Jeg synes du er flink til å sette ord på det vonde kaoset som er inni deg akkurat nå. Blir ofte veldig rørt av å lese bloggene dine. Min far har samme sykdom som Steinar. Han ble syk i oktober i fjor så jeg kjenner veldig godt igjen det du beskriver av sinne, sorg, motløshet og håp. Du skriver at Steinar er mye kvalm. Jeg vet jo ikke om dette kommer av kjemoterapi eller selve sykdommen men jeg har noen små tips som jeg håper kan hjelpe.

Min far var svært avmagret og syk da jeg kom hjem til jul. Han var kvalm og fikk ikke i seg mat. Kvalmemedisinen han fikk ordinert av lege(den billigste varianten selvsagt, hva er det med disse legene???) virket ikke og kosttilskuddet han fikk via apoteket var grusomt. Jeg smakte på det….svært kvalmende. Min far tar ikke kjemoterapi, så kvalmen var forårsaket av sykdommen.

Jeg tok kontakt med en kollega på jobben som nylig hadde vært gjennom omfattende behandlig mot brystkreft, og spurte om råd. Hun anbefalte Zofran, et svært dyrt reseptbelagt middel mot kvalme, det eneste som hadde hjulpet henne. I tillegg foreslo hun popkorn kjøpt ferdig i pose. Det er næringsrikt og gir en god tyggefølelse.
Vi fikk skaffet legemiddelet lille juleaften. På juleaften spiste min far dobbel porsjon svineribbe..det var nesten som et mirakel. Popkornet fikk han også i seg i dagene før vi fikk tak i medisinen. Det som hadde holdt ham i live inntil da var X1-len med limesmak som fås kjøpt i en vanlig sportsbutikk. I dag nesten 4 måneder senere er min far mye bedre. Han nyter god mat, litt vin og deltar sosialt i selskaper etc. Vekttapet har stoppet opp og han har energioverskudd! Hans livskvalitet er drastisk forbedret siden jul. Sykdomsbildet har vært uforandret de siste 3 mnd.

Jeg tror ikke mat kan undervurderes i den situasjonen Steinar er i nå. Tror det er veldig viktig mhp. livskvalitet og ikke minst sykdomsforløpet. Jo mer næring jo bedre vil det gå.

Hvis dere i en periode trenger kosttilskudd anbefaler jeg sterkt Proteinfabrikkens dyreste protein produkter, meget lett blandbart i vann (nesten som X1-len) til en saft konsistens totalt uten klumper. Dette funket også på min far i en 2-3 dagers periode før vi fikk Zofran. Butikk i Storgata i Oslo.

Jeg håper noe av dette kan hjelpe Steinar til god livskvalitet i denne forferdelige vanskelige perioden, og at dere får nyte hverandre og barna lenge lenge lenge.

Jeg ville gjerne sende deg noen ord etter å ha lest bloggen din “Steinar Lem ha…..”, men jeg klarte ikke. Var så sint og lei meg på din og Steinars vegne at tårene tok overhånd…tok liksom aldri slutt heller. Jeg er bare så inderlig inderlig forbannet på denne sykdommen.

Jeg støtter dere av hele mitt hjerte og håper sterkt at nettopp Steinar er en av de heldige som kan komme seg helskinnet gjennom dette. Håpet må dere ikke gi slipp på. Husk at ingen har fasiten på livet. Klem

Den vanligste måten å prøve å forstå noen som har det vanskelig er jo å prøve å finne analoger eller paralleller hos seg selv eller i sitt eget liv. Og det er like vanlig å prøve å finne løsninger på ‘problemet’. Begge deler kan være bra nå og da, men det blir fort for mye av det gode.

Jeg håper statistikken slår positivt ut på at des flere som prøver velmenende å hjelpe, des flere er til faktisk hjelp.

Og så håper jeg hun jesusdama finner ut av sine egne problemer snart. Det er jo ikke så lett å leve med troen på helvete og sånt heller. Stakkars skakkskremte krek…

http://www.f-b.no/article/20081026/NYHET/338469151

http://www.sa.no/lokale_nyheter/article3876715.ece?service=print

Situasjonen deres nå kan ikke beskrives som noe annet enn et mareritt. For oss var det i hvertfall som berg og dalbanen fra helvete. Hver dag ulik dagen før. Formen svingte enormt og nye symptomer /bivirkninger av medisinene dukket opp hele tiden. Man fatter ikke hvordan man skal klare å komme igjennom det, men man har ikke noe valg. Man er rett og slett fanget i situasjonen.

