Jeg er et vennlig menneske, selv om ikke alle har oppdaget det. “Skriv en blogg til Arachne. Det er fredag”, sier kona. “Javel? Om hva?” “Om ski-VM for kvinner”. “Selvsagt”.
Ski-VM er i gang, det er over. Det gikk som det pleier i individuell idrett: En vant, de fleste vant ikke. Det nye er at vi har fått en kvinnelig verdensmester, også i hopp. Det angår meg så lite hvem som blir verdensmester for menn, ettersom det blir en finne eller østeriker. Men jeg trives med en kvinnelig verdensmester, selv om hun kommer fra USA, og Anette Sagen ble nummer tre. (Jeg er allerede overbevist om at dommerne var urettferdige.)
Nivået på mesterskapet var visst ikke all verden. Noen skal ha vært barn på 13 år. For 50 år siden var de svartes innsats i amerikansk politikk heller ikke mye å skryte av.
Kjernen i kjønnslikestilling er at jenter og kvinner skal ha samme rett som gutter og menn – til å hoppe på ski, om de så ønsker, til å bli imam om lyster og anlegg går i den retning, til å kjøre bil i Saudi-Arabia og til å være med eller ikke være med i styret i StatoilHydro.
Hvorfor skulle jeg, en mann, tenke så ulurt? Hvorfor skulle jeg ikke mene, gjerne litt fordekt, at eget kjønn bør fortsette å breie seg, ha toppstillingene, det meste av kapitalen, egen biskop i Roma, egne sportsgrener? Er det fordi jeg anser kvinner som mennesker, nesten på høyde med menn? Nei, nei. Jeg tror bare at det blir triveligere å være mann hvis kvinnene rundt deg – de er vanskelige å unngå; de synes kommet for å bli – også trives. Når kona kommer hjem fra hoppbakken med røde kinn og kanskje gull rundt halsen, blir stemningen mindre stram enn hvis jeg og internasjonale skimyndigheter hadde nektet henne denne retten med henvisning til at hun mangler kukk.
Jeg vil heller anse det siste som en ubetinget fordel, og kanskje åpner vi en flaske muserende vin.
No related posts.
Related posts brought to you by Yet Another Related Posts Plugin.
One Comment so far ↓