I dag ble Steinar nesten frelst. Jeg tror i alle fall hun damen som ringte mente det bare var sekunder om å gjøre. Jeg tok telefonen – som jeg forsøker å gjøre hver gang fordi Steinar faktisk er veldig syk og ikke har interesse av å snakke personlig med alle som har noen tanker om det der med døden. Damen virket snill. Hun var veldig rørt av Steinars kronikk om døden, forklarte hun. Og dette er jo tunge saker, så et øyeblikk fkk jeg medlidenhet med damen og syntes det var vakkert at hun så fryktelig gjerne ville gi ham en liten hilsen personlig, og jeg hentet ham.
Steinar var ikke helt i form (les utrolig kvalm og litt lite konsentrert) så han skjønte ikke først hva hun ville, men som den høflige mannen han er kom han med noen generelle, oppmuntrende telefonlyder som damen tolket som en aksept til en instendig bønn om helbredelse. Jaja, tenkte Steinar, det var sikkert snilt ment, det bare tok litt tid. Men så kom det litt spraking på linjen før han hørte damen spørre:
“Ja, så vil du det da?”
Unnskyld? Vil hva?
“Ta i mot Jesus og bli en kristen, vil du det?”
Nei takk, jeg prøvde egentlig å få skrevet akkurat det, at jeg tror ikke noe på en religion hvor en kjærlig far sender flesteparten av sine barn til fortapelse…
Men å bli rørt av noe og klare å lese hva som faktisk står er kanskje ikke samme sak.
Et par dager før ble han oppringt på mobilen av en fyr som forklarte at Herren hadde bedt ham ringe (kan jeg være frekk og tippe at Gud oftere tipser folk om frelsesobjekter som har vært i VG enn helt vanlige folk i telefonkatalogen, eller er det blasfemisk?). Steinar takket at det var meget vennlig både av Herren og av ham, men at han dessverre ikke hadde tid.
Jeg vet ikke lenger alltid hvor jeg vil med det jeg skriver. Jeg sitter og ser på Steinar (som sover) og prøver å overmanne skrekken. Skrekken for at det utenkelige skal skje, det er bare det at det utenkelige er blitt tenkelig, og ikke bare tenkelig, heller ikke sannsynlig, men sikkert…
Jeg leste (og skrev kronikk i Aftenposten om) Jon Michelets bok om døden, Brev til de troende her i høst. Han skrev at for ham var kreftdiagnosen med en femti-femti sjanse for overlevelse noe han møtte med brennevin og valium, og vi var helt enige, det ville vi også ha gjort for døden er ikke en del av livet. Døden er en helt uakseptabel avslutning – og femti-femti alt for dårlige odds.
Og kanskje er det det jeg reagerer på med gode råd og vink. Steinar er mitt livs kjærlighet. Jeg elsker ham så det kjennes ut som om hver trevl av kroppen min skal slites over med makt ved tanken på å se ham ødelegges. Jeg ville gjort hva som helst for å gi ham helsen tilbake, og alle rådene, eller ikke engang rådene i seg selv, men kanskje heller den formanende tonen de ofte fremsettes i) føles som mistillit. Og selv de mest absurde føles som om de krever en aktiv avvisning (og en slem en) fra min side, som rådet om å finne en bestemt type lav i skogen og lage en slags tinktur som har vært brukt i gammel kinesisk medisin - og bare at detat rådet er fremsatt gjør at jeg føler at jeg må forklare at jo, jeg er glad i Steinar og jo, jeg ville gjort alt for ham, det bare passer ikke å løpe rundt i skogen etter lav… – men jeg ville ha gjort det hvis det virket! Jeg har lest om hver behandling i verden – og det finnes for faen ingenting som virker! Gitte og alle sammen, jeg skjønner at det er godt ment, og jeg er ikke sint, men jeg sitter her med min avmakt og min kjærlighet og de dyreste drinkene jeg får i ham for tiden (takk Virrvarr 
) som er noen kjipe næringsdrikker fra apoteket…
Og hadde jeg ikke elsket ham ville jeg fremdeles gjort det aller meste under solen for å slippe å se jentene granske meg etter tegn til sykdom – er du blitt litt gul, mamma? Neida, vennen min, jeg blir ikke gul. Kreft smitter ikke. Skal han dø i dag, mamma? Neida, lille venn, vi vet ikke når noen dør, men det blir ikke i dag, og vi håper det blir veldig lenge til.