Dette ble litt lengre enn jeg hadde tenkt. Ville bare sende dere noen varme tanker i en umenneskelig situasjon. Ta vare på hverandre og de gode stundene.

K.

Noen av sitatene dine de siste ukene har rørt meg til tårer, særlig dette:

“Steinar har vært min beste venn i ti år. I ti år har vi hatt en tosomhet som gjorde fortrolighet med andre til luksus. Vi leste hverandres tanker, vi møtte hverandres ensomhet og har vært så plagsomt lykkelige sammen at jeg har falt utenfor i alle samtaler om slitsomme ektefeller eller kjipe kjærester.”

Jeg synes det sitatet er så vakkert at jeg ville ha postet det på bloggen min hvis det ikke hadde vært for at konteksten gjør det for trist og personlig til å stå noe annet sted enn her.

Jeg har aldri følt noe sånt for noen, og mer enn den store kjærligheten, gjør det fellesskapet du beskriver, inntrykk på meg.

Jeg tror ikke det er bare meg – jeg tror det er mange som aldri får oppleve å føle noe slikt som dere gjør, å oppleve en slik nærhet til et annet menneske. Tvert imot tror jeg mange av oss går rundt og kjenner på sjelens ubotelige ensomhet store deler av livet, også når vi er i parforhold.

Jeg vet ikke hvorfor jeg mener dette skal være en trøst, for det gjør jo kreften og døden enda mer jævlig i deres tilfelle.

Men likevel tenker jeg at dere også har vært heldige, at dere har opplevd noe som kommer temmelig nær meningen med livet (dersom det finnes en mening), selv om den tanken muligens ikke evner å trøste noe særlig akkurat nå.

Men uansett, til slutt: Du er IKKE slem som avviser “alternativbevegelsen”. Du har andre ting å bruke energien på, og det burde de ha vett på å skjønne, spesielt etter at du har påpekt det – da finnes det virkelig ingen unnskyldning for å holde på lenger.

“Recently we heard of a man in Knoxville who had Pancreatic Cancer. He had heard a tape and began using six tablespoons of Flax Oil a day and was clear in four months.

Two days later I received a call from his sister in law. Her husband, the man’s brother, had a similar condition. He was losing weight, was getting weak and was the color of a pumpkin. He followed a similar regimen with the oil, and according to his wife, is today the picture of health.

Recently a man called us from Rockford, Tennessee. His wife had Ovarian Cancer with a count of 238. 35 or below is normal. He said that the doctor had given them no hope at all. He said there was a chemo which would add some months to her life. She began using flax oil at three or four tbsps a day. A few months later her husband called and said they had just come from the doctors. The count was now down to 8. The doctor wanted her to take more chemo. She said she would if the count went up.

Recently while undergoing a physical we were talking to a lady who told us that a friend of hers was trying an alternate method of cancer treatment and was doing great. It turned out to be the lady whose situation we were just describing.”

“Recently a lady came to the greenhouse in Augusta run by my niece and nephew. She told my niece that her brother, 43, had been diagnosed with cancer of the pancreas and liver and given but a short time to live. My niece gave her a tape, and she and her mother went to her brothers that night.

He immediately began using 4 Tbsp. of oil a day and in three and half weeks his count went from 560 t0 280. Three and a half weeks later it was 165. 100 is normal. He had a standing appointment with his family doctor but was a week and a half late. The doctor assumed he had died. The upshot of it was that the doctor wanted a tape to give to a lady in his church who had terminal breast cancer.

However, we have heard in recent days that the brother also began using tea from a Japanese mushroom and things have taken a turn for the worse. Somehow it has poisoned his system. The family doctor had told him previously that it was the first time he’d seen a count come down when pancreatic cancer was involved. We learned a short time later that he had died from the effects of the mushroom poison. When properly prepared it may have value but I read in the Prevention magazine that if it is not prepared properly it can be dangerous.”

fra siden: http://www.beckwithfamily.com/Flax1.html
Hvor det står mye enkelt forklart om hvorfor dette har en gunstig effekt på kroppene våre.
(ellers står det også mye på den andre siden om Budwig jeg anbefalte).

Det høres for enkelt ut til å være sant – det er jeg klar over. Men det er altså en helt ufarlig ting å prøve, hvis man har overskudd og energi til det. Og det smaker godt.

Nå skal jeg ikke skrive mer her inne, det lover jeg. Ønsker dere bare alt det beste og styrke.

Jeg håper dere får beholde gleden av å ha hverandre så lenge dere har det.