- Vi slipper ikke unna et liv med noe ubehag, noen tap, noen komplikasjoner og litt anger, skriver Johanne Sundby i Morgenbladet i dag som en kommentar til den pågående og offentlige brevvkslingen mellom Willy Pedersen og Marianne Mjaaland. Utganspunktet for brevvekslingen er at Willy Pedersen mener hans forskning viser at abort fører til problemer og økt rusmisbruk. Mjaaland på sin side har skrevet en roman om abort utført i 13. uke. Hun er dessuten lege, kirurg, psykiater og en gang frontforkjemper for dagens abortlovgivning. nå kaller hun det forsterdrap med legen som bøddel.
Jeg har fulgt med på abortdebatten som har blusset opp med sterk interesse. Det er et av få områder hvor jeg ennå ikke har tonet flagg som moralsk fordervet, og kanskje skal jeg ikke gjøre det heller. Kanskje skal jeg for en gangs skyld innrømme at jeg ikke helt finner ut av hva jeg tror, men jeg er likevel nødt til å trekke opp noen problemstillinger.
Mange argumenterer med Bibelen mot abort, som om Bibelen er veldig opptatt av individets menneskeverd. Det er den ikke. Guds karakter er i følge kristendommens lære og Bibelens utsagn evig og uforanderlig. Likevel foretar gud selv og påbyr sine undersåtter i det Gamle Testamente en rekke motbydelige drap både på enkeltpersoner og folkegrupper. I Det nye testamente velger Gud å sende sin sønn for å forkynne og dø for en bitteliten gruppe mennesker i en bitteliten del av verden, mens folk rundt omkring helt uforvarende fortsetter å dø uten å omvende seg i minst et par tusen år til. Senere har Gud tenkt å la mennesker brenne “der ilden aldri slokner og deres orm aldri dør” i all evighet. (Er det ikke et godt budskap dere?) Rent konkret sier ikke Bibelen stort om abort ettersom abort ikke var oppfunnet den gang, men den sier faktisk noe. Midt inne i den remsa om øye for øye, liv for liv, tann for tann, budskap for budskap osv osv står det at hvis en mann øver vold mot en kvinne slik at hun – på norsk står det føder for tidlig, noe som er en eufemisme, de hadde ikke kuvøser den gang – mister barnet (miscarriages, som det står på engelsk), så skal han betale en bot. Altså blir ikke et foster regnet som et liv i Bibelen. Riktignok hadde de ikke ultralyd som har gitt oss moderne mennesker et helt nytt syn på fosteret som Ola Didrik Saugstad skriver, men de hadde Gud som gransker hjerter og nyrer og livmorer. I det hele tatt synes jeg ikke Bibelen er brukbar som rettleder i vanskelige moralske spørsmål.
Et annet argument er argumentet om følelser, i dagens Morgenbladet ført i pennen av Jørn Hokland, psykolog og dr. scient. Mennesker kjenner sannheten om hva som ligger i metallskåla etter en abort, sier han. Gjør de? Hvilke mennesker? Hvilke mennesker er passelig følsomme til å føle rett? De som ser avfall etter en operasjon eller de som ser et menneske? Svaret slik Hokland har fremstilt det er opplagt i dette tilfellet, men hva med Siri Martinsen på slakteri? Hun ser og hun føler individer som drepes i en alder der de kan oppleve angsten, og det gjerne for å bli dårlige pølser vi skal stappe ned i kroppen uten å trenge dem eller nyte dem. Hvilket moralsk veiledningspotensiale har hennes følelser?
Jeg traff en gris i sommer, tykk og blid, hun kom og hilste på oss utenfor hytta vi hadde leid. Hun ble så begeistret for mariekjeks at det var like før hun betraktet hele hytta som irriterende mye emballasje som burde skrelles bort for å få tak i den deilige kjeksen. Trammen har fremdeles merker etter entusiasmen. Den grisen hadde mer personlighet enn mine barn hadde de første par årene. Jeg kan godt innrømme at barna mine var for tidlig født og temmelig treige i begynnelsen, men barna hadde mer potensial kan du innvende. Men hva om de ikke hadde det da? Menneskeverd er ikke noe vi vurderer etter forholdene lenger. Vi anser ikke mennesker med mindre personlighet enn en liten gris for verdiløse. Retten til liv er noe vi har bestemt uavhengig av følelsesmessig sensitivitet. Det er ikke uten ubehag jeg spiser bacon til frokost bare fordi jeg har vært på fylla dagen i forveien og “synes jeg fortjener det”.
