Comments on: Jeg har sett en mann dø

By: r

Thu, 29 Jul 2010 00:08:21 +0000

jeg har sett min elskede dø fra oss

By: Siv Øvsthus

Siv Øvsthus — Tue, 25 May 2010 18:45:51 +0000

Oi. Dette var sterk lesning. Jeg kjenner noen RS’er. Eller kjente. De må vi bare glemme. Vi som trenger lyset fra solen, vi mistet – og kanskje fant vi – lyset i en ny sol etterpå. Vi som har erfaringen med døden med i livs-bagasjen har kanskje vilje og evne til å elske enda villere og varmere enn før? Jeg kjenner gleden av å elske så intenst nå… som en høysommerdag i full blomstervillskap. Som glitteret i de lysegrønne bøkebladene i sol-ettermiddags-glans. Sprelske ville gal-glade dilngle- blader i vinden. Bejaende jippi-hyl på uteplassen ut mot innseilingen til byen. Latteren triller. Enda i dag, når min kjæreste søster venninne har det som tøffest i livet, er på sykehuset og klarer ikke jobbe med meg mer, og jeg bare tenker på henne, kan jeg kjenne slike gleder…. min sorg idag er gjenkjennelig for meg, siden min mann døde i 2006. Min glede; over å gråte i min kjærestes armer, å se ham lage mat og fikse huset når jeg pleier sorgen over min søster, hente sin 5 år gamle sønn og … hm. ja. Mine hestekrefter løper av med meg. Iver og glede, – og sorg og sinne- vi kan samle på alt dette !- Bare ikke sånn kjafs som RS og andre lager. Vi kan rydde det vekk, slå ugresset bort, la være å lytte. Gråt leder stresshormoner vekk. Andres kjafs skaper bare tette kanaler. Latter befrier sjelen, gledeshormoner, skaper smilerynker sjarm og utstråling. Sinne er bra hvis det er berettiget,- at noen dør, kan skape riktig sterkt sinne av tapets store avgrunn; ut med vårskriket og gutte-energien- ta Kaptein Sabeltanns sabel og sving den høyt! Hogg apalen, som O.H.Hauge sa.. og kast kjafs og dødt løv på bosshaugen, skap det om til noe positivt annet.

By: Lena

Lena — Sat, 20 Mar 2010 14:19:53 +0000

Så ond du er, Ragnhild Sørensen.

Hvordan kan du uttale deg om hvordan andre skal oppføre seg, når du selv sparker de som ligger nede?

By: Anne Marie

Anne Marie — Sat, 20 Mar 2010 07:32:06 +0000

Jeg skjønner ikke RS.
Hvorfor i alle verden bruker du tid på å følge med i denne bloggen?
Har du ikke noe mer interessant å bruke tiden til?

By: Anne Marie

Anne Marie — Sat, 20 Mar 2010 07:30:07 +0000

RS
Jeg synes du er spydig! Er du slik generelt?

By: Anne Marie

Anne Marie — Mon, 15 Mar 2010 02:33:52 +0000

Det kan være ulike motiv ved f.eks. å kjøpe en avis der Gunn Hild og barna står omtalt på forsiden. Noen kjøper fordi de er interessert i å lese mer om dette fordi Steinar var en kjent person, det kan være av nysgjerrighet men også interesse.
Det er litt vanskelig å få sagt hva jeg mener. Noen mennesker er “nyhetshungringe” – siste nytt om kjendiser. “Har du hørt det og det . . .” Noen lever på å megge seg med andres historier.
Andre er interessert (vi har vel alltid en viss interesse for kjendisers liv – ikke for å megge seg men en vanlig interesse). Det er en balanse her – interessen for å få noe påfyll selv og interesse fordi en er vanlig interessert i andre menneskers liv.
Jeg tror vel selv at jeg til tider er interessert i andre menneskers liv.
Livet til en amerikansk skuespiller er jo ikke så interessant som f.eks. en person som bor i Norge som en kan føle en “nærhet” til. Jeg synes ikke at det er rart at vi kan bli interessert i en person i Norge som har noe å berette. Selv om vi ikke kjenner vedkommende så kan vi kjenne på samhørighet og at vi har noe felles.
Når jeg leser innleggene og samtalen med Gunn Hild på hennes blogg så ser jeg mye varme, fellesskap, betroelser og livsvisdom. Det er verdifullt.
Jeg vet ikke om jeg skal lese boka. Jeg orker ikke så mye sorg.
Jeg følger med på bloggen fordi jeg kjenner Gunn Hild, jeg liker henne og fordi livet hennes engasjerer meg. Jeg tror at vi kan lære noe av å være åpen, en åpen dialog. Vi kan få trøst og vi kan også selv våge å være mer ærlige og vise hvem vi er.

