I en melding jeg fikk i sommer står det: “Jeg har en veldig god (mannlig) venn som jeg har kjent i noen år som har kommet på banen og virkelig støttet meg etter at mannen min døde. Og sakte men sikkert har disse vennskapsfølelsene gått over i noe mer….! Dette føles veldig “rart” og nesten litt sjokkerende for meg. Der er jo bare 6 mnd siden mannen min døde og det føles nesten som om jeg er utro. Å hva tenker naboen(e) og alle andre jeg kjenner, om meg nå liksom?”

Jeg skulle ønske alt var like enkelt som det jeg tenker om dette spørsmålet. Selvsagt er det ikke utroskap. Vi lover å elske og ære til døden skiller ad, og det har vi gjort. Vi har stått ved dem gjennom de ondeste av dager. Tankene mine sier at alle forpliktelser er fulgt opp og ingenting burde lenger tenkes eller føles som utroskap.

Min neste tanke er mer farget av følelser, men kommer til samme konklusjon. Tapet av sin ektefelle og sine barns far eller mor er så smertefullt at alle burde vise forståelse. De burde unne oss den trøst og støtte vi finner, og tenke er at vi fortjener hvert grann lykke. Og det mener jeg av hele mitt hjerte. Jeg har fremdeles dager og netter som er så vonde at jeg vet ikke hvordan jeg skal klare meg gjennom. At noen i verden synes de har rett til å dømme meg for de avgjørelser jeg tar for å gjøre livet best mulig for meg og mine barn, er totalt uakseptabelt.

Så blir alt likevel mer komplisert, og da er vi inne på følelsene jeg har for mine to menn - den døde og min nye kjæreste. Er det ikke en drøm vi alle har om at noen skal føle at there ain’t no sunshine when she’s gone? Vi vil at for noen skal vår eksistens være så viktig og vårt nærvær så betydningsfullt at there ain’t no mountain high enough, ain’t no river wide enough, ain’t no valley low enough, to keep me from coming to you. Men det er luksusfølelser. Plutselig kom en elv som var bred nok til at jeg faktisk ikke vil krysse den. Selv om jeg, da Steinar levde, kjente det som at livet uten ham ville vært helt meningsløst.

Hvis jeg skulle fortsatt å kjenne på den følelsen nå, da ville jeg ikke stått opp om morgenen. Så sårt og så enkelt er det. Jeg må finne grunner til at livet på denne siden av elven fortsatt er verdifullt. Jeg er nødt til å se solskinnet selv om han er borte. Jeg er nødt til å kjempe en stadig kamp mot nettop den følelsen mennesker synes jeg i følge noen slags anstendighetshensyn burde ha i et passelig mål, ikke så mye at jeg ikke står opp om morgenen, men nok til at jeg ikke klarer å være glad i noen andre heller. Det kunne kanskje også vært en luksus, og er i alle fall for meg helt urealistisk.

Det hender det føles som et svik mot Steinar når jeg skyver sorgen unna med tanker om mitt nye liv. Men det hender også at det føles galt overfor kjæresten min å fortape meg i minner om Steinar, selv om jeg vet at han er romslig nok til at han ikke stresses av det.  

Følelser er bare ikke noen god rettesnor i alle spørsmål. Og følelser vi tror vi ville hatt er enda verre til å rettlede i noe som helst. Særlig når vi kommer opp i situasjoner som krever så utrolig mye mer av oss enn å følge hjuertet eller magefølelsen.

Jeg tror vi må tilbake til tanken. Og tanken sier som før – elsk mens du har din elskede hos deg. En dag er det faktisk for sent. Da er det ikke mer du kan gjøre for den som er død. Du er alene. Med en frihet som alt for lett føles som en frihetsparodi…

No related posts.

Related posts brought to you by Yet Another Related Posts Plugin.

- Synes du det er noe som mangler, spurte jeg min kloke forlegger.

- Ikke hvis du ikke har mer du vil ha sagt, svarte hun.

Men det er det som er så vanskelig å vite. Når setter man sluttstrek? Jeg valgte å slutte optimistisk, men det betyr jo ikke at sorgen er over. Kanskje tvert i mot. Det vi står igjen med nå er bare en ren sorg. Vi trenger ikke lenger Steinar i hverdagen, det er ingen av funksjonene hans som vi ikke enten klarer oss uten eller har funnet en erstatning for. Og livet er faktisk blitt godt. Jeg er lykkelig igjen.