Abort har som oftest sterkere grunner. Det er mange som mener fryktelig sterke ting om hvorvidt andre skal ha barn eller ikke. Jeg har til og med lest argumentet at hvis folk har så dårlig selvtillit at de blir stresset av å lese Jesper Juul burde de ikke få barn! (Der røyk jeg ut som kvalifisert gitt.) På samme tid fremstilles det å få barn ofte som å ta ansvar for sine handlinger, noe vi er forpliktet til å gjøre dersom vi er så uansvarlige å ha sex uten 100% beskyttelse. Haddy J. N’jie skriver visstnok i Dagbladet om en polsk feminist som mener abort fritar mannen for ansvar. Det er bare det at ansvar er noe man tar fordi man tar det. Verken menn eller kvinner tar automatisk ansvar fordi noen trenger det. Det vi gjør når vi fratar noen valgmuligheten i forhold til om de vil ha et barn eller ikke er ikke å tvinge noen til å ta ansvar, det er å overlate et forsvarsløst vesen til noen som kanskje eller kanskje ikke tar det ansvaret. Men på grunn av vår sterke moralske overbevisning om at foreldre bør ta ansvar for sine barn, så har vi vanskelig for å tenke klart i forhold til om de faktisk gjør det.
Både Pedersen og Mjaaland fremhever anger som et argument mot abort, men det er ingen som snakker om dem som angrer på de barna de fikk. Det er et så stort tabu at det gjør vondt å tenke tanken. “Jeg begynte å drikke heftig mens ungen hadde kolikk og har angret i fjorten år på at jeg ikke tok abort. Sorgen over alt jeg skulle blitt til er ikke til å bære.” Det er en smertefull selvvisk tanke, men de fleste av oss foretok den vurderingen i forkant da vi brukte beskyttelse eller avsto fra sex til vi var rede, eller vi tok abort. Men vi synes at jenter skal velge mellom angeren eller barnet om de blir gravide mens de studerer. Det betyr ikke at ingen velger angeren og barnet.
For det å få barn er en ganske ensom belastning. Jeg har tvillinger og det finnes øyeblikk da jeg gripes av en enorm lettelse og takknemlighet fordi jeg lever i en tid og i et land der jeg aldri, aldri skal gå gjennom det en gang til. Aldri.
Men hva hvis alt skulle sammensverge seg mot meg og jeg skulle bli kvinnen med den utrolige beretningen om hvordan hun ble gravid til tross for alle forholdsregler. Hva da? Det er ingen som kan lette mitt svangerskap. Det vil ikke være noen som kommer og vasker huset for oss eller tilbyr å være barnevakt mens vi sover i et døgn. Og det vil være jeg som får bekkenløsning, jeg som får kvalme, jeg som ikke kan smake rødvin på et år og får stygge blikk og dårlig samvittighet om jeg tar meg en røyk uansett hvor redd eller sint jeg måtte være (og hvis jeg er redd eller sint kan jeg lese at det er viktig for fosteret at mor er lykkelig og ta meg sammen uten røyk eller alkohol eller sukker), jeg som blir nødt til å holde ut min uutholdelig store og skremmende kropp (nok et tabu - man skal like å være gravid, være voksen nok til ikke å få panikk over et annet menneske inni en ekkel og verkende kropp som pleide å være ens egen venn og beskytter). Det vil være jeg som blir forventet å bake kaker til barnehagen, som må holde ut skammen over mine ubegripelig mislykkede posemuffins, jeg som skal sørge for støvler og ullundertøy og barneselskaper og innestemmer og pedagogiske leker og god opfølging av barnehagen og klistremerker for god oppførsel samtidig som jeg trener meg ut av bekkenløsning og deigete mage og holder meg oppdatert på kulturlivet og tar vare på vennene mine…
Hvis ikke er jeg bare sutrete.
