Først må jeg bare si: Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har blitt rørt til tårer av vakre, varme hilsener de siste dagene. Både Steinar og jeg er overveldet. Jeg skulle ønske jeg hadde kapasitet til å svare og takke hver enkelt fordi det betyr mye for meg, men vi får ha det til gode til livet kommer inn i smulere farvann.
Journalisten fra Dagbladet spurte om jeg kom til å blogge om kreft fra nå av. Det tror jeg i alle fall foreløpig jeg ikke orker, men jeg tenkte jeg kunne dele noen observasjoner.
1. Jeg er sjokkert over sykehusmaten. Mennesker som kommer på sykeshuset har for det første ofte behov for mat og for det andre ofte nedsatt apetitt. Når det gjelder mennesker med kreft i fordøyelsessystemet kan ingen av punktene overvurderes. Likevel serveres det på gastrokirurgisk avdeling sånne firkantede toastskiver som er tørre allerede når du kjøper dem, men som på sykehuset videre pakkes inn i gladpack og spares på hele dagen eller mer - og de ristes ikke. Helt uspiselig. Middagen er like kjedelig og billig. Skulle Steinar vært innlagt konstant ville han strøket med i løpet av en måned i ren sult. Her hjemme har vi lagt om til en høykalori, lavfiberdiett (ja, jeg vet at det vil plage alle dere som synes at svært syke mennesker bør gå over til et kosthold av frisk frukt og bær, men igjen, vi kjemper hardt mot et nærmest uunngåelig vekttap) som er lett å spise. Det burde vært mulig å få tak i yoghurt med 10% fett, fersk loff og en kopp varm sjokolade på sykehuset også.
2. Det finnes så mange kurer mot kreft at det er helt ubegripelig at det fremdeles finnes mennesker som dør av en sykdom som såpass enkelt kan kureres med aprikoskjerner, noen teskjeer karbamid og en positiv holdning – samt selvfølgelig, en diett bestående av frukt og bær. Dette skal jeg skrive mer om (ikke minst alle de underholdende konspirasjonsteoriene som ofte følger med). Dette er ikke skrevet for å gjøre narr av mennesker som tror på eller foreslår alternative behandlinger for å styrke immunforsvaret eller gi håp om livsforlengelse eller bedring – men kanskje en ørliten smekk til dem som optimistisk og påståelig forkynner at kreftgåten er løst og det er nærmest vår skyld om vi er så dumme at vi går hen og dør så meningsløst.
3. Det finnes faktisk mennesker som sender meldinger til dødssyke mennesker eller deres pårørende for å fortelle dem at de må bli kristne for a) kanskje bli helbredet og b) slippe å komme til helvete når de dør. Det er jo dårlig nytt for alle som dør i den tredje verden, eller for dem som tror en eventuell Gud gjennomskuer den typen sikre seg mot slutten-mentalitet og foretrekker skikkelig sannhetssøken og ærlighet gjennom et helt liv.
4. Sånne mennesker synes åpenbart at det er hyggelig nytt for de strør om seg med smilefjes i sine ubehjelpelige meldinger.
5. Kreft er ikke kreft. Jeg er et sånt menneske som trenger illusjonen av kontroll, og den får jeg ved å vite absolutt alt om noe. Altså har jeg lest omtrent alt som er å finne på nett om Steinars sykdom – vel og merke fra det som plutselig har begynt å hete “skolemedisin”. Jeg tror ikke at “alt er energi” eller at kreft kommer av fortrengte traumer og synes følgelig ikke at alle nettsteder er like opplysende. Men kreft er altså ikke kreft og for de som er interessert kommer her en liten oppsummering. Det er ikke slik at dersom Steinar har kreft i bukspyttkjertelen med spredning til lever, så er det nødvendigvis korrekt at noen du kjenner har nøyaktig samme diagnosen, selv om det høres slik ut.
