I følge Dagbladet er det nå bevist at jeg har rett. Og jeg setter ikke en gang pris på det selv om Dagbladet, kulturavisa, mener vi burde være stolte av det. Nordmenn liker ikke finkultur. Den eneste som blir hatet etter litt hets mot de kulturhatende er kvinnen bak hetsen, Hege Ulstein, for i det norske folk finner kommentaren hennes ingen gjenklang. La gå at det er slemt å la noen spise bæsj uten å si fra, men tror noen helt ærlig at hvis det kom en fisefin journalist fra et møblert hjem på en FrP-rølpefest og ga seg til å belære dem om hvordan man spiste kreps så ville det bli tatt i mot med takk?
Like lite som det sitter mengder av FrP-ere hjemme og gråter over sin manglende dannelse etter Ulsteins kommentar. De vet det Dagbladet med begeistring har oppdaget, nemlig at nordmenn synes det er langt mer skammelig for ikke å si stakkarslig, å være så håpløst akterutseilt for sin tid at man helt uten ironi faktisk tror at Mozart var større enn Jan Teigen eller at Dag Solstad er en større forfatter enn Anne Holt. De vet at de er kule, tidsriktige og gøyale.
Det leie med kommentaren er dermed ikke at hun henger ut kjerne-FrPerne for manglende sans for kultur. Det virkelig grove er at hun blander sammen finkultur og vestkantdannelse til en og samme sak slik at det blir umulig å frigjøre seg fra den ene uten at den andre følger med i dragsuget. Det er ikke det samme hvor dyktig du er til å rense kreps eller huske at du skal ikke ha sokker i sandalene som å tro at alle bøker er like gode. Du mister ingenting ved å putte sokker i sandalene (bortsett fra kanskje retten til å komme inn på Odeon, men Kunstnernes hus eller Litteraturhuset, der kommer du inn), men du står i fare for å gå glipp av noen av livets største opplevelser hvis du avviser hele den litterære kanon til fordel for Margit Sandemo.
Argumentasjonen i Dagbladet er dels at man ikke kan dømme hva slags menneske man har foran seg på toget ved hjelp av lektyren. Så langt henger jeg med, men jeg kjøper ikke argumentet om at alt er et spørsmål om smak fordi “jeg liker jo både opera og idol”. Eller hos Dagbladets informant “etter mine egne kriterier er Gunnar Staalesen bedre enn Solstad. Og det behøver ikke bety at jeg er mindreverdig, ikke sant?”
Hva slags preferanser jeg måtte ha har ingen innvirkning på det som diskuteres. Det finnes folk som drikker urin, men det gjør det ikke til jevngodt med Riesling. Men det finnes mengder av kulturelskende mennesker som også har behov for rekreasjon, om ikke ved urindrikking så ved noe nærmere sin mentale motpol ved å se på ekstrem rengjøring og den slags.
Jeg så forresten på Dansefeber (er det det det heter? So you think you can dance) i går. Der kom det en tenåring som sto og vrikket litt på seg. Dommeren lurte på hva hun gjorde på en profesjonell danseaudition hvorpå svaret kom “I’m just being me. It’s all about me.” Dommeren opplyste henne om at det er det ikke, men det finnes ingen dommere for det norske folk. Vi har pepet dem ut for lenge siden. Det er ingen til å fortelle oss at det ikke er “all about me”.
Det finnes nemlig noe å strekke seg etter. De fleste av oss kan ikke alltid strekke, og gjør man det for å bli akseptert eller anerkjent er det selve definisjonen av snobb. Jeg tror imidlertid (for en gangs skyld) på Dagbladets forskerkilder som hevder at finkultur er ikke måten man vinner anerkjennelse i Norge, heller ikke hos de høyt utdannede. Alt mitt strev for å begripe forståsegpåernes fascinasjon for Wagner har ikke vakt annen anerkjennelse enn den jeg kan få fra min mann (sjefsforståsegpåeren når det gjelder Wagner) og hans anerkjennesle hadde jeg fra før. Det eneste jeg hadde å vinne var selve verket, min egen opplevelse av å fortape meg i noe storslått.
