Jeg ville ikke skrevet om sorg dersom jeg på noen måte trodde jeg var den eneste som tenkte som jeg. Den eneste som følte som jeg. Men jeg har aldri vært én av en million. Jeg skriver fordi jeg leser og fordi jeg finner trøst i å lese om andre som har det som jeg – som overlever selv om tilværelsen rakner.
Jeg er blant de priviligerte – jeg vet det. Jeg er blant de mennesker i verden som har klart å bli 30 uten at noen mennesker som sto meg nær under 70 år har dødd. Jeg har aldri opplevd å bli fysisk truet. Jeg har aldri vært seriøst redd for ikke å klare meg. Jeg har vært så deprimert at jeg ønsket å ta mitt eget liv, men selv da visste jeg at depresjon er en sykdom vi er mange som gjennomgår.
Men jeg har sett en mann dø. Min mann. (Min egen mann – å så latterlig fornøyd jeg pleide være med å ha det) Det har gått seksten dager og jeg ser det for mitt indre øye dag og natt. Og det kjipe her er at jeg tror jeg er én av skal vi si en milliard? Det er dette verdens sult, diaré, aids og tuberkulose egentlig dreier seg om – å se sine elskede ødelegges.
Men jeg er fremdeles en av de priviligerte. Jeg er fremdeles overbevist om at jeg vil klare meg. Jeg vil klare meg økonomisk. Før eller senere vil jeg bli friskmeldt og gå tilbake til en trygg og vennligsinnet jobb. Jeg vil være i stand til å brødfø barna. Vi har ressurspersoner rundt oss som kjenner jentene og er i stand til å forklare meg hva barn i sorg trenger – og de vil steppe inn når jeg faller sammen.
Men vi lever alle med en illusjon av kontroll. En illusjon vi trenger. En følelse av at vår vilje betyr noe. At det vi tror på og håper på har en god sjanse og at en god sjanse egentlig betyr ganske sikkert.
Døden ødelegger den illusjonen, og det sjokket er kanskje større for noen som er vant til å ha kontroll, vant til å kunne slåss for ting. For å hanskes med døden må man takle sin egen skyld - sin egen angst for at noe kunne vært gjort annerledes, at det på en eller anne måte kunne vært avverget. Alternativet, i alle fall for et menneske som var glad i den avdøde, er uutholdelig. Så man må tro det – og i vårt tilfelle er jeg igjen blant de “priviligerte” - ingenting kunne vært gjort annerledes. Om jeg hadde oppdaget et av de mange tegnene jeg kunne oppdaget i vinter, men ikke gjorde fordi jeg var for opptatt, og tvunget Steinar til legen ville det ikke vunnet en dag, han ville bare hatt diagnosen og angsten lengre. Men alternativet er altså å innse at vi faktisk er maktesløse. Sunnhet, trening, lagring av gode viner – det kan bare øke sannsynligheten for fremtidig lykke, ikke sikre den.
Visst var jeg på Litteraturhuset på mandag. Visst var jeg til og med dum nok til å ta ordet, uten helt å fatte hvor skjør jeg er for tiden. Jeg drar ut som en stor blank såpeboble, alt for synlig og alt for høyrøstet, men jeg sprekker hvis du pirker borti meg. Jeg endte opp med å løpe ned fra scenen fordi ett eller annet jeg sa minnet meg om ett eller annet Steinar en eller annen gang osv.
Det føles som om det eneste naturlige hadde vært å legge meg ned i en av Steinars gamle t-skjorter og nekte å stå opp igjen noen gang. I stedet må jeg hver dag se to seksåringer i øynene uten å vike blikket og fortelle dem at livet kommer til å gå videre. At jeg er trygg nok – selv uten pappa. At jeg skal passe på dem og være glad i dem og gjøre gøye ting med dem – og at én dag har jeg grått ferdig.
Kanskje er det nettopp det at jeg faktisk kom meg ut på mandag kveld, at jeg på tross av alle gode forsetter om for én gangs skyld å holde kjeft faktisk ble engasjert og irritert nok til å ville ta ordet, som gir meg håp om at det i overskuelig fremtid skal bli sant det jeg for tiden lyver om til ungene mine – at jeg er trygg nok for tre.