For moralen er det så lett å dytte over på den enkelte kvinne. Seksualmoral. Abortmoral. Noen hevder løsningen er nemder. Tilbake til “rådgivningen”. Mannens rett til å uttrykke seg.
Hva om vi ser litt større på det. Hvis man virkelig mener at alle mennesker har en verdi som kvinnen ikke skal ha rett til å krenke, hvorfor tar vi da så lett på dem vi alle krenker? Jeg har fjernadoptert et barn i Afrika. For de pengene jeg bruker på stæsj på Hennes og Mauritz kunne jeg sikkert tatt et til. Hadde jeg sluttet med cola-light og tyggis kunne du kanskje slengt på enda en. Hvorfor snakker ingen om det moralske ansvaret til sosiologer, filosofer og professorer? Kunne de ikke arrangert et enkelt kakelotteri til inntekt for barn som allerede finnes? Kunne de ikke meldt seg som frivillige barnevakter for unger med kolikk? Jobbet for å få opp engangsstønaden for studerende eller arbeidsløse?
Det er vanskelig å skrive en slutt uten noen konklusjon. Kanskje jeg heller kan slutte med en skikkelig oppfordring til å kommentere?
No related posts.
Related posts brought to you by Yet Another Related Posts Plugin.
Det fins nok noen som angrer på at de har fått barn. Jeg vet om en som fortalte barnet sitt at han og broren ikke var ønsket – og som nok også angrer – men som opplevde at det var forventet fra svigerfamilien å få barn.
Jeg synes det bør være tabu å si slikt høyt når man først har fått barn. I alle fall slik at barnet får vite det. Men alle kan jo gjøre feil.
Et annet tabu: I abortdiskusjoner har man noen ganger spurt funksjonshemmede om de er glade over å være født. Selvsagt er de det. Hvem ville svare benektende på et slikt spørsmål på TV?
Det fins imidlertid fødte mennesker som synes livet er så lite stas, at de velger det bort. Det er enda et tabu. Når selvmordsproblematikk diskuteres, er det mye de etterlatte som får oppmerksomhet. Bare en gang har jeg opplevd på TV noen (vedk. var anonymisert) si at vedk. skulle ønske at selvmordsforsøket hadde lyktes. Jeg kjenner den personen, og vet det var ærlig ment.
PS Veldig flott innlegg! Det glemte jeg å si.
Sigrun: Ja, jeg synes også det burde være tabu å si at man angrer at man fikk barn så barna hører det, men det er viktig å ha i mente når man hører andre angre på aborten…
Du klarer å skrive om en vanskelig problemstilling på en fin måte. Og har selv også tenkt på temaet og ikke kommet til en endelig konklusjon. Men tenker i grunn at alle har rett til å bestemme over sin egen kropp. Om det gjelder aktiv dødshjelp, abort eller selvmord så bør vi ha frihet til velge. Og et foster er vel en del av kvinnens liv som bærer det. Så hun bør få lov til ikke å ville ha det.
Men at abort er den beste løsningen dersom man ikke føler seg klar til å få barn, tviler jeg på.
Toralv: Prevensjon er vel absolutt den beste løsningen…
Utrolig flott innlegg!
Du berører to tabuer som jeg har tenkt ganske mye på – dette med å angre på at man fikk barn, og dette med å føle seg ubekvem med hva graviditet og fødsel gjør med kroppen. Begge deler er fullstendig tabu å snakke om fordi det regnes som egoistisk av kvinnen.
Når det gjelder førstnevnte, så har jeg en teori om at det å få barn når man egentlig ikke ønsker det, kan henge nært sammen med barselsdepresjon. I hvert fall kjennetegner det de kvinnene jeg vet om som har hatt barselsdepresjon – at de egentlig ikke ønsket seg barnet. Jeg husker blant annet en som ga etter for press fra mannen og svigerfamilien. Og hun slet voldsomt de første månedene etter fødselen. Men det går heldigvis fint nå, og selvfølgelig ble hun glad i barnet etter hvert. Men det betyr jo ikke at hun ikke kan angre på _valget_.