Men det var først etter at alt det var ordnet at det føltes trygt nok for oss å gråte sammen. Gråte ut sorgen over at Steinar ikke fikk leve mer.

Mange snakker som om sorg går over. På sorggruppen snakker de om sorg som en amputasjon. Etterhvert lærer du deg å leve uten et bein også. Men selv om jeg forstår bildet – noe vil alltid mangle – så halter det likevel. Halve sorgen min er Steinars. Et bein er ikke fullt av livslyst. Et bein elsker ikke ungene sine. Vi må leve med at Steinar ikke er der gjennom alle merkedager. Jentene mine må leve med at Steinar ikke får se dem når de gjør ting han ville blitt stolt av.

Det er en sorg over vår dødelighet også. Over at vi gnistrer og elsker, og så blir vi borte. Et liv er som et stort tomrom fra evighet til evighet med et stjerneskudd på midten. Vi setter oss fast og så slites vi løs. Den sorgen går ikke over selv om man får ny kjæreste og nye rutiner.

Vi må bare være kloke nok til ikke å bruke for mye krefter på den. Å sløse bort våre dyrebare dager på sorg er ikke fristende. Heller ikke på krangling, kjefting, misunnelse og misnøye.

Jeg vil bruk dagene mine slik at når noen må leve med sorg etter meg kan de i alle fall vite at jeg levde mens jeg levde. De skal ikke tenke at jeg fikk lite ut av dagene mine, og sørge over alt jeg gikk glipp av. Jeg kommer til å gå glipp av en evighet - som alle andre - men om det går an skal jeg leve en evighet på et øyeblikk. Selv med en sorg.

No related posts.

Related posts brought to you by Yet Another Related Posts Plugin.

Ett år har gått, og egentlig vil jeg gjerne feire at vi er gjennom det.Det neste året blir ikke så ille som dette.  Ikke noe jeg har prestert eller fått til før i livet mitt kan overgå det jeg har klart dette året. Vi har reist oss igjen. Vi står ikke på hver vår side av et tomrom. Jentene mine skriker ikke lenger i smerte og raseri. Vi gråter sammen, men vi ler sammen mye oftere.

Jeg er ikke lenger alene. Mads holder rundt meg med sine sterke og pålitelige armer. Det er oss to mot sorgen. Vi to sammen som skal klare å favne den, la den gjøre oss klokere og så stå imot når den viser sin ødeleggende side.

Kanskje blir det feiring i kveld, men først skal vi på graven med tre favner roser i rødt og gult og rosa. Først skal vi gråte over alt vi har mistet. En utrolig varm og nær ektemann, en omsorgsfull og magisk pappa, et fantastisk menneske med en enestående innlevelse i alt som lever, kravler, løper og flyr, et skribent og forfatter som gjorde verden mer spennende og hemmelighetsfull, en moralsk røst som aldri mistet barna i Bangladesh av syne i sine betraktninger over jorden, en foredragsholder som ga hundrevis av ungdommer en tro på at mennesket er mer enn en konsument.

Steinar hadde et enormt formidlingsbehov, og han var en briljant formidler. En ordkunstner som fikk sin troverdighet fra sin egen integritet og ærlighet, han snakket fra sitt eget hjerte og direkte til den som ville høre uten å vanne ut eller tone ned noe han trodde på. Jeg kan ikke se så mange bedre måter å hedre hans minne på enn å la ham få fortsette å snakke.

Steinar skrev flere bøker, men det er ikke lenger lett å få tak i dem. Siden bokhandlerne ikke lenger tok dem inn kjøpte jeg hele restopplaget på Det lille livet, Steinars siste bok. Den er en utrolig vakker bok om nettopp det lille livet på jorden, alle forsvarsløse, alle som ikke er med i racet om å være først og best og størst og rikest. Samtidig er det en bok om det gode liv, full av livsglede og humor – om Bach, vin, skrei og indisk mat – alt som er trøsterikt når livet er tungt. Men det er også en bok gjennomsyret av Steinar alvor. Vårt moralske ansvar for å respektere jordens tålegrense og de fattiges behov. Boken kan kjøpes av meg for kr 200 eller to for 300 om du vil gi til en venn. Send meg en mail til gunnlem @ gmail . com, så avtaler vi. (Mellomrommene er for å slippe spam)

