts Plugin.

Jorden er et slaktehus, sa Bjørneboe, og har fremdeles sine ord i behold. Selv om stadig færre dør en voldelig død relativt til antall mennesker som bebor vår lille klode, er de absolutte tallene fylt med enorme mengder lidelse og sorg.

Hva er det som trigger mennesker til å overse hensyn til egen og andres sikkerhet i konflikter? Det overraskende svaret er moral. Der du og jeg i kjølige, analytiske øyeblikk kan komme frem til så oppsiktsvekkende dype moralske vurderinger som at barn skal ikke miste sine foreldre, voksne skal ikke se sine barn dø og mennesker skal ikke få sine lemmer sprengt bort uten at absolutt alle muligheter for fredelige løsninger er uttømt, kan du og jeg i opphetede øyeblikk der blod og død faktisk er en opsjon komme til å synes at det mest moralske er å stupe ut i elendigheten.

Hadde krig eller vold blitt begrunnet med vurderinger av mulig tap versus mulig gevinst, ville de fleste konflikter vært avsluttet raskere.  Den underlegne part ville regnet på sine tap og forsøkt å forhandle frem en løsning. Også en overlegen part burde ønske å inngå kompromisser for å unngå tap. Alle som har kjent på sorg vet at ett liv er ett for mye.

I artikkelen Krig som moralsk imperativ undersøker forskerne Ginges og Atran holdninger til politisk vold i Midt-Østen, Nigeria og USA. Folk flest foretrekker diplomati fremfor voldelige strategier. Fremlegges derimot en trusselsituasjon der gruppefølelsen slår inn, overtar en følelse av moral og forpliktelse. Mennesker overlever i grupper, og grupper med sterke normer for å beskytte gruppen fremfor enkeltindividet har et evolusjonsmessig fortrinn. Disse normene omgis av en slags “hellighet” som gjør dem immune mot instrumentelle kalkuleringer. Rent konkret fant forskerne null sammenheng mellom villighet til å delta i politisk vold og forventet effekt av handlingene. Følelsen av moralsk berettigelse forklarte mest. Bare ved ikke-voldelige handlinger slo vurderinger av effekt inn.

Filosofen Thomas Hobbes skrev i 1651 at i menneskets natur finner vi tre grunner til konflikt. Først konkurranse, at jeg vil ha det du har. Dernest mangel på tillit, jeg er redd for at du vil ha det jeg har. Det tredje punktet hans er ære, mennesker slåss over et ord, et smil, ethvert tegn på manglende respekt.

Steven Pinker argumenter, i den lesverdige boken The blank slate, for at disse tre sammen skaper voldelige æreskulturer. Fokuset på ære er utviklet for å forhindre at din gruppe tør å angripe min gruppe fordi dere allerede på forhånd vet at vi vil gjengjelde. Løsningen er tillit til at en annen instans, som politiet, får voldsmonopol og ivaretar begge parters interesser. Konflikter mellom grupper uten beskyttelse, som kriminelle gjenger eller større folkegrupper, vil lett eskalere.

Alternativet til USA eller FN som verdenspoliti  er en fredsmoral, skapt i våre beste øyeblikk. Ære og inngruppenormer er ikke like hellige som et liv.

Publisert i Aftenposten Tro og tvil april 2012

No related posts.

Related posts brought to you by Yet Another Related Posts Plugin.

Teorien om medieskandaler sier at det viktigste kjennetegnet ved en offentlig skandale er at den involverer private handlinger som bryter med bestemte verdier eller normer i samfunnet. Bruddet må ses som en trussel mot den dominerende moralen i samfunnet. Skandalen formidles som en fortelling med en klar skyldig.

Dersom det stemmer, er det lite som skal til før vi føler oss truet. Skulle vi dømt fra Lysbakken-skandalen, Hagas stabbursskandale eller Ramin-Osmundsen-saken er den viktigste etiske verdien i Norge lydighet mot til dels innviklede regler. Politikere som ved sin politikk behandler mennesker som ting eller upersonlige klienter skaper ikke skandaler. Så lenge prosedyrene følges, får familier med ekstraordinære omsorgsbehov finne seg i å ikke få økonomisk handlingsrom til å pleie syke unger, og kvinner får pent vente i årevis på nytt bryst etter kreft, mens klubber for frivillige særinteresser får pengestøtte.

Skal jeg være ærlig, tror jeg ikke skandalene sier så mye om hva vi virkelig anser som viktig, som de viser hvor politisk desillusjonerte vi har blitt. Det er ganske kort tid siden nordmenn flest ble oppriktig sjokkert over Eva Jolys påstand om at det fantes korrupsjon i Norge. Saker som vi de senere år har lært å betrakte som korrupsjon, har Norge hatt lang tradisjon for å se på som handlekraftighet eller pragmatisme. Vi har oftere følt stolthet enn skam ved å få saker løst utenom byråkratiet.

Det er ganske kort tid siden vi bygget landet med visjoner for hva som skulle gjøres, ikke bare for hvordan prosedyrer skulle følges. Da politikken handlet om løsninger og muligheter vi trodde nok på til at vi godtok og tilgav menneskelige feil, også ved de folkevalgte og lederne.

Gradvis har det gått opp for oss at byråkratiske regler er laget for å sikre likebehandling og like rettigheter, men pendelen stoppet aldri.

Jeg kan ta feil, men jeg tror ikke mange nordmenn ser på en tildeling til en selvforsvarsgruppe etter voldtektsbølgen i 2011 som noen større trussel mot den dominerende moralen i samfunnet. Men jo flere av oss som selv har støtt på et stivbeint regelverk ute av stand til å finne smidige løsninger på alvorlige problemer – selv når det kan gjøres for en rimelig penge – jo flere av oss føler en solid porsjon skadefryd over politikere som faller for egne regler. Nav må ta sin del av skylden her. Vi vil ta dobbeltmoralen. Men skadefryden får lett en bismak. Våre egentlige verdier ligger på et annet nivå enn lydighet til et regelverket. Vi ville heller ansvarliggjort mennesker som står bak en politikk som følger boken og like fullt mangler respekt.

Den virkelige verdien skandalene viser oss, er likhetstanken. Vi aksepterer ikke at makt korrumperer. Vi aksepterer ikke at noen føler seg hevet over våre liv. Det eneste som kan få oss ut av småligheten er at vi opplever politikere som genuint interessert i løsninger og visjoner for et bedre Norge, ikke et mer byråkratisk.

Publisert i Aftenposten Tro og tvil mars 2012

No related posts.

Related posts brought to you by Yet Another Related Posts Plugin.