Enten så får vi et mirakel, og de kommer uhyre sjelden (og faktisk ikke noe oftere for religiøse), eller så får vi bare noen måneder – og det er jeg redd blir noen måneder som … som jeg ikke klarer å bære vekten av samlet. De får komme langsomt mens jeg puster og henter og bringer og koker og kaster og vasker opp og setter sprøyter og skriver…
Faen, jeg skulle ønske jeg trodde på forbønn og himmelen og hele skiten…
No related posts.
Related posts brought to you by Yet Another Related Posts Plugin.
Hjerteskjærende oppsummert.
Også om tonen i og effekten av “velmente råd”.
Pokker så vanskelig å finne ord, men FWIW – Du gjør det rette, en dag av gangen, og det meste ut av de gode stundene.
Urrrrgh!
Vi har skrevet litt om det, at n opplevde det samme, men over mange år. Det var vondt, men vi vet at det var rene luksusen i forhold til det dere opplever nå, og hva jentene opplever.
Vi fortalte kort om hvordan faren til n og en som delte rom med ham, en sørlending av alle ting, til slutt blei så lei av alle de der forbønnsfolka som kom på døra på Radiumhospitalet og (med mer eller mindre reine ord) sa at hvis de bare trodde nok, ba nok, så ville nok Gud gripe inn.
Sammen ble de enige om å stenge dem ute. n husker sin fars styrke i smerten da avgjørelsen var tatt. Med den praktiske håndverksmesterens ord: “E ha’ prøvd de’, men de’ vrika’kje.” n husker den dag i dag styrken i ansiktet hans da han sa det. Og mor som fortsatt var redd, noe mer magisk i sin tankegang enn han.
Så gikk det noen år, n var uten far, og ble ansatt som skolepsykolog i en sørlandskommune. En dag kom det en ung gutt inn på kontoret, vel sendt av ungdomsskolens rådgiver.
n var på den tida svært så på vakt overfor forvorpne gutter som klaga over fedrene sine (hva faen, du har da en frisk far, eller? – uten at han _sa_ det.)
Men med denne gutten var det uten videre en kontakt, det var noe i øynene hans eller hva det nå enn var. Og ha plumpa ut med det: “Hva ville skje med ham, når altså far ikke ville gjøre som predikantene sa, og derfor var død av …” ja altså kreft.
Jeg begynte å spørre ham ut, når hans var var på Radiumshospitalet? Fikk ham til å komme igjen etter å ha spurt ut slekta, fikk detaljer.
Det var sønnen til mannen som delte rom med n den gangen.
Vi gjorde hverandre godt de få møtene vi hadde før han var klar til å forstå at det var ikke noen slags forbannelse som var lagt på hans far og som ville virke i syv generasjoner – eller hva det var for noe faenskap de hadde kommet med overfor ham.
Vi er veldig lite tolerante overfor de folka der. Vi har opplevd hva de gjør.
Aksel Sandemose forteller om noe sånt, hjerteløst, da han skulle følge den sønnen som var i ferd med å dø av kreft til Oslo den siste gangen. En nabo som mente han hadde plikt til det, å “frelse” denne sønnen til hedningen, stoppet dem opp på isen for å fortelle gutten at han skulle dø.
Dette er selvfølgelig ikke til noen som helst hjelp for dere som gjennomgår det nå.
Bare at dere er ikke så aleine som det kjennes.
Bare at de gangene du kan ta over telefonen og skåne Steinar, gjør du det rette.