For det første produserer kreftceller svulster. De har naturligvis varierende størrelse og de sitter på forskjellige steder på bukspyttkjertelen – og med varierende prognoser. Mindre svulster har selvfølgelig mye bedre prognoser enn større.
Spredning kommer i to typer, nærspredning – svulsten vokser inn i omkringliggende vev, og fjernspredning – svulsten metastaserer, dvs slipper kreftceller som flyter med blodet eller lymfesystemet til mer fjerntliggende organer.
Også spredning til lever kan bety flere ting. Du kan ha et lite antall definerte svulster som kanskje kan være mottagelige for forskjellige typer behandling, eller du kan ha diffus spredning hvor ingen behandling er mulig.
Det er også forskjell på kreftceller. Jo likere en kreftcelle er kroppens egne celler, jo mindre aggressive er de. Det kalles differensierte celler. Jo mindre like de er kroppens celler, jo mer udifferensierte, jo mer aggressive.
6. Helt til slutt, og dette er kanskje det viktigste punktet og det jeg burde hatt på toppen. Det er blitt veldig tydelig for meg at vi setter spor hos andre mennesker vi ikke er klar over. Det er kanskje åpenbart at Steinar har satt spor etter seg, men så mange personlige beretninger vi har fått om mennesker som har endret seg selv og sine liv på grunn av Steinars utrettelige engasjement for det han har sett som riktig hadde ingen av oss ventet. Og jeg hadde ikke en gang tenkt tanken at vår historie skulle utløse hilsener til meg om hva jeg hadde betydd for dem. Men det jeg ville si med dette var egentlig en dessverre ganske ubehjelpelig (jeg pleier i grunnen ikke skrive oppmuntrende epistler) oppfordring til å verdsette de gode tingene du gjør og fortsette med det. Du setter spor etter deg, og du har fremdeles mulighet til å la dem skinne mer i andre mennesker. Vær raus mot deg selv og andre, og gjør det som er rett. Livet kan plutselig … ja du vet.
No related posts.
Related posts brought to you by Yet Another Related Posts Plugin.
Jeg har erfaring som jeg gjerne deler med dere, personlig eller via boken min.
Ønsker dere gode dager.
Mvh GSC
Jeg kan ikke påstå at jeg vet hvordan du har det, eller hva dere går igjennom, men jeg har også opplevd noe av det verste, og valgte å blogge om det. For meg var det til stor hjelp, alle støttemeldinger gjorde sorgen og sjokket lettere å takle. Særlig var jeg imponert over hvor mange som faktisk skrev støttemeldinger, for selv synes jeg det er utrolig vanskelig å finne ord som duger. Og det samme ser jeg jo på den forrige posten din, folk er utrolig fine og flinke. Ihvertfall de fleste.
Jeg håper at bloggen og vi som leser deg jevnlig, og innbiller oss at vi kjenner deg bittelitt, kan være til litt hjelp gjennom dette. Ord blir så fattige sier man gjerne, men egentlig er det ikke sant tror jeg. Ord hjelper.
Jeg har erfaring som jeg gjerne deler med dere, personlig eller via boken min.
Ta kontakt hvis dere ønsker.
Mvh GSC
“Har funnet metastaser” . Vi som har erfaring med kreft vet at det er en mye verre setning enn “du har en kreftsvulst”.
Jeg er glad for at du blogger litt. Da blir det ikke like skummelt å gå rundt og tenke på dere. Litt sånn “noe nytt er bedre enn intet nytt”.
Ikke noe virker skumlere enn om det skulle bli helt stille fra deg.
Jeg har selv vært innlagt på sykehus for cellegiftbehandling mot testikkelkreft og jeg er hjertens enig i det med maten. Jeg tror de fleste sykehus er ganske dårlige på dette, men ikke Radiumhospitalet. Jeg var på utredning der og ble servert veldig god mat: Koteletter, laks og annet snadder.