En annen bok jeg tror det er vanskelig å få tak i er Den tause krigen – mot de fattige og mot miljøet – og hva som må gjøres. Det var boken jeg forelsket meg i Steinar gjennom. Den er ikke like poetisk, men desto klarere og mer stringent i forhold til hva Steinar sto for gjennom hele sitt liv. Jeg har åtte eksemplarer av den som jeg ikke vil selge, men gi bort, helst til ungdommer, men ellers andre som har en god begrunnelse for hvorfor nettop du skal få den. Det betyr mye for meg at hans ord kan leve videre i noen som tror på budskapet.

Jeg har også et par eksemplarer til over av Grenseovergang, Motlys og Utenfor bymuren mot spesielt sterke grunner.

No related posts.

Related posts brought to you by Yet Another Related Posts Plugin.

Vi diskuterte det litt på sorggruppen, hvor mye barna krever nå i forhold til hvor mye vi klarer å gi, og jeg – ironisk nok, føler jeg, som årets mamma – var den som kanskje gikk lengst i å mene at vi trenger å outsource, også når barna mener de trenger bare, bare den gjenlevende forelderen for å føle trygghet. De kjenner nemlig ikke sitt eget beste.

Så la meg guide dere gjennom en nedtur, bare med en liten advarsel først. Dette er ikke annet enn en beskrivelse av min opplevelse. Andre kan oppleve verden, sorgen, seg selv og ungenes reaksjoner litt eller veldig ulikt, det kan dere bruke kommentarfeltet til tipse om.

Jeg bruker mye energi på å ikke slippe til for mange tunge tanker. Langt på vei tror jeg det er en sunn strategi. Livet har fremdeles mye godt for meg og jentene, og det å fokusere på det som er godt og bestemme meg for å slippe til takknemlighet og ikke bitterhet gir meg også mye enegi tilbake. Jeg har fremdeles drømmer om fremtiden.

Men på ett eller annet punkt bikker det positive fokuset over på ren flukt, kanskje fordi jeg har påtatt meg for mye allerede, det skjer gjerne når jeg er litt sliten. Jeg klarer ikke egentlig å være så konstruktiv som jeg skulle vært samtidig som jeg ikke orker å sørge heller. Så jeg begynner å henge etter med ting jeg burde ha gjort – regninger, NAV-søknader, klesvasken, brev i jentenes skolesekker… I stedet leser jeg tegneserier, ser på TV, er rastløs samtidig som energinivået faller.

Her ett eller annet sted går uroen over i angst over at jeg er sliten, at tankene presser på og rett og slett fordi jeg henger etter. Jeg stivner i ryggen og klarer ikke lenger å sove, og energinivået synker ytterligere. Når jeg ikke sover skikkelig blir kroppen min desperat og jeg spiser desto mer, men jeg orker ikke lage mat, så jeg bare hiver innpå en masse ting som mennesker ideelt sett ikke burde latt som var mat i det hele tatt, men som tilfredsstiller noen primitive instinkter fra en tid der det ikke fantes chocolate-chip-cookie-dough-iskrem like lett tilgjengelig i butikken og fett og ikke minst sukker var mat som økte sjansen for å overleve.

Av og til trøster jeg meg med at vi er sist i en veldig lang rekke av overlevere, men ikke når jeg har det sånn. Da er grensen til selvforakt syltynn, ikke minst over at jeg kan være så tåpelig når jeg egentlig vet at jeg trenger skikkelig mat når jeg har lavt energinivå, og energien lekker i enda en retning.

Det fortsetter med at jeg føler Steinar skulle vært der hos meg, han skulle delt ansvaret, ikke bare blitt borte, men siden jeg vet det er en ulogisk tanke så holder jeg irritasjonen, som det nærmest er, på avstand. Ny energilekkasje.

Det er nedadgående spiral som for tiden alltid ender på sykehusrommet der Steinar døde. Når jeg ikke lenger orker å holde dem på avstand velter minnene over meg, de skyller bort alt fokus og alt det jeg tror og tenker om livet, om håpet, om alt som er godt. De kommer hver gang jeg lukker øynene, hver gang noen spør hvordan jeg har det, hver gang jeg mister min sviktende konsentrasjon om noe som helst.