Og at det som du opplever som det aller, aller vondeste så lenge han lever er øyeblikk som vil følge deg for livet,og som du, sånn som livet nå enn blei, ikke ville vært uten.
Æsj, nå blir det visst floskler, så jeg stopper. Jeg har ingen trøst.
Hei igjen Gunn Hild.
Jeg vil bare si at jeg føler så utrolig med deg og dere i det dere gjennomgår!!! Kjenner igjen maktesløsheten, frustrasjonen og redselen. Gjenkjenner henvendelsene og rådene som jeg er overbevist på kommer i beste mening – men som i realiteten sier mye om hvor lite man vet om det å leve med alvorlig sykdom. Av hensyn til de som trenger en, blir man tvunget til å holde seg oppe – men er gjerne langt nede. Man er redd for hva dagen som kommer kan bringe med seg – men samtidig takknemlig for å få nok en
dag. Man går rundt og er ofte konstant redd og bekymret – men prøver å ikke vise det. Man prøver å finne de rette forklaringer og formuleringer for barna – og hører om andre familier som har tidsklemma som sin største utfordring… Man har til tider gode øyeblikk og stunder sammen – men griper seg selv i å tenke at “dette blir ett godt minne”. Man ønsker kontroll – men står igjen med en følelse av avmakt og uvisshet. Dagene er fylt med kontraster. Man ler og man gråter – og får gjerne dårlig samvittighet om man klarer å slippe taket og ha en fin dag uten å la bekymringene ta overhånd. Dette er noe av mine erfaringer og opplevelser. Min datter har nå hatt leukemi i to og ett halvt år og fikk diagnosen da hun var tre år gammel. Føler det vanskelig at det ikke finnes noen forklaring på hvorfor dette har skjedd – og hvorfor kreften rammer så mange og så nådeløst. Jeg tenker veldig på dere – og kjenner så godt igjen mange av de følelsene du beskriver. Ønsker dere alt godt! Ta vare på dere selv og hverandre. Hilsen Inger Mjøs
Du starter mange tanker med dine ord om situasjonen familien har havnet i. Vekker også tanker jeg har tenkt tidligere. Som en av mange som leser deg – vil jeg anta, føler jeg behov for å kommentere og aller helst si noe meningsfylt. Men jeg vet ikke helt hva. Derfor sender jeg noen tanker som springer ut fra hva jeg har lest i de siste postene dine. Tanker om det utenkelige. Tanker om tid som renner ut.
«Og morgendagen, Salomo, hva vet vel vi om den», skriver Alf Prøysen i visa om Jørgen Hattemaker. Vi eier øyeblikket, kanskje timen – og dagen. Men morgendagen, den eier ingen av oss. Vi hører og leser om det i mediene hver dag. Barn, unge, voksne og gamle, de rammes i trafikk, av akutt sykdom, av uhell i lek og idrett. Livet er like vakkert og mangfoldig som det er skjørt og uforutsigbart.
Det er et nagende faktum for alle som har levd noen tiår, at kreft rammer både familie og kjente. Den ublide statistikken forteller oss at praktisk talt ingen familie går fri. Spørsmålet er ikke om noen rammes, men hvem – og når. Spørsmålet er ikke om kreft rammer, men hvilken type kreft, og om lovende behandling finnes. Og er det noe jeg virkelig sliter med å forholde meg til, er det praksisen med å gi beskjed til en kreftrammet at vedkommende har et begrenset antall måneder igjen å leve. Er det riktig å gi noen en slik beskjed – en dødsdom?
Jeg husker ikke lenger om og hvor jeg har lest eller hørt følgende historie (kanskje hos Agnar Mykle, eller Fjodor M. Dostojevskij?), men den har satt seg fast i meg. Det handlet om en person som hadde fått dødsdom for en forbrytelse vedkommende ikke var skyldig i. Dato for fullbyrdelse av dommen var satt, og vedkommende jobbet daglig med seg selv for å innstille seg på det som måtte komme. Bare timer før henrettelsen kom sannheten for en dag, og mannen ble sluppet fri. Men, han fant ingen glede ved å få livet tilbake. De mentale forberedelsene på døden, hadde stjålet hans håp og livsanskuelser. Han beskrev seg selv som en fri, levende død.