By: Gjendine

Gjendine — Sun, 14 Mar 2010 23:22:10 +0000

Kirk! Hva i alle dager er det som er spekulativt og usmakelig med “Jeg har sett en mann dø”? Det er en realitet, det er virkeligheten, livet. Hun HAR sett sin mann dø. Jeg synes ditt innlegg er fint på den måten at det forteller veldig mye om HVORFOR Arachne bør skrive denne boken. Død og sorg er skremmende, så skremmende at ganske mange ikke orker å lese om det, engang. Eller hva? Du skriver at vi koser oss når vi leser om henrettelser? Som vi koser oss når vi leser denne bloggen, mener du? Eller boken, når den tid kommer? Jeg tror de fleste her inne bærer på en sorg, eller flere. De aller fleste mennesker gjør det, Kirk. Og sorg er ikke bare vondt og vanskelig, men ofte veldig ensomt, også. Mange kjenner seg igjen i det Arache skriver (meg selv inkludert), du kan få aha-opplevelser, du kan lære noe, du kan tenke noe nytt, du kan få hjelp til å komme deg videre – og du blir glad når du leser at Arache kommer seg videre, for da kan du tenke at det er håp for deg også – og andre. Men dette forstår du kanskje ikke. Det er sent og jeg gidder ikke skrive mer heller, jeg ble bare så irritert på dette innlegget! Skal du gi henne dårlig samvittighet, eller hva er egentlig poenget ditt? Er det janteloven du lider under? Er du misunnelig fordi du tror hun vil tjene penger? Eller er du misunnelig fordi hun får så mye oppmerksomhet og omsorg fra andre? Vil du gjerne ha det samme? Godnatt.

By: Stine

Stine — Sun, 14 Mar 2010 22:05:20 +0000

Hei!
Jeg har også sett MIN mann dø! Og jeg har mange ganger ønsket å kunne skrike ut akkurat den setningen. Derfor vil en slik tittel gi mening for meg.
Men jeg er alikevel usikker på om det er den tittelen jeg ville ha valgt. For jeg kunne også hatt behov for å skrive en slik bok. Vi fikk også en slik tøff beskjed i fjor. Vi fikk åtte uker sammen, frem til 29 april 2009, da han døde. Jeg er også alene med mine tre døtre. Jeg har også flyttet, inn i det huset vi skulle bygge i sammen. Jeg har også fått kjæreste, slik mange ikke kan forstå at er riktig av meg.
Så jeg føler at jeg vet hva en slik bok skal handle om. For meg skal den ikke handle om Steinar og den han var og slik sett ikke hedre hans ettermæle. For meg skal den være en bok om det å miste det menneske man elsker aller mest, om det å oppleve en enorm sorg og om det å kjempe for å leve videre.
Jeg har to ønsker for boken. At du kan formidle noe av den sorgen man opplever og samtidig “lære” andre noe om hva et menneske i sorg trenger av støtte, hjelp og omtanke, og hvor enormt viktig slik støtte og hjelp er.
At det å finne seg en kjæreste ikke er hverken galt eller noen “enkel” løsning, men heller et naturlig skritt på veien tilbake til livet. For vi har ikke noe annet valg en å fortsette å leve.
Jeg kunne ha skrevet og skrevet men jeg ser nesten ikke bokstavene pga alle tårene…for min mann!

By: Kirk

Kirk — Sun, 14 Mar 2010 19:24:08 +0000

Får jeg lov til å være ærlig?