For to uker siden sa Erle at hun hadde nesten glemt pappa. Hun mente ikke at hun hadde nesten glemt hvem han var, men at hun i det hun sa det ikke kunne huske å ha vært lei seg på lenge. Jeg ble ordentlig glad. I begynnelsen av denne uken spurte jeg om det hadde skjedd noe fint på skolen og fikk til svar at selvsagt hadde det ikke det. Ikke bare hadde det ikke skjedd, men det kunne simpelthen ikke skje noe godt så lenge pappa var død. Det blir jeg dels lei meg for, og får dels skyldfølelse av - og med så mange energilekkasjer er det fryktelig vanskelig å komme seg ovenpå igjen.

Da har ikke jentene mine det best hos meg. Selv om de sier de er redde. For det er meg som gjør dem redde. Det er meg som gjør dem triste. Det er meg som gir dem ideen om at det ikke lenger kan skje gode ting for oss fordi jeg ikke oppfører meg eller høres ut som om livet er godt.

På nøyaktig samme måte som det er meg som gjør dem trygge når jeg er trygg. Som gjør dem glade når jeg er glad. Som gjør dem sikre på at livet er stappfullt av vidunderlige overraskelser og deilige opplevelser når jeg er lykkelig.

Da trenger jeg tid til å løpe stresset og angsten ut av kroppen, slite musklene som har stått og dirret i halvberedskap så lenge, slik at jeg får hvile etterpå. Da trenger jeg massasje og berøring som gir meg tryggheten tilbake i kroppen. Da trenger jeg yoga for å få pusten på plass og komme inn i min egen kropp igjen. Jeg trenger å kjenne at jeg er tilstede i mitt eget liv. Og jeg trenger å gråte. Og gråte. Og gråte. Uten bekymring for at ungene skal høre meg og bekymre seg fordi det aldri tar slutt (litt har unger godt av, men ikke en hel, voksen sorg).

De betyr selvfølgelig ikke at de må være borte fra meg en hel uke, men at tid borte fra hverandre kan være en ordentlig god investering for oss alle fordi min alenetid gjør at jeg kan møte dem med en visshet om at nå er jeg klar – nå er det aller best hos mamma!

No related posts.

Related posts brought to you by Yet Another Related Posts Plugin.

Og vi har et valg. Jeg hadde Gunnhild Corwin på besøk i dag, og jeg har ofte tenkt at det eneste som er verre enn å miste ektefellen må være å miste et barn. Men selv i den situasjonen foretok hun et valg – hun valgte livet. Hun valgte å fortsette å glede seg over solskinnet, slik jeg også har gjort. Det fjerner jo ikke sorgen, men det gjør at den ikke blir enerådende.

Og et viktig punkt til – takknemlighet og glede er smittende og attraktivt. I tillegg til at du klarer å se de gode tingene som allerede finnes i livet ditt vil mest sannsynlig flere gode ting skje. Bitterhet er ikke noe som får omgivelsene til å øse vennlighet din vei.

Jeg leste et engelsk dikt en gang der en setning brant seg fast i meg fordi jeg slet så tungt på den tiden (på norsk her) Lån meg ditt håp for en liten stund, det virker som om jeg har lagt mitt fra meg et sted hvor jeg ikke kan finne det. Her er mitt håp. Her en mine velsignelser (det er forresten et ord fra den religiøse lingoen jeg ellers har lagt bak meg som jeg fortsatt digger):

1. Det er blitt mye lettere å finne gode ting i livet mitt

2. Jeg klarer å se på barna mine med en overflod av gode følelser der jeg før var så sliten og oppslukt av sorgen at jeg var mest takknemlig for barnevakten (som jeg fortsatt trenger, men ikke like krampaktig)

3. Jeg har kommet tilbake til jobb og alle var like vennligsinnede som jeg forventet

4. NAV har ikke drevet meg fullstendig fra vettet, jeg klarer fortsatt å le

5. Jeg klarer fortsatt å le! (at jeg fremdeles ler høyest og ikke helt sjeldent av ganske upassende ting får jeg bare håpe folk bærer over med)