Og jeg skulle så gjerne ønske at i stedet for denne trivialiseringen, denne nivelleringen av alt som er fullkomment, så kunne vi hatt en diskusjon om hva som er best! Alle topper er ikke like høye, utsikten fra de største er bedre. Hva bør et menneske oppleve fordi det er så storslått at det er et tap å gå gjennom livet uten å ha opplevd det? Mennesker er definitivt forskjellige og det er en masse moderne dans jeg på det sterkeste tror at jeg kan leve et fullverdig liv uten å oppleve, men jeg tror ikke det handler om meg. La dem som har greie på dans krangle om hva som er best og gi oss noen velfunderte begrunnelser for valgene, for selv på et høyt og forstandig nivå vil det naturligvis være uenighet. Også jeg forstår at ballett ikke lar seg måle med instrumenter. Bare ikke gi oss noe skittpreik om at all dans er like god…
Se for øvrig også Anathemas post og tilhørende diskusjon om temaet.
No related posts.
Related posts brought to you by Yet Another Related Posts Plugin.
“Det er ikke det samme hvor dyktig du er til å rense kreps eller huske at du skal ikke ha sokker i sandalene som å tro at alle bøker er like gode.”:
Det er så absolutt noe der, ja.
Da jeg første gang leste om denne undersøkelsen, trodde jeg ikke på den, jeg. For de fleste jeg kjenner med høyere utdannelse, er da ganske kvalitetsbevisste! Jeg har jo aldri opplevd at noen på en fest f.eks. har sittet og snakket om Margit Sandemo… Eller Anne Holt, for den saks skyld.
De må ha svart på en måte de selv trodde var “forventet”, tenker jeg.
Jeg blir glad av at noen skriver sånt som dette. Det er viktig, tror jeg, at i alle fall noen tør å insistere på at ikke alt dreier seg om *smak*, eller at smak ikke nødvendigvis er likegyldig, at enkelte ting faktisk er bedre, og mer verd, enn andre ting.
Fant denne bloggen ved en tilfeldighet da jeg googlet etter tanker rundt morgenbladets abort-debatt i sommer, da du i den anledning også hadde skrevet et flott stykke tankespinn. Igjen; glad for at du skriver!
Jo, men de er kvalitetsbevisste fordi “sånn er vi/jeg.” Det er den samme “all about me”- holdningen. Smak og behag…
Karina: Takk for kjempehyggelig kommentar. Jeg er glad for at noen er enig også.
Tipper det kommer noen kommentarer fra noen som ikke er det etterhvert…
Hei! Jeg trodde det kom opp automatisk, men det gjorde det visst ikke: Jeg linket til deg, fordi jeg likte det du skrev, og fordi jeg har skrevet om den samme artikkelen. Her er posten min.
Kjetil: Takk for link!
Morsom post og morsom blogg, vi ha muligens mange underholdende strider foran oss. Jeg reiser på ferie i morgen og rekekr ikke legge igjen kommentarer i dag, men lover å stikke innom senere en gang.
Admin: Gleder meg!
Å dele opp kulturen i høy og lav er for folk som ikke klarer å ha mer enn to tanker i hodet samtidig. Det er muligens en grei måte å sortere på, da vi ikke rekker å pløye gjennom alt, men er ikke et godt utgangspunkt for å vurdere kvalitet. Dag Solstads fotballbøker er for eksempel neppe finkultur, men forøvrig gode fotballbøker. Fra det høyeste fjellet ser du kanskje lengst, men fra et punkt litt lavere ned ser du tydliger livet i dalen.
Jørgen Brekke: Velkommen til bloggen min!