En dag skal jeg ta av meg gifteringen, jeg skal endre facebook-profilen og Om Arachne-siden, en dag, kanskje om litt lenger til, skal jeg le med hele kroppen og hele hodet og hele hjertet og en dag skal jeg holde foredrag på Litteraturhuset uten å miste tråden…
Jeg sier det som et mantra, men en dag skal jeg tro på det.
No related posts.
Related posts brought to you by Yet Another Related Posts Plugin.
Sånn er det. Det er så deilig å se at livsviljen din er der. Det trøster meg fordi jeg alltid har tenkt at akkurat sånn ville det være om det verste skulle skje. Så midt i sorgen din, så trøster du oss andre og forteller oss at livet er omtrent som vi trodde det var.
Jeg tenker på deg hver dag, – men det vet jo ikke du, – og ikke hjelper det heller.
Jeg slutter meg til alt Hege sier. Og jeg er så imponert over at du kobler din egen sorg med den sorg millioner mindre priviligerte mennesker opplever.
Kjære deg
Du skriver så utrolig bra, og jeg kjenner meg så alt for godt igen i det du skriver. Det hjelper faktisk å lese bloggen din, selv om alle tanker og følelser kommer strekt tilbake fra i høst da Pappa døde etter 9 intense og uvirkelige uker med den samme grusomme diagnosen. Jeg har tenkt så mye på dere og grått når jeg har lest innleggene dine. Det er bare så feil. Det er som du sier ingenting man kunne ha gjort annerledes om man hadde oppdaget kreften tidligere. Utfallet ville ha vært det samme, men lidelsen hadde vart lenger.
Jeg har alltid lurt på hvordan folk klarer å holde seg oppegående i slike situasjoner. Nå har jeg skjønt at man rett og slett ikke har noe valg. Man er fanget i situasjonen, og det er umulig å føle den intense sorgen og smerten som verker i hele kroppen hele tiden. Nå kommer det mer som sviende stikk i hjertet eller som om noen bokser meg i magen hver gang det går opp for meg hva som faktisk har skjedd og at vi aldri aldri mer skal se ham igjen. Og det skjer mange ganger hver dag.
Det er ikke mye jeg eller noen andre kan si eller skrive som vil gjøre det bedre for deg, men jeg vil bare si at vi tenker mye på dere.
Hei,
Ut i fra det du skriver ser jeg til min store glede at du er på rett vei. Du tenker i perspektiv OG du deler tankene dine. Det er såååå viktig. Du er ikke alene og det vil du aldri bli. Kjempetøft var det du gjorde på mandag, intet mindre.
Hilsen Ivar
Det er så rart, jeg har lest bloggen din flere ganger og beundret Steinar Lem så lenge jeg har visst hvem han var, men visste ikke før du blogget om at han døde at dere var gift.
Jeg er en av dem som liker å tro at jeg sakte klargjør meg selv for den dagen jeg opplever det du har opplevd. Jeg tenker mer enn det som sunt er på muligheten for at jeg eller Fru Ut eller Ut Junior plutselig skal være borte. Men jeg vet at ikke det går. Når jeg tenker på den fortsatt ganske store sjansen for at noe går galt med den lille jenta kona mi har i magen kjenner jeg for eksempel en mikrometer av det du forsøker å overleve nå.
De som sier at det blir litt lettere etterhvert har helt rett. Hvis noen sier at du er heldig som fikk den tiden du fikk sammen med noen du er glad i har de også rett. Og du har selv rett når du skriver at de fleste menneskene her i verden må gjennom noe lignende før eller siden.
Men jeg skjønner at ikke det selvfølgelig ikke hjelper. Ingen kan hjelpe deg, egentlig. Men du klarer å sette ord på hvor vondt du har det. Og jeg og alle andre som leser dette tenker litt på deg. Mulig heller ikke det hjelper, men det kan i hvert fall ikke skade.
Det blir ikke vanskeligere i morgen. Heller ikke i overimorgen.
Du er fantastisk, og masse varme tanker sendes stadig herfra!
Mor mi fortel om ei episode då ho var tolv og broren hennar var åtte, og dei nettopp hadde mista mora si på grunn av ei diffus kreftdiagnose. (Dette var midt på femtitalet.)
Dei låg i dobbeltsenga, dei to og pappaen deira, og heldt rundt kvarandre. “Det går nok bra”, sa pappaen. “Det går fordi det må gå”, sa åtteåringen. Og det gjorde det.
Mange varme tankar frå meg.