6. I dag var det vår da jeg var ute og løp med en god venninne

7. Yoga er en gave

8. Jeg fikk dra på stressmestringskurs i regi av jobben, og det er så deilig å være konstruktiv i forhold til egen livskvalitet

9. Jeg har ingen smerter noe sted (jeg hadde bekkenløsning med konstante smerter i to år fra jeg var gravid, og det er en daglig lykke å være kvitt)

10. Jeg har en skjønn kjæreste som er ordentlig glad i meg

11. Jeg har påskeliljer i vinduskarmen

12. Jeg orket å henge opp bildene som hang på veggene før, men som har stått på loftet frem til nå fordi de minnet meg for mye om Steinar og døden. Det ble noen tårer da jeg hentet dem ned, men jeg tror jeg er sterk nok nå.

13. Jeg sendte inn et fullt manus til deadline slik jeg lovet, da kommer jeg helt sikkert til å klare redigeringene også (det går an å bekymre seg utrolig mye i forkant for ting som viser seg å gå når man må, det burde jeg snart lære litt av)

14. Jeg har kjøpt vinskap til lagringsviner (som riktignok fremdeles er tomt og ikke i vater) fordi jeg tror det blir mange ting å feire i fremtiden

15. Jeg har gode minne fra ekteskapet som tok slutt, jeg tror tross alt det er bedre å miste sin store kjærlighet enn en som har fratatt meg gnisten

16. Jeg har supplert de stripete koppene med blomster med kopper med budskap som: We can’t both be gorgeous, it’s either me or the house og I’m so bloody blonde sometimes og jeg fant til og med kruset Queen of fucking everything

15. Dere! Det er ganske ofte jeg har latt tårene strømme fritt over deres engasjement, raushet og støtte. Jeg har tro på verden med sånne som dere i den!

16. Forslag? Vi trenger å dele gode ting.

Jeg fikk melding fra en kvinne som sa at hun ikke syntes synd på meg, hun misunte meg heller den kjærligheten jeg har fått og den kjærligheten jeg nå får. Jeg forstår det, og jeg ber ikke om at noen skal synes synd på meg. Det er ikke derfor jeg deler. Jeg håper det jeg skriver tvert i mot skal være til litt inspirasjon. Ja, vi har opplevd brutale og fryktelige ting, og jeg gråter fremdeles når jeg skriver det, når jeg tenker på Steinar, men akkurat den sorgen er min og den skal jeg greie å bære. Men det at jeg har opplevd dette har samtidig gjort at jeg setter så uendelig pris på livet. Hvis jeg på noen måte kunne formidle det slik at noen kan lære noe av det samme som jeg og mange andre som har tapt noen har lært, bare uten å måtte miste noen først, så ville det vært verdifullt.

No related posts.

Related posts brought to you by Yet Another Related Posts Plugin.

No related posts.

Related posts brought to you by Yet Another Related Posts Plugin.

- Mamma, hvorfor sa ikke du fra dagen før pappa døde så vi kunne få sagt ordentlig ha det?

- Jeg visste det ikke dagen i forveien at han skulle dø.

- Men han er død nå.

- Ja, han er død nå, svarer jeg. – Jeg visste bare ikke når han skulle dø, men man vet når noe lever og når de er død.

- Du visste jo det. Det var jo du som drepte ham.

- Jeg drepte ikke pappa. Han var syk og døde.

- Jo, du drepte ham. Han var helt levende helt til du puttet ham inn i den lille boksen sånn at han ikke fikk puste.

- Jeg puttet ham ikke inn i noen boks. Han var død. (Her begynner jeg å gråte) Jeg ville ikke at han skulle dø.

- Du puttet ham i boksen så han ikke fikk puste og drepte ham og så sa du ikke fra til oss en gang. Du er den slemmeste mammaen som finnes.

- Vet du hva, dette er ikke sant, men du skal få lov til å snakke med Lise fra sykehuset i stedet for meg. Hun kan forklare hvordan pappa døde.

Jeg vet ikke om jeg har noen fornuftige kommentarer å skrive. Men jeg er glad for at hun fortalte meg at hun tenkte sånn, så kan vi få ryddet det unna. Det er vanskelig i forhold til små barn som opplever skremmende ting. Vi klarer ikke forestille oss hva fantasien deres klarer å gjøre ut av en hendelse de ikke helt har forstått. Barn opplever ofte skyld selv eller de kan legge den på andre. Jeg er i alle fall glad jeg var litt forberedt på at det kunne komme før det skjedde.