Vi har vendt oss til, og ser det som en rett, å motta korrekt informasjon. Det skal gi oss muligheten til å treffe valg på best mulig grunnlag. Vel og bra i mange sammenhenger. Men, hva når informasjonen også fratar oss valg, enn si påvirker hverdag, familieliv og fritid? Hva når informasjonen bidrar til at livskvaliteten forringes, også ut over sykdommens forløp og konsekvenser? Er vi mennesker i stand til å håndtere en dødsdom, og er det riktig å utsette noen for det? Døden må vi uansett forholde oss til. Vi har den rundt oss hele tiden. Men deadline bør begrenses til å gjelde arbeidsoppgaver.
Slik jeg tenker rundt dette, tror jeg få, om noen, bør gis beskjed om at de statistisk sett har X antall måneder igjen å leve. Håpet i oss, som følger oss i alle livets faser, er så nært knyttet til livskvalitet at jeg ser det som «hellig». Ordet kanskje, er det viktigste ordet vi har. Ordet kanskje, er den beste tilleggsbehandlingen vi kan få, uansett prognose. Ikke for å omfavne det urealistiske, men for å holde godt fast ved øyeblikket, timen og dagen. Vel er det noen som statistisk sett har X måneder igjen å leve, men statistikken forteller også at barn, unge, voksne og gamle, skjønne mennesker som i dag er friske, vil dø lenge før X måneder har gått. «Og morgendagen, Salomo, hva vet vel vi om den».
Ta disse tanker for hva de er. Jeg har tenkt så mye rundt dette, lenge. Jeg håper ordene ikke føles støtende eller skaper ubehag. Slik er de ikke ment. Som sagt innledningsvis, er det vanskelig å gi respons – men av og til vanskeligere å la være. Jeg legger ved varme tanker for hele familien, og ber om at ordet kanskje får beholde sin verdi. Vi trenger det, alle som en. Vi fortjener det, alle som en. Hver dag.
Synes åpenheten dere har vist, er raus.
Jeg har ikke vært enig med Steiner om så mye på ett par år, særlig innenfor religionsdebatten, men da jeg var i tenårene betød hans stemme ufattelig mye for min del, og det at han turte å innta upopulære standpunkter har hatt mye å si for min evne til å gjøre det samme.
Jeg håper dere får beholde gleden av å ha hverandre så lenge dere har det.
Revolusjonært roteloft » Nærhet på nett: En oppfordring // Apr 12, 2009 at 1:09 pm
[...] deler frustrasjoner, observasjoner og følelser via bloggen sin nå, og jeg har en trang til å gjøre et eller annet for henne og [...]
Vondt å lese om hvordan dere har det nå. Både hva angår din manns helsetilstand og alle telefoner og direkte henvendelser om frelse og jesus og “gud vet hva…”
Og jeg vet at det jeg “serverer” også kan oppfattes som enda en håpløs dårlig ide. Forstår ut i fra det du skriver at tilstanden er dårlig, når det går i nærinsdrikker fra apoteket.
Som en siste hilsen fra meg vil jeg si dette; har du overskudd til det, så begynn å lage smoothier selv til Steinar (og deg selv). Da kan maten varieres, både smak og konsistens – og du vet hva dere putter i dere. Etter hva jeg husker næringsdrikkene inneholdt for 1,5 år siden, så er det både masse sukker og kunstig søtningsmidler og andre lite helsebringende ingedienser.
En frisklaget smoothie er noe alle i familien kan spise og har godt av. Det er lett å svelge og lett å fordøye.
Bruker dere (økol./kaldpresset) linføolje og cottage cheese som grunnbasis i smoothien (og tilfører det som frister av andre ting som avokado, melon, bananer, bær, frø, nøtter, kiwi), vil det være gunstig mot evt smerter og kanskje, kanskje også på sikt minke kreftcellene (med fare for at det nå er en del lesere som river seg irritert i håret…).