Jeg har ikke verken forståelse for eller noe forhold til ordet finkultur. Det bærer bud om gode manerer og ytre stil. Jeg må ærlig innrømme at jeg har ikke orket å lese særlig mange av Solstads bøker, jeg synes han bruker alt for mange ord og tror de fleste bøkene hans hadde blitt tre ganger så gode med en tredjedel færre ord. Når det er sagt vet jeg ikke om jeg er enig i din siste setning heller. Det er ingen som har gitt et klarere bilde av de elndigste enn de store forfatterne og malerne, og hadde noen andre gjort det hadde de vært de store… Men det er klart at du får et bedre bilde av hva vanlige folk er opptatt av ved å se en uke på TVNorge enn ved å lytte til Alltid klassisk en uke, hvis nå det var poenget.
Men vhis du nå feks akseptere at ikke alt er kunst og at noe kunst er bedre enn annen kunst, så er det jo en glidende skal i kvalitet der også. En krimroman bør derimot dømmes etter andre kriterier fordi den er laget som underholdning og ikke som kunst.
Arachne: Når det gjelder Solstad, må jeg si at hans storhet for meg er evnen han har til å virkelig drive et poeng gjennom. Og han gjør det ved å bruke en stil jeg liker godt; han bruker mange ord for å si en liten ting, og viser dermed at det lille også kan være stort og viktig. Men dette er jo selvfølgelig smak og behag, og kan strengt tatt ikke forklares. Som Louis Armstrong skal ha sagt: “If you gotta ask, you’ll never know”.
Jeg er svært så enig med deg, og du skriver ufattelig godt
Ja, jeg har forstått at det er litt klønete og presentere seg med fult navn i en nettdebatt. Har ikke holdt på med dette så fryktelig lenge, skal jeg være ærlig. Har derfor endret Jørgen Brekke til det litt mer pompøse Kronos, som er det jeg heter på bloggen min. Beklager ellers at jeg ikke har fått svart før nå, og takk for velkomsthilsenen. Jeg liker bloggen din godt. Poenget mitt var at spørsmålet om kvalitet ofte er et spørsmål om ståsted. En god kritiker kjennetegnes for eksempel ved at han kjenner både sjangeren og forfattertradisjonen godt, før han anmelder en bok. Derfor syntes jeg det blir litt håpløst når man skal tre forventninger om undertekst osv. over bøkene til Anne B. Ragde, slik som Skjerdingstad gjorde i sin famøse anmeldelse. Dette er du jo inne på i eksempelet med krimromaner. Likevel er det sånn at også krimromaner kan bryte gjennom sjangersperren og fremstå som stor litteratur, jeg nevner bla. Raymond Chandler. På samme måte kan stor litteratur noen ganger også leses som en krimroman jmf. Forbrytelser og Straff. Poenget mitt er at dersom vi har for fastlåste oppfatninger om hva som er godt og hva som er dårlig, går vi glipp av interessante nyanser i litteraturen.
Kjetil: Jeg anerkjenner Solstad som en stor forfatter.
Mitt poeng er igjen det lille at min smak og behag ikke er et objektivt kriterium for kultur…
Elise: Så hyggelig av deg!
Kronos: Jeg har også mitt alias selv om jeg ikke forsøker å skjule hvem som står bak – altså Gunn Hild Lem (se også siden nede til venstre Om Arachne) Jeg er absolutt ikke tilhenger av at man skal gå glipp av nyanser, og du har gode eksempler. Jeg ønsker heller ikke å fremstille det som om alt passer oppi bokser for kunst, søppel, underholdning etc, og det gjør jo heldigvis alt mye morsommere.
Steinar Lem stiger i gradene // Oct 10, 2008 at 1:49 pm
[...] må vi få om all signaliseringen vår? Det er som jeg ser det mye samme sak som vi diskuterte om FrP og snobberi i sommer og som jeg skrev om Anders Fogh Rasmussen nylig. Alt vi gjør er ikke en sofistikert [...]