Jeg blogget selv om kreft mens jeg lå inne til behandling og tror at dette hjalp da jeg følte meg ganske isolert på alle andre måter. Jeg er glad for at du har bestemt deg for å skrive om temaet alternativ behandling og alt det vissvasset det fører med seg. Jeg kjenner meg også igjen i ditt behov for å vite absolutt alt om noe; det får deg absolutt til å føle deg mer i kontroll.
Mirakler skjer, samtidig har jo vitenskapen ogsaa rett. Men legevitenskapen har ikke funnet den fulle og hele sannhet gjennom sine menneskeskapte instrumenter.
Hvordan kan et saa godt menneske som Steinar Lem faa kreft, og hvordan kan man samtidig tro paa en “overnaturlig” kraft/ en skaper/ Vaar Herre/ en kosmisk bevissthet?
La meg faa det sagt med en gang: Det er lov aa vaere forbannet over at Han lar slikt skje. Samtidig maa han bare la sine lover styre. Og igjen: Hvordan kan saa gode mennesker faa kreft, hvordan kan et barn faa alvorlig sykdom som femaaring og kanskje miste livet av det?
Steinar Lem sier det jo selv: Sinnet doer ikke. Bevisstheten kan ikke gravlegges, stenges inne i en kiste, saa da hvordan kom da sinnnet/ sjela/ bevisstheten inn i legemet til oss mennesker??
Hvis ikke sinnet doer, er det ikke da like naturlig at sinnet ikke ble foedt, men at vi kommer fra tidligere eksistenser? Og siden vi i dag har en kropp, er det ikke da ogsaa naturlig aa tro at vi tidligere ogsaa har hatt en kropp?
Men da vaar skaper oensker alt det gode for oss mennesker, er et like godt aa konsentrere se om ett liv: DETTE livet. Og i dette livet maa vi hele tida kjempe for aa gjore det beste ut av hver dag. “Den storste glede du kan ha er aa gjore andre glad” het det en gang foer superegoismens tid fikk raade paa vaar klode.
I dag er et vanskelig aa foele at man gjoer andre glad. Gir man et barn en pakke rosiner, saa faar du “fysj og aesj” som reaksjon. Og gir man en lekebil i gave, saa faar vi hore at bila ikke var av riktig merke eller riktig farge.
Men jeg tror at man ogsaa i dag kan gjore andre tjenester i dagliglivet. Vi kan hjelpe andre mennesker til aa faa en dypere kontakt med seg selv, til en indre stemme som onsker aa leve et mer EKTE liv, et liv mer i samsvar med vaar indre verdens onsker. Det er en hard vegg aa trenge gjennom ofte, men staar man paa slik som Steinar Lem, saa kan man se et lite vakkert BLIKK ihvertfall som sier TAKK (for at du saa meg) Takk for at du saa bakenfor det jeg TRODDE var meg ( en skrikende “ska- ha, ska- ha”) takk for at du minnet meg paa at jeg er noe saa mye storre og vakrere enn denne skrikende maaken, ja takk for at du minnet meg paa hva livet er, og at mennesker i denne superkapitalistiske/ superegoistiske tiden egentlig bare levde i en droem, Ikke misforstaa: Det gode er i alle, men den kollektive “skal-ha-bevisstheten” er et helvete, som jorda hoster og harker og skriker over naa, og vi ser stadige saakalte naturkatastrofter som prover aa minne oss paa, og naa ogsaa finanskrise ( “Finanskrise- ja takk” skulle vi saa klart sagt, for hvis den store krise skjer at mange mister jobbene sine saa kan kanskje ihvertfal minst en av foreldrene faa tid til aa vaere sammen med ettaaringen: Krisen er at 70 prosent av dagens ettaaringer er i barnehage!!!)
Takk Steinar Lem for at du har minnet oss paa,: Som du skrev foer jul en gang: ” Finanskrise, ja takk!”