No related posts.

Related posts brought to you by Yet Another Related Posts Plugin.

Jeg er egentlig ganske spent på hva slags lesere jeg har nå. Jeg antar at det ikke lenger er helt den samme gjengen som pleide å lese bloggen min før da jeg pleide å skrive om samfunnsaktuelle tema fra et feministisk ståsted eller bare tull og tøys. Defor har jeg laget en liten liten avstemning på venstre side som det vile vært kult om du tok deg bryet med å stemme på. Du kan velge en eller alle så det er lite vits å sitte med valgets kvaler her.

Men så over til statistikken. Jeg får mange, utrolig flotte tilbakemeldinger fra dere kjære lesere, og jeg er lei for at jeg ikke klarer å følge dere alle opp og svare på alt. Men skriv likevel! Jeg leser alt, og om du legger inn en kommentar er det mange andre også som leser den. De aller fleste meldingene jeg får kommer fra mennesker som har opplevd sorg eller som står i situasjonen at noen de elsker har en dødelig diagnose. Det gjør noe med følelsen for statistikk.

Vi mennesker er stort sett utrolig enkle. Til tross for at det er en av mine hovedtanker at vi er større enn vi tror - vi klarer å reise oss, vi klarer å strekke oss ut over oss selv, vi er i stand til å føle og tenke mer enn en ting om gangen – så er vi samtidig ofte svært enkle i våre daglige strategier. Vi forenkler kort og godt verden med mindre vi går aktivt inn for å se kompleksiteten på et område. Så også med statistikk. Kjenner du ingen som har blitt syk eller dødd av røyking tenker du lettere at det er ikke så farlig som de vil ha det til. Kjenner du noen som har vunnet i lotto føles det mer sannsynlig at det kan skje med deg.

Jeg har klippet fra en vakker kommentar jeg fikk på Facebook: “Selv er jeg bare tjue år, og det virker helt utenkelig at jeg, eller at noen i min omgangskrets – familie, eller venner skal rammes av kreft. Det er vel en naturlig følelse, antar jeg, når man aldri har erfart det. Men hva er vel garantien? Det er ingenting som tilsier at jeg eller mine skal bli skånet. Derfor er det viktig å leve her – og nå. Og ta vare på de dagene man har hverandre. Både solskinnsdager og regnværsdager.”

Både jeg og kjæresten min har syntes det var viktig at barna våre får møte andre i samme situasjon som dem selv. Jeg tror fremdeles det var rett, men de går nå rundt og føler, i motsetning til denne 20-åringen, at det er helt vanlig at foreldre dør av kreft. – Vi pleier å dø i vår familie, som min datter sa da hun var redd for å dø av svineinfluensaen i høst. Jeg tar meg selv i å tenke at det kan være alvorlig hver gang noen jeg kjenner blir syke. Bare ordet kreft gjør meg fysisk uvel, og jeg blir grepet av en kald panikk hvis jeg får høre om noen jeg kjenner som har svulster. Og det er selvfølgelig dramatisk, men i følge den virkelige statistikken er det ingen umiddelbar dødsdom.

For den virkelige statistikken, forklarer jeg for meg selv og ungene, den sier at i vår del av verden lever de aller fleste lenge. Vi kommer oss av all slags sykdommer takket være sterkt immunforsvar og et fabelaktig helsevesen. Det beste vi kan gjøre er å ta inn over oss hvor heldige vi er som ikke bor et sted der diaré og tuberkulose og meslinger og en masse andre sykdommer har samme dødelige klang som kreft har for meg. Hadde vi latt den følelsen fylle oss tror jeg takknemligheten ville renne over i form av medlidenhet med fattige og med flyktninger verden over som ser sine kjæreste dø uten å kunne gjøre noe for å trygge dem.

Det er utrolig viktig å ta vare på hverandre og på dagene våre, men det er også utrolig viktig å gi andre en mulighet til det samme. Også for oss selv.