Jeg avslutter med dette sitatet jeg fant + link til den hjemmesiden om noen skulle være interessert:
“Recently we heard of a man in Knoxville who had Pancreatic Cancer. He had heard a tape and began using six tablespoons of Flax Oil a day and was clear in four months.
Two days later I received a call from his sister in law. Her husband, the man’s brother, had a similar condition. He was losing weight, was getting weak and was the color of a pumpkin. He followed a similar regimen with the oil, and according to his wife, is today the picture of health.
Recently a man called us from Rockford, Tennessee. His wife had Ovarian Cancer with a count of 238. 35 or below is normal. He said that the doctor had given them no hope at all. He said there was a chemo which would add some months to her life. She began using flax oil at three or four tbsps a day. A few months later her husband called and said they had just come from the doctors. The count was now down to 8. The doctor wanted her to take more chemo. She said she would if the count went up.
Recently while undergoing a physical we were talking to a lady who told us that a friend of hers was trying an alternate method of cancer treatment and was doing great. It turned out to be the lady whose situation we were just describing.”
“Recently a lady came to the greenhouse in Augusta run by my niece and nephew. She told my niece that her brother, 43, had been diagnosed with cancer of the pancreas and liver and given but a short time to live. My niece gave her a tape, and she and her mother went to her brothers that night.
He immediately began using 4 Tbsp. of oil a day and in three and half weeks his count went from 560 t0 280. Three and a half weeks later it was 165. 100 is normal. He had a standing appointment with his family doctor but was a week and a half late. The doctor assumed he had died. The upshot of it was that the doctor wanted a tape to give to a lady in his church who had terminal breast cancer.
However, we have heard in recent days that the brother also began using tea from a Japanese mushroom and things have taken a turn for the worse. Somehow it has poisoned his system. The family doctor had told him previously that it was the first time he’d seen a count come down when pancreatic cancer was involved. We learned a short time later that he had died from the effects of the mushroom poison. When properly prepared it may have value but I read in the Prevention magazine that if it is not prepared properly it can be dangerous.”
fra siden: http://www.beckwithfamily.com/Flax1.html
Hvor det står mye enkelt forklart om hvorfor dette har en gunstig effekt på kroppene våre.
(ellers står det også mye på den andre siden om Budwig jeg anbefalte).
Det høres for enkelt ut til å være sant – det er jeg klar over. Men det er altså en helt ufarlig ting å prøve, hvis man har overskudd og energi til det. Og det smaker godt.
Nå skal jeg ikke skrive mer her inne, det lover jeg. Ønsker dere bare alt det beste og styrke.
Jeg tenker på det du skriver om døtrene at de er redde for også å miste deg.Det er nok en naturlig reaksjon. Husker ei jente som hadde mistet faren sin og som måtte ha m0ren sittende på gangen utenfor klasserommet av frykt for også å miste henne.Tenker på dere–.
Jeg håper dere klarer å bruke de dagene dere får – enten de blir få eller mange – på måter oppleves som meningsfyllte for dere.
Og så ønsker jeg at dere får oppleve å være den statistiske usannsynligheten – hvis ikke så håper jeg at dere lever livet så fullt som dere klarer, så lenge dere klarer sammen.
Arachne,
Virrvarr har dratt i gang en kampanje på sin blogg for å muntre dere opp, og jeg føler meg inspirert til å forsøke å bidra. Men jeg er ikke så god til å finne tre fine ting på Nettet som uttrykker det jeg ønsker å si, så jeg må isteden forsøke å si noe her.
Noen av sitatene dine de siste ukene har rørt meg til tårer, særlig dette:
“Steinar har vært min beste venn i ti år. I ti år har vi hatt en tosomhet som gjorde fortrolighet med andre til luksus. Vi leste hverandres tanker, vi møtte hverandres ensomhet og har vært så plagsomt lykkelige sammen at jeg har falt utenfor i alle samtaler om slitsomme ektefeller eller kjipe kjærester.”