Svært fin og varm blogg, dette – full av kloke og viktige tankar. Viktige for deg å skrive, trur eg – og heilt sikkert viktige for dei som les. Eg trur det er nå, i tida som kjem, du kan kjenne deg motlaus og tenkje at “dette orkar eg ikkje!”. Men det både gjer du og må du! Rett etter dødsfall og i tida fram mot og nokre dagar/veker etter begravelsen, er det som regel mange som tek kontakt, som ringer, kjem på besøk og spør om det går bra. Så blir det meir og meir stilt. Folk flest har nok med sitt. Kaoset før og etter dødsfall gjer at ein ikkje får så god tid til å kjenne etter. Det er hardt å oppleve at det ikkje blir betre etterkvart som dagane går, men verre. For slik er det gjerne, og det kan ein bli litt motlaus av. Dette skriv eg sjølvsagt ikkje for å vera slem – men det er greitt å vera førebudd på det. Innstille seg på at det kan kjennast enda verre ei stund, før det blir betre. For det blir heilt sikkert betre, sjølv om du kanskje har dine tvil om det akkurat nå.
Folk i djup sorg tenkjer ofte at dei aldri vil bli glade att. At dei aldri vil greie å skratte så djupt og inderleg som dei gjorde før. Men det kjem det og. Eg trur, basert på både eigne og andre sine erfaringar, at det er svært normalt å angre. Anten på ting du har sagt eller ikkje har sagt, gjort eller ikkje gjort. Dersom du gjer det, så er det IKKJE fordi du har grunn til å angre på noko, men fordi det er ein del av ein heilt normal sorgprosess (trur eg). Om det er unormalt, så er det mange som er unormale – så da blir det normalt likevel, ikkje sant. 
Ha det så bra som du kan ha det! Eg skal stikke innom bloggen din og lese med jamne mellomrom. Dersom du vil ha frå ein ukjend blogglesar frå Oppland; KLEM til deg og tusen takk for klok, viktig og varm blogg.
Takk for at du klarer å holde deg selv oppe, være klar i tanken og dele dette med oss. En sorg er noe man må leve med resten av livet. At tiden leger alle sår, har jeg alltid ment er noe skikkelig tull. Men sorgen forandrer karakter og blir noe man lever med.
Vi trodde at Steinar Lem var nær udødelig – han har jo vært der omtrent bestandig, og vi fikk sjokk da dere gikk ut sammen og kunngjorde hvor syk han egentlig var.
Ta vare på hverandre og ta hver dag som den kommer. For dagene er onde nå i den mest numne og vantro tiden etter. Om du leser lyrikk, Rolf Jacobsens “Stillheten etterpå”:
”Stillheten som legger et teppe over den døde og som venter i trappene til alle er gått.
Stillheten som legger seg som en fugleunge mellom dine hender, din eneste venn”
Ta vare på deg selv. Stor klem fra en bloggleser i Kongsvinger
Jeg er glad for at du er tilbake på bloggen–har sett etter den flere ganger. Du klarer det uten selvforsvar,men formidler virkeligheten på en sterk og brikende måte–selv når det gjør vondt.
Slike erfaringer som dere nå har vært igjennom, viser hvor viktig det er at samfunnet har et godt sikkerhetsnett. Vi kan ramle ned i det nettet alle sammen, selv om vi vanligvis føler at vi har kontroll. Håper på det beste for deg og jentene.
Jeg er så glad du legger ut sånne poster som denne og forteller oss hvordan det går med deg.
Du har nettopp vært gjennom et forferdelig traume, og det er imponerende bare det at du entrer scenen på litteraturhuset – og fint og flott at du greier å engasjere deg i noe slik at du får lyst til å ta ordet.
Husk at du er flink og fantastisk både når du deler dine små skritt i hverdagen med oss og i de mørke øyeblikkene som du ikke orker å dele med noen.
Kjære Arachne. Jeg er bare innom for å si at jeg tenker på deg. Jeg husker da foreldrene mine døde, og alle fasene jeg var igjennom fra de ble alvorlig syke, til begravelsene, og tiden etter. Tiden etter ble preget av øredøvende stillhet og en enorm tomhetsfølese. Jeg håper ikke det er like ille for deg. Noe som kunne motvirket den plagsomme stillheten for meg den gangen, var samvær med andre som kjente mine foreldre. Men sånn ble det ikke. Det var tunge stunder.
Håper du har ‘brysomme’ folk rundt deg. Det var bare det jeg ville si.