Jeg synes tittelen “Jeg har sett en mann dø” er spekulativ og direkte usmakelig, og boka da? Skal dette i detalj gå igjennom den perioden, hvordan kreftene og livet renner ut? Hvordan han blir svakere og til slutt dør, og reaksjonene? Så kan vi sitte å gotte oss, bli litt sjokkert, kjenne suget i magen, samtidig som vi sitter her så trygt i stua. Jeg leste en artikkel engang, hvordan folk gjerne kunne sitte i timevis å se bilder fra ulike henrettelser, henginger fra andre verdenskrig, tunger som henger ut og utstikkende øyne, og riktig kose seg. Ja, bare søk etter “henrettelser”, du vil ikke bli skuffet, du vil skjønne hva jeg mener. De gangene jeg har sett på “Se og Hør”, har jeg alltid lagt merke til at det alltid er noen sider om en som enten har blitt kvestet i en bilulykke, en med en eller annen uheldbredelig sykdom. Jeg husker godt jeg leste om en som hadde fått AIDS, og inni en rød stjerne sto det “Hun skal dø!” med fete typer.

Jeg skjønner jo forlagets motivasjon, dette vil nok selge, både i bøtter og spann. Slik bestialsk nysgjerrighet får folk aldri nok av. Bare se på kommentatorfeltet, du har allerede mange kjøpere der, de lever på sorgen din, suger på den som mygg.

Men vær bevist hva du selger, du selger din sorg, den er bare din, og kanskje går den ikke over. Men er den ment til å gjøre det? Vil du virkelig det? Skal den få en prislapp, den også? Tror du forlaget kommer til å hedre Steinar Lems ettermæle med dette? Nå, jeg har nå ikke sett noen ny-utgivelser av “Signaler” eller “Motlys”, og man har ikke noen vansker med å låne dem på biblioteket sist jeg sjekket (Og dette er jo svært tragisk, for bøkene er fantastiske). Men det er nok ikke så “interessante” for “folk flest”. Kommer en slik “Jeg har sett en mann dø” til å være en litterær begravelse? Kan du ikke ta en annen innfallsvinkel, skrive om minnene etter døden, eller kanskje er ikke døden er så viktig, kanskje minnene holder, om hvordan han eksisterer i minnene dine, hvordan du synes du ser han på gaten, men så var det ikke han allikevel. Hvordan du kan høre stemmen i ditt hode, men står han ikke bak deg. Kanskje du kunne skrive deg og han bort, slik det ble gyldig for alle?

Jeg forstår hvis du blir sint, men jeg kan ikke noe for det, jeg klarte ikke å la være å være ærlig.

By: Helge Heyerdahl

Helge Heyerdahl — Wed, 10 Mar 2010 22:45:27 +0000

Arbeidstittelen på boken reagerer også jeg på. Hadde den i tillegg hatt en undertittel hadde det sett bedre ut.

Må innrømme at også jeg – selv om det selvfølgelig er noe jeg ikke har noe med å gjøre – reagerte på at det gikk kort tid til du fant en ny mann. Har selv mistet jenta mi, og brukte to år på å komme videre. Noe sentralt jeg lærte av den opplevelsen var at det går an å handle når man står fast. I ettertid har jeg blitt kvitt to karaktertrekk jeg ikke likte fordi jeg rett og slett bestemte meg for at “nå gidder jeg ikke slite med det problemet lenger”. La det bak meg, og gikk videre. Har siden ikke sett meg tilbake.

Rart å tenke på at da jeg intervjuet Steinar på et besøk han gjorde på Steinerskolen i Bærum i fjor så visste han kanskje at han hadde kort tid igjen. Han var så glødende i sitt engasjement da han snakket med elevene, og etterpå brukte han god tid på å sitte ned og prate med meg. Han uttrykte en stor glede over at elevene var så opptatt av miljøet. Og for å dele sitt budskapet med elevene fortalte han meg at han hadde brukt timesvis på å komme seg til skolen pga dårlig kollektivtilbud fra heimen.

Hadde bare gleden av å møte ham én eneste gang. Men det møtet sitter like permanent i minnet som da jeg fikk mitt første armbåndsur.

Måtte alt hell og lykke følge deg videre på veien. Og vet du hva? Mannen som ble skuffet over at du allerede hadde funnet kjærligheten igjen følte nok det stakk litt av sjalusi.