Jeg synes det sitatet er så vakkert at jeg ville ha postet det på bloggen min hvis det ikke hadde vært for at konteksten gjør det for trist og personlig til å stå noe annet sted enn her.
Jeg har aldri følt noe sånt for noen, og mer enn den store kjærligheten, gjør det fellesskapet du beskriver, inntrykk på meg.
Jeg tror ikke det er bare meg – jeg tror det er mange som aldri får oppleve å føle noe slikt som dere gjør, å oppleve en slik nærhet til et annet menneske. Tvert imot tror jeg mange av oss går rundt og kjenner på sjelens ubotelige ensomhet store deler av livet, også når vi er i parforhold.
Jeg vet ikke hvorfor jeg mener dette skal være en trøst, for det gjør jo kreften og døden enda mer jævlig i deres tilfelle.
Men likevel tenker jeg at dere også har vært heldige, at dere har opplevd noe som kommer temmelig nær meningen med livet (dersom det finnes en mening), selv om den tanken muligens ikke evner å trøste noe særlig akkurat nå.
Men uansett, til slutt: Du er IKKE slem som avviser “alternativbevegelsen”. Du har andre ting å bruke energien på, og det burde de ha vett på å skjønne, spesielt etter at du har påpekt det – da finnes det virkelig ingen unnskyldning for å holde på lenger.
Kjære dere,
Jeg vil bare si at jeg har tenkt så mye på dere etter å ha lest om dere i Dagbladet. Artikkelen har rippet opp i så mange triste og vonde følelser og minner. Pappa fikk samme diagnose 22.sept i fjor. Diagnosen kom som lyn fra klar himmel og alt raste sammen for både han og oss i familien. Han var 59 år og hadde aldri vært syk før. Det er som du skriver den verst tenkelige kreftdiagnosen man kan få. Vanligvis får man i det minste et snev av håp, men ikke med denne. Tanken på hva han måtte gjennomgå og hvilke tanker han må ha hatt er ikke til å holde ut. Han var tapper og prøvde å holde humøret oppe, selv om han knakk sammen og gråt av fortvilelse innimellom. Han var trist og ville ikke dø, men nektet å bruke tiden på å være bitter. Hver gang vi ble sinte og forbannet oss over den j…… kreften sa han bare at det er spilt energi.
I likhet med Steinar stilte Pappa også opp i 2 avisintervjuer, noe han fikk veldig mange positive tilbakemeldinger på. Andre kreftpasienter har takket ham for måten han har satt ting i perspektiv for dem. Legger derfor ved linkene, så kan du lese hvis du vil.
http://www.f-b.no/article/20081026/NYHET/338469151
http://www.sa.no/lokale_nyheter/article3876715.ece?service=print
Situasjonen deres nå kan ikke beskrives som noe annet enn et mareritt. For oss var det i hvertfall som berg og dalbanen fra helvete. Hver dag ulik dagen før. Formen svingte enormt og nye symptomer /bivirkninger av medisinene dukket opp hele tiden. Man fatter ikke hvordan man skal klare å komme igjennom det, men man har ikke noe valg. Man er rett og slett fanget i situasjonen.
Dette ble litt lengre enn jeg hadde tenkt. Ville bare sende dere noen varme tanker i en umenneskelig situasjon. Ta vare på hverandre og de gode stundene.
K.
Ah, det høres ut som litt av en jobb med alt dette. Ikke bare må dere forholde dere til deres egne angster, usikkerheter og forhåpninger, men dere og jeg misstenker da at det faller mest på deg, må forholde dere til så mange andres følelser også.
Den vanligste måten å prøve å forstå noen som har det vanskelig er jo å prøve å finne analoger eller paralleller hos seg selv eller i sitt eget liv. Og det er like vanlig å prøve å finne løsninger på ‘problemet’. Begge deler kan være bra nå og da, men det blir fort for mye av det gode.