Klem til deg, dersom du vil ha.
Hei, du.
Hvordan går det med deg?
Hei,
Tenker på deg. Håper det går bra med deg.
Klem, Inger
Ønsker å gi deg varme, støtte og en god klem!
Kjære deg,
Takk for st du skriver så vakkert om kjærlighet.
Å oppleve gjensidig kjærlighet fra en partner i voksent liv beskriver du så godt. Det er ingen selvfølge og når man opplever det, kan man nesten ikke tro at det er sant.Å miste det er like uvirkelig. Å oppleve sin elskedes smerte og angst er ikke til å bære.
Det jeg tror at Steinar gav deg og som fortsetter er substans og håp.Vurdert utenifra kan jeg ikke tenke meg et mere optimistisk menneske enn din Steinar. Håndgripelig lykke fikk dere. Det skulle bare ha vart lenger. Mye lenger.
Jeg vil gjerne kondolere på det sterkeste for ditt tap.
Men jeg må også si at jeg har sjeldent blitt så imponert som når jeg leste intervjuet med deg på VG nett ang. såkalt alternativ medisin. Jeg er selv lege og har gang på gang følt meg frustrert over den temmelig ensidig positive mediadekningen det er om alternativ medisin. Og så kommer det plutselig et intervju der du belyser så å si alt som er kritikkverdi ved ikke-dokumenterte behandlingsalternativ. Definisjonen din av skolemedisin som noe man har undersøkt om virker eller ikke er i mine øyne midt i blinken.
Folk er forskjellig, og det er ingen automatikk i at en som gjennomfører en legeutdanning forkaster all tro på alternativ medisin. Men, jeg har alltid følt at når man har fått en lisens til å praktisere som lege så har man også et ansvar om å forholde seg til vitenskapelige resultat. På samme måte som at alle norske leger skal være imøtekommende og behjelpelige når kvinner søker abort, uansett hva de personlig mener om saken. Sånn sett er det ekstra provoserende å lese om leger som støtter opp mot udokumentert, eller endog dokumentert skadelig, behandling.
Som behandler kan det være svært vanskelig og frustrerende å skulle være den harde vitenskapsmannen som knuser alt håp. Slik presentasjonen av ikke-dokumentert behandling er i media, er det tom mitt inntrykk at legers kritikk kan virke mot sin hensikt – alternative behandlere spiller ofte på den “onde skolemedisinen” som ikke er interessert i konkurrenter. Og feier helt under teppet at det enten mangler studier som viser effekt, eller at de studiene viser ingen effekt. Vi vet at noen få promille av alle alvorlig syke blir friske av seg selv. Slik er naturen. Og dessverre er det dem som dras frem som eksempel på at trollbrygget “virker”.
Derfor blir jeg glad når jeg ser at du, til tross for den belastningen du har vært gjennom, tør å ta opp en slik viktig debatt. Og ikke minst på en så reflektert og (i mine øyne) faglig riktig måte. Dessverre tør nok ikke leger gå ut så kraftig, til tross for at mange sannsynligvis er helt enig. Kanskje har ikke helsepersonell heller den gjennomslagskraften som du har.
Så takk for det. Lykke til videre.
Altamagazin » Takk Gunn Hild // Jun 10, 2009 at 12:33 pm
[...] , arachne , digg_url = ‘http%3a%2f%2faltamagazin.com%2f2009%2f06%2f10%2ftakk-gunn-hild%2f’; digg_skin = [...]
Ville bare takke deg for den fabelaktige innsatsen du gjorde i VG idag. Jeg har selv vært pårørende til en som ble tatt av kreften, og kjenner meg godt igjen i det å høre om allverdens mirakelkurer som den syke så må forholde seg til. Avisene og ikke minst ukebladene har mye å stå til rette for der.
Hei Gunn Hild Lem!
Leste intervjuet på Db.no just nu. Du er en sterk person som orker å målbære ditt budskap om de forsøk på kvakksalveri som Rognlien et co har utsatt deg og din Steinar for.
Dere er dessverre ikke alene om det – jeg har i mine år møtt temmelige mange pasienter som forledes til å bruke sin viktige tid og sine (økonomiske og andre) ressurser på tvilsomme “behandlinger”. Det er kun å håpe at ditt lille bidrag til det offentlige ordskifte denne gang kan føre til mer nøkternhet og kontroll på det pseudomedisinske område.