Om vi går rundt og kjenner på dødsangsten og klamrer oss til lykken og hverandre, så står vi til slutt bare igjen med angsten. Lykken glipper hvis den ikke er fundert på takknemlighet og bygd opp av mening. Og skulle vi igjen ha uflaks i statistikken, eller for den del, når tiden kommer, for det gjør den jo, så vil jeg som Steinar vite at livet mitt var større enn mine egne dager. Jeg gjorde noe for at andre også skulle få gledesfylte dager i det korte, ubegripelige øyeblikket vi bebor denne vakre, skremmende planeten som svever rundt i tomheten.

Og helt til slutt som en liten nyttårsrefleksjon i en tid hvor det virker som livets fremste mål er å gå ned fem kilo: Jeg har hengt meg opp i to bilder jeg har funnet på nett. Hva tror dere vil gjøre den vakre hvite damen mest lykkelig, å bruke 2010 på å få bort den deilige lille magen sin, eller å gjøre noe for at den hjerteskjærende vakre kvinnen og jenta på det andre bildet skal få nok kalorier til å leve her og nå og ta vare på de dagene de har hverandre?

No related posts.

Related posts brought to you by Yet Another Related Posts Plugin.

Vi var på graven i går. Femten minus. Småslitne unger som hadde kjøpt hjerter i falskt gull og falske blomster som pappa blir glad for – og dersom Steinar fremdeles er i stand til å se oss er jeg overbevist om at han har utviklet en bråkjærlighet for falskt gull og falske blomster og ekte, små hjerter som banker varmt i femten minus.

Jeg gjorde i alle fall det, selv om “gullet” vel må ryddes opp en gang når snøen går i det minste. Men pokker så brutalt det føles å vite at der ligger min elskede, eller kroppen hans, eller det som måtte være igjen av den…. For i mine primitive følelser der langt bak i min like primitive hjerne kjennes det enda verre at min alltid varme mann ligger ute i sprengkulden mens vi lager julehygge inne. Den lille gravlykten med sitt flakkende lys og usikre varighet gir ikke noe trøstefullt vern mot telen i jorden.

Enda godt at våre hjerter fremdeles er varme. For det er der Steinar bor. En jul i sorg behøver ikke bety en sørgelig jul så lenge vi ikke lar flammen inni oss brenne ut. Vi kan ta med våre døde i vår kjærlighet og vår julevarme. Den omsorgen og troen på livet som vi har fått av våre elskede kan vi ta med inn, Steinar finnes ikke lenger i graven, min kjærestes avdøde finnes ikke lenger i graven - de finnes i julens budskap om å ta vare på våre nærmeste.

For flammen kan brenne klarere og varmere for den som vet at julens hemmelighet ikke finnes i kjøpelyst og konkurranse, men i kjærlighet og takknemlighet. Og for følelsene er fremdeles en klem sterkere enn statistikk og modernitet. Og denne julen vil våre klemmer vare litt lenger, være litt hardere og ønsket om lykke og “en riktig god jul” litt inderligere – måtte dine også bli det!

Ha en riktig, riktig god jul!

No related posts.

Related posts brought to you by Yet Another Related Posts Plugin.

Men så sa Espen Simonsen som jeg delte sofaen med noe jeg har tenkt litt på i helgen fordi jeg pleide å synes det var så teit. Det var at det er viktig å skape mening i det som har skjedd. Det har jeg typisk sett på som sånt amerikanere sier etter at unge mennesker har dødd i krig i et fremmed land eller som ofre for terror eller ett eller annet. De må ikke ha dødd forgjeves, sier de. Og jeg kan kan jo fremdeles synes at akkurat den vendingen er meningsløs. Folk dør jo stort sett forgjeves, enten de dør i sykdom eller krig eller ulykker. Det er veldig få forunt å dø en meningsfull død.

Men akkurat hvorvidt selve døden er meningsfull eller ikke, så har jeg fått veldig mye mer tro på det å skape seg mening selv i en situasjon som ikke bare føles meningsløs, men kanskje også fullstendig uakseptabel. For hvilke andre valg har vi? Hadde det vært noe som helst vi kunne gjøre for å bringe våre døde tilbake så hadde vi hatt  dem her( ..ok, her begynte jeg å le, takk gud for at humoren er intakt, for jeg har sett for mange zombie-filmer, men du skjønner poenget), og hele problemstillingen ville vært borte. Men det kan vi altså ikke. Så med den opsjonen ute av bildet så kan vi velge:

Bitterhet – å tenke at det som har skjedd er så grusomt at  nå er alt ødelagt, og livet mitt og livet til dem rundt meg har blitt helt meningsløst siden en vi elsket ikke kan dele det med oss. Fortvilende mange fortsetter her. Mange virker som de faktisk mener det ærer den døde, at det å “sørge skikkelig” betyr at du har vært ekstra glad i den som er borte. At jo dårligere livet blir, jo viktigere har den døde vært for deg. Jeg antar det er det Gunnhild Corwin mener når hun sier ta hun ikke orker tanken på at det skulle fortsette å være synd på henne. Hun vil ikke være her – i bitterheten eller den håpløse sorgen der man ligger nede for telling.

Mening – å tenke at livet fortsatt er meningsfullt, mitt liv og livet til dem rundt meg er fortsatt betydningsfullt nok til at vi skal sloss mot tomheten og håpløsheten – for det blir alltid sorg nok. Når jeg skrev at det er synd på oss og alle som har mistet noen av sine nærmeste i året som har gått, så mente jeg ikke at vi skal ligge utslått mens andre har vondt av oss, men at vi har større behov enn normalt for mening og varme og kanskje hjelp til å finne den. Men selv om mening kan finnes og varme kan fås, så er det ingenting som gir oss mennesker mer enn det å få gi noe til noen andre, uansett situasjon. Og selv om det å høre at folk vil oss vel og unner oss den lykke vi kan få er aldeles fantastisk, så er det ingenting som er så oppløftende for tiden som å høre at noen har følt det tryggere å leve så bra som de kan for egen del, eller har fått lyst til å ta bedre vare på dagene og sine nærmeste, på grunn av noe som jeg har skrevet. Det er terapi det, fordi det bygger opp om troen på at livet er verdifullt.

I Aftenspostens A-magasin for en drøy uke siden sto det en artikkel om venting. En av dem som ventet var en kvinne med kreft. Hun ventet ikke på døden, men hun ventet på hver ny dag. Etter at hun hadde fått kreftdiagnosen hadde hun fått hjelp av en prest og en nonne til å se at hennes eget liv var betydningsfullt nok til at hun kunne ta litt plass. Så hun hadde begynt å kle seg i rødt og lilla, og jeg gråt da jeg leste det fordi noen mennesker går rundt og tror at de er for små til å synes. Henne var det synd på, men det ville ikke vært til hjelp for noen om hun forble et offer og begynte å vente på døden i stedet for på dagene sine. Hun trengte hjelp til å begynne å danse.

Så tilbake til åpenheten. Jeg tror at mennesker blir rausere og varmere mot andre ved å anerkjenne og innrømme sin egen smerte – og ved å ta imot andres medlidenhet og dermed bli med i fellesskapet som ikke bare gråter med de gråtende, men også gleder seg med de glade. Jo mer vi insisterer på at vi klarer oss uten rødt og lilla, at vi greier oss uten oppmerksomhet, uten mening…jo mer ensomme blir vi og jo mindre unner vi andre mennesker. Den som har opplevd å bli båret gjennom sine sorger har lyst til å bære andre. Den som kjenner dybdene og høydene i seg selv har lettere for å se og anerkjenne dem i andre.

Men det går den andre veien også. Jeg tror at ved å lese om andres tanker og følelser så vinner vi innsikt i vårt eget liv. Jeg håper at det å lese det jeg skriver og kjenne på medlidenhet og forståelse med meg og mine barn gir noen av dere en større innsikt i hva dere betyr for ders ektefeller og barn. Om deres liv og følelsesliv ikke er så dramatisk som vårt har vært i det siste, så er det ikke noen mindre grunn til å tenke igjennom hvor mye dere betyr for noen. Alle har behov for mening, alle har behov for å synes. At en dag er god er grunn til å feire. Er den ond kan vi prøve å strekke ut en hånd mot noen og se om det hjelper.

Ingenting kan for meg gjøre Steinars død til en god ting, men siden ingenting kan endre det faktum at han er død, så vil jeg at det likevel skal komme noe godt ut av det onde. Og hvis du vil kle deg i rødt og lage pannekaker til barna dine fordi du (tross alt) er glad dere lever – så gjør endelig det. Gjør endelig det!

No related posts.

Related posts brought to you by Yet Another Related Posts Plugin.