Jeg håper statistikken slår positivt ut på at des flere som prøver velmenende å hjelpe, des flere er til faktisk hjelp.
Og så håper jeg hun jesusdama finner ut av sine egne problemer snart. Det er jo ikke så lett å leve med troen på helvete og sånt heller. Stakkars skakkskremte krek…
Du skriver svært godt – også om disse vanskelige tingene. Det vil være til nytte for mange som leser det. Jeg kjenner dere jo ikke, og har ingen trøstens ord, men sender en virtuell klem likevel.
Hei Gunnhild.
Jeg synes du er flink til å sette ord på det vonde kaoset som er inni deg akkurat nå. Blir ofte veldig rørt av å lese bloggene dine. Min far har samme sykdom som Steinar. Han ble syk i oktober i fjor så jeg kjenner veldig godt igjen det du beskriver av sinne, sorg, motløshet og håp. Du skriver at Steinar er mye kvalm. Jeg vet jo ikke om dette kommer av kjemoterapi eller selve sykdommen men jeg har noen små tips som jeg håper kan hjelpe.
Min far var svært avmagret og syk da jeg kom hjem til jul. Han var kvalm og fikk ikke i seg mat. Kvalmemedisinen han fikk ordinert av lege(den billigste varianten selvsagt, hva er det med disse legene???) virket ikke og kosttilskuddet han fikk via apoteket var grusomt. Jeg smakte på det….svært kvalmende. Min far tar ikke kjemoterapi, så kvalmen var forårsaket av sykdommen.
Jeg tok kontakt med en kollega på jobben som nylig hadde vært gjennom omfattende behandlig mot brystkreft, og spurte om råd. Hun anbefalte Zofran, et svært dyrt reseptbelagt middel mot kvalme, det eneste som hadde hjulpet henne. I tillegg foreslo hun popkorn kjøpt ferdig i pose. Det er næringsrikt og gir en god tyggefølelse.
Vi fikk skaffet legemiddelet lille juleaften. På juleaften spiste min far dobbel porsjon svineribbe..det var nesten som et mirakel. Popkornet fikk han også i seg i dagene før vi fikk tak i medisinen. Det som hadde holdt ham i live inntil da var X1-len med limesmak som fås kjøpt i en vanlig sportsbutikk. I dag nesten 4 måneder senere er min far mye bedre. Han nyter god mat, litt vin og deltar sosialt i selskaper etc. Vekttapet har stoppet opp og han har energioverskudd! Hans livskvalitet er drastisk forbedret siden jul. Sykdomsbildet har vært uforandret de siste 3 mnd.
Jeg tror ikke mat kan undervurderes i den situasjonen Steinar er i nå. Tror det er veldig viktig mhp. livskvalitet og ikke minst sykdomsforløpet. Jo mer næring jo bedre vil det gå.
Hvis dere i en periode trenger kosttilskudd anbefaler jeg sterkt Proteinfabrikkens dyreste protein produkter, meget lett blandbart i vann (nesten som X1-len) til en saft konsistens totalt uten klumper. Dette funket også på min far i en 2-3 dagers periode før vi fikk Zofran. Butikk i Storgata i Oslo.
Jeg håper noe av dette kan hjelpe Steinar til god livskvalitet i denne forferdelige vanskelige perioden, og at dere får nyte hverandre og barna lenge lenge lenge.
Jeg ville gjerne sende deg noen ord etter å ha lest bloggen din “Steinar Lem ha…..”, men jeg klarte ikke. Var så sint og lei meg på din og Steinars vegne at tårene tok overhånd…tok liksom aldri slutt heller. Jeg er bare så inderlig inderlig forbannet på denne sykdommen.
Jeg støtter dere av hele mitt hjerte og håper sterkt at nettopp Steinar er en av de heldige som kan komme seg helskinnet gjennom dette. Håpet må dere ikke gi slipp på. Husk at ingen har fasiten på livet. Klem