Vennlig hilsen
Lege
en dag vil det skje
Jeg har lest VG-nett i dag, – og jeg har fått tilbake håpet om at ikke verden skal gå helt av hengslene. Ille at det er du som skal måtte fronte dette, – som om du ikke har nok. Uansett sier jeg tusen takk.
http://livetleker.wordpress.com/2009/06/10/far-verden-hengsler-igjen/
Ja, en dag skal du le med hele deg igjen, en dag skal du holde foredrag på Litteraturhuset og mange andre steder, hvor stemmen din vil finne gjenklang i manges hjerter. Jeg så deg på overføring av debatten i Litteraturhuset, og det var en sterk opplevelse. Modig gjort av deg! Det lyste en verdighet av deg som gjorde inntrykk. Jeg har selv mistet et barn, og vet godt hvor hudløs man er lenge etterpå, men kjenner også igjen viljen til å rope ut over hustakene det som er viktig for en. Idag har du gjort det med overbevisning i VG! En seier! Sakte, men sikkert vil tiden arbeide for deg, og du vil reise deg styrket. Savnet vil forbli, men smerten er lindret og gleden vil igjen fylle ditt hus. Det kan jeg love deg. Varm hilsen fra Maria, som igjen ler og danser, tuller med barna og leder møter. Må Kjærligheten gi deg styrke til veien videre.
Kvakksalverne « Raag Raaums Blog // Jun 10, 2009 at 8:54 pm
[...] Jeg fulgte henne som bloggeren Arachne fram til like etter hennes ektefelle, Steinar Lem døde. [...]
Leste nettopp dagens artikkel i VG, og det betyr nok lite, men et oppriktig takk for det du sa… Og takk for denne bloggen, det gjør vondt å miste noen nær en . Jeg kan ikke engang forestille meg din situasjon, men tror du gjør en utenkelig “jobb” ufattelig bra.
Glad du og dine har ressurspersoner rundt dere, selv om det høres ut som om du er ressursperson nok selv. Du vil le med hele deg, og det vil barna også. Dere har gode minner å se tilbake på, og de vil være med dere for all deres framtid.
Varme tanker fra meg til dere, hvor lite det enn betyr
Alle gode ønsker
Harald
Hei;
takk for at du formidler så ærlige og kloke ord om din/deres absurde og rystende møte med alternativ-sjarlatanene mens din mann var syk. Befriende udiplomatisk og rett på sak! Om det har kostet deg mye å gjøre dette i medias grelle søkelys, er dette uansett et inderlig verdifullt og viktig steg i retning av å få folk til å innse realitetene i det kyniske kvakksalveriet vi forsøkes druknet i fra alle kanter.
Det du gjør er beundringsverdig og sterkt – intet mindre. Og din stemme når langt – bravo!
Ønsker deg alt godt videre.
Hei.
Jeg ville bare påpeke det som mange allerede har sagt. Det er tungt ja, men det blir lettere.
Jeg mistet i vinter min partner og samboer, til nettopp kreft. Han etterlot seg en stor vennekrets, en nydelig familie, en engel av en datter, Anne(mor til engelen) og meg. Så kan kjenne meg veldig igjen i hva du beskriver.
Men jeg kan for min del bare si det sånn som det er. Noen dager er lettere enn andre, og noen dager er helt jævlige. Men for hver dag som går blir det lettere.
Ønsker deg alt godt videre, og håper sorgprosessen går best mulig.
Varme klemmer fra Mylian.
Bravo`ish!!
Hadde din mann overlevd kreftsykdommen, så er jeg 100% sikker på at du ikke hadde ytret så mye som et eneste ord om det du gjør nå.
En liten kikk på linkedin gjorde meg rett og slett uvel. Administrativ rådgiver ved Folkehelseinstituttet og tidligere administrativ konsulent ved UiO/Senter for Mol.Bio og Nevro., og dette tynneslitte pratet i gårsdagens VG om at du faktisk har lest forskningsrapporter her og der (!?). Jeg blir litt uvel av slikt. Men nuvel.
Du fremstår ganske frenetisk på grensen til frådende i måten du går til angrep på noe du ikke aner omfanget av, og heller ikke burde bruke av dine egne ressurser, i en slik fase du rent kognitivt burde befinne deg i nå i disse tider. Sorgprosessen har mange faser, en av de er du i nå – enten du vil eller ikke.