Det å få barn er så skjellsettende, livsendrende og ugjenkallelig, at jeg tror i hvert fall det er sentralt å virkelig ønske seg det. Som du skriver, det er slitsomt, og man bør være motivert.
(Dette endte kanskje opp med å handle mer om det å bestemme seg for å få barn, enn det å ta abort. Men jeg kan jo samtidig tone flagg og si at jeg er tilhenger av den næværende abortlovgivningen og håper vi aldri får amerikanske tilstander her.)
Tankevekkende post! Jeg må gruble litt, kommer kanskje tilbake med noe som er verdt å si senere. Egentlig er dette ting jeg har tenkt en god del på, men det gjør likevel godt å se noen røske litt i forestillingene våre om det lykkelige svangerskap og glade foreldreskap.
Av og til føler jeg at abortdebatten dreier seg om aktører som befinner seg i et fullkomment univers, der man hele tiden kan gjøre rasjonelle valg, med forutsetning om full informasjon om fremtidige konsekvenser. Altså en slags idealisert økonomisk modell. Et kvinneliv sett ut fra et fertilitetsperspektiv spenner seg fra ca 12- 48 år. Her skal man altså oppfattes som en hele tiden moden og konsekvenstenkende aktør!
At en kvinne i løpet av et slikt fertilitetsløp vil kunne komme i en situasjon der hun opplever et uønsket svangerskap vil da antagelig være ganske stor: i en ikke-idealisert aktørmodell.
Kvinners kontroll over egen fertilitet er et relativt moderne fenomen og er fortsatt begrenset til en liten del av verdens populasjon.
Abort er en del av mulighetene til å kontrollere egen reproduksjon, når man av andre grunner ikke har oppnådd det.
I land hvor man har mulighet til å begrense antall barn har man samtidig fått en velstandsutvikling. Kvinners muligheter til å velge å utforme sitt eget liv er nettopp avhengig av at man kan begrense barneantallet ut fra den livssituasjonen man er i. Tidligere var mange barn forbundet med fattigdom, også i vår nære historie . I den vestlige verden er det nå motsatt. Å få mange barn er utrykk for god økonomi og velstand. For den enkelte kvinne må likevel spørsmålet om å gjennomføre et svangerskap veies opp mot muligheter for å delta i andre arenaer av tilværelsen.
Det er ikke uten grunn at kvinner ikke er synlige som historiske personer, enten det dreier seg om kunst, politikk eller vitenskap.De var opptatt med omsorg for det antallet barn de fikk, uten prevensjon eller abortmuligheter. En ukyndigig abort kunne i verste fall kunne koste dem livet. De kvinnene som har huskes for bidrag til vår felles europeiske historie har som regel vært barnløse, enten det dreier seg om kunst eller vitenskap. Klosterlivet har for eksempel gitt mange kvinner mulighet til å utvikle seg som tenkere. Jrf Hildegaard av Bingen.
Idag tror vi at vi kan si jatakk begge deler. Dette er en illusjon fordi vi i løpet av et langt fertilt kvinneliv ikke er fullstendige rasjonelle individer.
Barn unnfanges planlagt, uplanlagt i fylla som 16-åring eller som 38-åring. Med kjent eller ukjent mer eller mindre vellvillig far. Ved voldtekt eller uplanlagt ønsket samleie.Med prevansjonsvikt av alle typer. Vi har ikke full kontroll, fordi vi ikke hele tiden er rasjonelt handlende individer , men komplekse sårbare biologiske vesener. Med mer eller mindre flaks.
Om en abort fører til anger eller lettelse vet man ikke før det er gjort. Kanskje kommer angeren etter mange år, når man innser at man aldri får barn. Angeren betones strekere enn lettelsen i en offentlige debatt. Kanskje fordi lettelsen er lettere å glemme.