Hei, dere to…
Vil egentlig bare få uttrykke min medfølelse i forhold til kreftsykdommen til Steinar. Han har vært – og er – en kilde til inspirasjon når det gjelder vår felles framtid, og at nettopp han skulle bli rammet av denne jævlige sjukdommen er ille…
Håper tida dere har igjen sammen blir så bra som overhodet mulig, og at dere gjør mange positive erfaringer som styrker dere i tida som kommer..
Varme tanker,
/dag
Hva skal man si i en slik situasjon.. det er så lite som kan trøste.. ta vare på hverandre i tiden som er igjen.. Så blir de stående disse tre-tro, håp og kjærlighet. Men størst blandt dem er kjærligheten..
Eg sender varme tankar til dokke begge, det er godt å sjå at du taklar denne situasjonen med å vere open om det heile. Eg har vakse opp i ein heim der det var mange ting ein ikkje kunne snakke om, særleg det som hadde med sjukdom å gjere, og ingenting skapar meir angst enn det.
(Kesam med vanilje er forresten eit godt alternativ til luksusyoghurten – som eg og saknar!)
Vet ikke hva jeg skal si annet enn at jeg er veldi lei meg for det dere nå går igjennom, og jeg føler sterkt med dere!
Ellers har jeg kommentert din manns nye artikkel på Kristendomsbloggen: http://kristendommen.wordpress.com/2009/04/05/kirken-ma-v%c3%a6re-mer-tydelig-pa-det-den-ikke-vet/
Ja til tydelig utydelighet! - Tankekorset // Apr 5, 2009 at 9:32 pm
[...] alle til å lese begge to, og ellers gjerne skrive noen trøstende og oppmuntrende ord til Lems kone i forbindelse med at han har fått kreft. Jeg vet ikke hvordan de har egentlig har det, men jeg [...]
ja, er så enig med deg ang sykehusmaten (og de andre tingene). Maten som serveres på sykehus i Norge kan man faktisk som frisk person ende opp med å få kreft av (om man spiste den hver dag over lang tid)! Dette er ikke engang en overdrivelse.
Jeg har sett hva slags mat som serveres på kreftavdelingen i Stavanger, og det er rett og slett deprimerende og under all verdighet å servere slik mat til mennesker som er syke (som frisk ville jeg ikke orket å spise den).
Maten lages på storkjøkken langt utenfor byen, og man får servert en gigantisk porsjon hvor det renner over av saus og potetstappe… og de varmer veldig ofte maten i mikrobølgeovn (som ikke er bra for verken syke el friske).
i beste grønnsakssesong serveres det frossen grønnsaker som er overkokt og smaker ingenting… og sjokoladepudding og gele til dessert – proppfullt av sukker (som er det kreftcellene liker best).
Det serveres også mye dårlig, panert kjøtt og lite fisk.
Skulle ønske de kunne innse hvor mye maten har å si for kroppens helbred og ikke minst lage små og delikate retter, som en uten matlyst kan få mot til å spise.
Så flott hvis det kan bli mer fokus på disse tingene en gang i fremtiden.
Forstår ellers godt din frustrasjon over alle råd dere får “dumpet inn” – og veldig mange av de har null effekt med mindre man ser på helheten og de viktigste tingene. Det blir en slags sorteringsprosess man evt må ta, men det skal det jo også ekstra krefter til…
Men vit at de aller fleste som sender sånne råd gjør det fordi de vil dere vel – og kanskje selv har vært i lignende situasjon og savnet den kunskapen. Ofte finner man ut av de forskjellige tingene når det er alt for sent.
Jeg har sendt dere et innlegg på “Steinar Lem har kreft” om kostholdsråd. Fordi jeg selv manglet den informasjonen da jeg mistet den ene av de to viktigste personene i livet mitt.
Det er beintøft også å være den pårørende, den som står den syke aller nærmest. Alt er nytt og man føler man må være “den sterke”. Men man kan bare ta en dag om gangen og prøve å være åpne og tilstede for hverandre.
lykke til fremover – ønsker dere en god påske