I dag har jeg sittet på akutten og mistrodd hva jeg så og hørte. Steinar Lem har alltid vært et drømmeobjekt for pressen. Han svarer alltid, i hans verden har verken arbeidstid eller ferier eksistert hvis dere har ringt, vårt hjem har stått åpent selv om jeg er sliten, selv om han er sliten, og han kommer alltid med fabelaktige uttalelser – skarpe, velformulerte og spissede, totalt uten frykt for følgene.
Nå er han syk, og han er fremdeles like åpen, like velformulert (selv om avisene ikke klarer å gjengi det), alt han sier kan bare skrives ned og publiseres uten bearbeiding. Men dere bearbeider. Det vil si, dere hører ham snakke i timesvis om religion, om solidaritet, om de fattige og stemmeløse og miljøet, men for dere blir alt sammen blablabla…hørt det før..blabla…ISLAM!!! ISLAM!!!
Og plutselig, på sykestuen, så ringer alle medier i Norge etter tur til en alvorlig syk mann fordi han har sagt i-ordet. Og jeg vil ikke frata min mann stemmen og jeg vil ikke på noen måte moderere hva han har sagt for Steinar står alltid for hvert eneste ord som kommer ut av sin munn, også kritikk av islam og sterk innvandring, men men jeg ville fått så utrolig mye mer respekt for dere om dere ikke var så forbannet klare for å utnytte en syk mann. En ting er at dere ikke informerer småjenter med hijab om hvem Steinar er og hva han har stått for før dere lar dem fortelle at de synes han er en rasist, men noe annet er at dere fortsetter å mase uansett formkurve.
I dag har han, mens han har snakket med jeg vet ikke hvor mange medier, hatt en blodprosent på 8,2, men han har vært FOR DÅRLIG for å få blodoverføring, og jeg vet ikke om de får ned feberen hans tilstrekkelig i kveld til at han kan få blod slik at han kan kobles av oksygenet! Vet dere – faen ta den høfligheten min – og faen ta dere! Jeg vet han svarer og jeg vet dere ikke kan vite nøyaktig hvor syk han er, men når han sier at han er innlagt, kan vi ta det i morgen, så går det vel for pokker an å si unnskyld at vi forstyrret, selvfølgelig skal vi ta kontakt en annen dag og ikke kan du bare svare på…
Er det umulig å forestille seg at kanskje man burde utvise litt varsomhet overfor en mann som forteller om så dårlige prognoser som Steinar gjør? Littegranne omtanke for en mann som har gitt dere så mange debatter og gode sitater? Finnes det for deres nye etiske råd om ombud noen grense for når man skal si at denne debatten går for fort, vi må beskytte en syk mann, ikke fra hans uttalelser, men bare så han får hvilt seg litt…
No related posts.
Related posts brought to you by Yet Another Related Posts Plugin.
Hei
Jeg skjønner frustrasjonen din, og beundrer energien du utrolig nok klarer å formidle i det du skriver. Jeg leste kronikken Steinar Lem hadde i Aftenposten før påske og jeg syns det var utrolig modig og klokt. Jeg tenkte mye på hva han sa og selv om jeg er en SVer, (og nå banner jeg i kirka), følte jeg at den virkeligheten han beskrev var riktig. Det er skammelig at journalister ikke respekter at han er syk, og lar han få samle krefter. Men det virker som om han har en hunntiger til å forsvare seg, – og det gjør du godt! Lykke til!
Hei!
Skjønner godt det du skriver! Og, jo, en gang var det annerledes. Da hendte det ofte at journalister nektet, når en overivrig desksjef ville ha kommentarer fra f.eks. foreldre som nylig hadde mistet et barn i en trafikkulykke. Men slik er det ikke lenger. Journalister ringer sent og tidlig til mennesker i en vanskelig livssituasjon. Vi ser det jo i avisene, de HAR kommentarer. Og vi har sett nærbildene av mennesker i bunnløs sorg på TV.
Enn om journalister kunne finne tilbake til den etiske standarden de forsøkte å holde bare et par tiår tilbake. Den gang var det overhodet ikke aktuelt å plage en syk mann med all verdens spørsmål!
Kjære Gunn Hild.
Vårt samfunn er heldig som har mennesker som deg og din mann. Mennesker som våger å si sin mening, uansett hva som er politisk korrekt. Problemet er journalistenes forutinntatthet og ferdig sementerte meninger. Dessverre rydder avisene plass til de leserinnleggene som passer deres profil. Da blir det ingen skikkelig meningsutveksling – bare drittslenging i samme oppgåtte spor.
Jeg gjentar: Jeg har erfaring som jeg gjerne deler med dere. Jeg er ikke verken alternativmedisinpusher, eller frelser. Men jeg har en historie som kanskje kan være til hjelp.
Hils Steinar og si at hvis det er fullt i himmelen, skal jeg be datteren min holde av en plass til ham i Nangijala.
Mvh Gunnhild (Idas Dans)
Kjære Gunn Hild og Steinar.
Takk for alt som dere skriver i disse opprivende tider. Det er meget interessant og fint og gir både perspektiv og rom for ettertanke. Jeg reagerte med vanntro da jeg leste den db-artikkelen “Vi tar ikke over landet”. Hvor db går rett i den fordømte fella; “sier du noe om vår religion eller kultur så er du rasist”. Interessant måte å (mis)bruke barn for å skape polemikk, er det innenfor pressens retningslinjer?
Til familien Lem: Ta vare på dere selv. Takk for alt dere skriver både her og der. Det er mange her ute som “ser igjennom” denne tabloidiseringen i dagbladet og setter pris på de gode poengene som tas opp (og selvsagt burde drøftes grundigere enn det som det er rom til i en løssalgsavis). Jeg håper dette bare er begynnelsen på en litt grundigere og bredere norsk debatt om dette tema.
Rolig. Vi vet hvilken bra mann Steinar er. Det kan ingen overskrifter noe sted rokke ved, uansett hvor spekulative de måtte fortone seg.
Igjen. Jeg ønsker dere alt godt. Hils Steinar fra meg. Vet ikke om han hsuker meg, men vi faktisk mail-korrespondert en del. Jeg sendte han mange leserinnlegg jeg skrev, mye om skole og innvandring. Vi var veldig enige, og det at han valgte å svare en “masete” fyr som meg, sier mye om hans velvilje og engasjement.
Jeg har selv veldig mange innvandrervenner. Nettopp derfor engasjerer jeg meg i norsk integrerings- og innvandringspolitikk. Vi må skille mellom sak og person. Steinar er selvsagt ikke mot muslimske barn.
Journalister som oppfører seg slik du beskriver, har ikke respekt verken for seg selv eller andre. Sier vel mest om dem!
Klem fra Lars
Jeg blir så grepet av å lese her at jeg knapt greier kommentere.
Jeg forstår ikke journalister som ikke kan respektere når man sier “nei, det passer ikke nå”. Det gjør fysisk vondt å lese ordene dine, Arachne, og å prøve å forestille meg hvordan dere har det.
Jeg har igrunn sluttet å kjøpe aviser generelt, da jeg stort sett får vond smak i munnen av måten de grafser i andres elendighet.
Føler med dere, ønsker dere alt godt!