Veldig fint innlegg!
I min unge alder har jeg allerede konfrontert ProVita aktivister og andre abortmotstandere mange ganger. Jeg misliker sterkt det moraliserende og utspekulerte budskapet denne gjengen forkynner.
Når det er sagt stiller jeg meg rett bak Mari Nymoen Nilsen (VG) som tittelerer Marianne Mjaaland som ‘Ubehagets dronning’. Det er takknemlig at en kvinne med Mjaalands bakgrunn (både politisk og profesjonellt) er villig til å stikke ut nakken, ta bladet fra munnen og gi oss et direkte innblikk i dette dilemmaet. Mjaaland har mange barn hun har mødret for, en abort bak seg, en super karriere å vise til og har utført senaborter i sitt yrke som lege. Dette erfaringsgrunnlaget gjør det relevant for å undersøke de sidene ved abort som jeg ikke har vært villig til før.
‘Kvinners moralske ensomhet’ – fin tittel. Jeg mener også det ligger en moralsk ensomhet pakket rundt dette uoverskuelige dilemmaet. Den trøsten man kan finne i andre kvinner kan likevel gjøre ansvaret lettere å bære. Våre avgjørelser på å bære fram eller ikke, må tross ubehagets erkjennelse, taes på et informert grunnlag. Så lenge vi har blitt innrømmet denne rettigheten, så tenker jeg at vi er sterke nok til å bære ansvaret. Og er vi det ikke, vel , så må vi jobbe mot å skape omgivelser som kan fange opp jenter som opplever denne situsjonen som uoverkommelig.
Jeg er også imponert over kommentaren til ‘blåstrømpe’. Dette er et perpektiv som ikke skal underdrives. Det er ytterst viktig at kvinner har mulighet til å velge en annen fremtid, enn mødring.
Jeg vil også påpeke at kvinner uten kjernefamilie med stasjonsvogn, som likevel velger å bære fram et barn fra en uønsket graviditet burde forvente ganske direkte spørsmål på hvorfor hun ikke valgte abort. Dette valget er uforståelig for mange. Min kjepphest er at samtidig som vi beskytter vår rett til selvbestemt abort, annerkjenner størrelsen på dette etiske og følelsesmessige dilemmaet, samtidig støtter og respekterer mødre i deres situasjon.
For meg henger retten til abort sammen med velferdsgoder beregnet på barn, eller foreldre. Det går an å agitere for en fortsatt bedre tilrettelegging for å at kvinner kan velge mødring, uten å si i fra seg utfordringer i andre arenaer i livet. Med det menes et tilgjengelig og fleksibelt barnehagesystem, barnetrygd, et godt helsevesen, statlige tilskudd til barns fritidstilbud o.l.
Anathema: Nettop. Det å få barn må velges. Jeg så en aviskommentar fra en dame som mente en bedre lovgivning kunne gjøre det mer attraktivt å få barn. Selvfølgelig gjør ingen abortlov noe med attraksjonen ved å få barn. Hvis man virkelig vil ha aborttallene ned må man jobbe på helt andre områder. Selve valget er jo foretatt på et blunk i forhold til det livslange ansvaret.
Saccarina: Gleder meg til å lese. Selv tenker jeg at hvis alle var så lykkelige med å få barn som vi later som vi tror ville det ikke vært så mye barnemishandling…
Blåstrømpe: Og så er angeren så mye mer akseptert fordi den passer med alt det vi synes og mener om hvordan kvinner skal være. Kvinner skal ikke være helt lykkelige uten å ville gi omsorg…
Kvinnekongen: Velkommen og takk for gjennomtenkt kommentar! Ja, jeg tror det må gå an å begynne i andre enden, ikke med den moralske debatten, men med kunnskap og støtte.
Marianne Mjaaland, Ubehagets dronning. « Kvinnekonger // Aug 24, 2008 at 1:45 am
[...] mener som arachne at det ligger en moralsk ensomhet pakket rundt dette dilemmaet. Abort eller ikke er en avgjørelse [...]