Jeg ville vel rådet deg ganske sterkt til å oppsøke en psykolog og få utløp for alle disse voldsomme følesene du uttrykker, og det sorghatet du åpenbart har – istedenfor å bruke media som bazooka. Du fyrer nemlig av en løs kanon og du treffer nok endel ting du ikke helt vet hva er.
Greit nok det at du sier det du sier, men sett i fugleperspektiv så gjør du jo ikke denne “agendaen” din noe annet enn en gigantisk bjørnetjeneste.
Er målet ditt å utslette alle disse lurendreierne innen alternativindustrien? Eller er du bare misbrukt av VG i denne saken? Det er mye jeg ikke får til å stemme her.
Da kan jeg vel informere deg om at den akademisk baserte vitenskapsmedisin som utøves i dette landet, er meget langt unna å være det trygghetsankeret du åpenbart, og som en logisk avledning av VGs artikler, forfekter at det er.
Følg med i media fremover, det er ikke umulig at jeg følger opp din utblåsning, med min egen 10 år lange erfaring med taskenspillere og lurendreiere i hvit legefrakk, lønnet med mine og våre skattepenger – i det som kalles offentlig helsevesen på en måte som er tidobbelt så graverende som det du i dine villeste drømme kan forestille deg.
Så dette du “kjemper imot” fremstår for meg som veldig leit på dine vegne, og ikke minst for Steinar Lem sitt minne.
Men jeg ønsker deg alt godt Gunn Hild, og jeg takker deg for at du følger din indre stemme, og gjør det du føler er riktig å gjøre. Så jeg håper du har innsikt til å forstå meg riktig her. Lev vel!
Hilsen arachna-fobe Fredrik
Kjære deg og dine barn.
Ønker deg og dine barn alt godt.
Klem.
Jeg kjente ikke Steinar og jeg kjenner ikke deg, men dine sterke ord får det til å synke i magen min og gjør at tårene presser seg på.
Jeg håper du når ditt mål om å klare å le med hele kroppen og hjertet og hodet, og at verden en dag ikke vil føles så urettferdig og ond som den sikkert gjør nå.
Og jeg håper du finner din stemme igjen, for verden trenger klare, sterke røster som din!
Kjære Gunn Hild!
Steinar Lem må ha vært en heldig mann! Din kjærlighet og styrke som har har fått leve og dø i lys av, må ha betydd enormt – og helt sikkert spesielt i den siste tiden dere hadde sammen!
Jeg er selv under intensiv behandling for kreft, men har fått gode utsikter til å bli frisk. Jeg vet hva det betyr å ha ens elskede rundt seg, jeg hadde ikke klart det uten – selv om jeg har barn, foreldre, søsken, venner.
Din beskrivelse av kjærlighetsforholdet mellom deg og din mann, kjenner jeg så godt igjen! Vår tosomhet er også slik at det den som bærer oss gjennom og som gir energi og mot til å stå i desperasjonen som en kreftdiagnose er!
En slik kjærlighet er en gave, og jeg er tusen ganger takknemlig over at den har truffet meg!
Jeg vil ønske deg alt godt, tenk over hva du har betydd for din elskede, og hvor viktig du har vært i hans liv!
Steinar Lem må ha vært en lykkelig mann! Din kjærlighet og styrke i de årene dere fikk sammen, og kanskje spesielt de siste månedene må ha betydd enormt for ham!
Jeg skriver fordi jeg selv er midt i omfattende kreftbehandling og vet at jeg ikke ville klart dette uten den støtten min mann og barn gir meg. Du beskrivet deres forhold på en måte som jeg kjenner så godt igjen – tosomheten – de nærmeste rundt – det er egentlig det eneste som betyr noe og som gjør at det er mulig å komme gjennom dag for dag.
Det er en gave å få oppleve et slikt forhold, du kan lene deg på det resten av livet!
Tenker på deg, og lykke til!
Har bare lyst å gi deg en stor klem. Du har opplevd det jeg frykter mest, nemlig å miste en av de som eier hjertet mitt så totalt. Den måten du takler det på, dine tanker og funderinger rundt det hele, gir meg håp. Kanskje det er sant som det sies…at som din dag er skal din styrke være. Ønsker deg og dine alt godt.
Hei!
Det er en stund siden jeg har vært på bloggen nå – har vært opptatt – sykdom i egen famile. Tenker på dere og ønsker deg og jentene alt godt!
Anne Marie