Så vondt trodde jeg nesten ikke det var mulig å ha det – og likevel føles det som om alt blir verre. Nummen er over. Nummen er vanskelig å huske. Jeg holder på å kræsje.
Det er slutt på å tro på faser i sorgen har jeg lært på Montebello. Nå snakker man om taps-orientering og re-orientering som to mentale innstillinger man hopper mellom med varierende varighet og intensitet. Sorg går aldri over, men man lærer å re-orientere seg og finne måter å håndtere tapet.
Mennesket ville aldri overlevd som art hvis vi tok inn hele sorgen på en gang, da ville vi hoppet utfor ett eller annet, så vi starter med nummen. Det var det jeg sa jeg er ikke unik. Men jeg føler jeg har løpt et forbannet orienteringsløp for å slippe unna tapet. Så kom jeg på sorgmestringskurs og det åpenbare ble åpenbart selv for meg. Jeg kan ikke fly.
I The hitchhikers guide to the galaxy er det mulig å lære den enkle kunst å fly. Trikset er bare å falle, og akkurat i det du faller må du sørge for å bomme på jorden. Sånn føles tapet mitt også. Det er så forbannet stort.
Det er mitt verste mareritt og ungenes verste mareritt på en gang, og vi klarer ikke bære hverandres sorg. Jentene studerer meg for å se at jeg ikke gråter. De vil ikke snakke om pappa fordi de ikke klarer å håndtere å se meg miste fotfestet. Jeg klarer ikke se på deres sorg uten å knuses mot min.
Det er fysisk smertefullt. Jeg føler jeg famler foran meg etter et menneske som ikke er der, etter at noen skal løfte meg opp og i det minste gi meg en illusjon av å bomme. Og jeg har vært på kurs med andre som meg. Vi er ikke deprimerte, vi er ikke syke – vi husker (de fleste av oss) hvordan det er å bli elsket og hvordan det er å være lykkelige – og vi ville på forskjellige måter gitt hva som helst for å unnslippe denne smerten og angsten.
Alene har jeg ingen retningssans og suges mot tapet jeg forsøker å orientere meg bort fra. Så jeg flykter ut og prøver å orientere meg mot stjernene sammen med alle andre, å stå oppreist slik jeg husker at jeg pleide, men jeg ler for høyt og hakker når jeg snakker fordi jeg strever så hardt med å bomme.
Selvfølgelig blir jeg klok av dette. Men jeg vil ikke være så klok.
Jeg vil bare fly.
No related posts.
Related posts brought to you by Yet Another Related Posts Plugin.
For snart 16 år siden kalte jeg det å være i “det sorte rom” og i “det hvite rom”..da visste jeg ikke at det kaltes taps- og reorientering… I det hvite tenkte jeg “klart at døden rammer oss; det dør jo noen hvert minutt”, i det sorte tenkte jeg “faen heller, hvorfor akkurat oss ??” Og slik hamret det og gikk i dager og netter, uker og måneder. Fremdeles stikker slik tenking fram..
Jeg har fløyet. Og tro meg: Det er fryktelig slitsomt i lengden, og naturstridig og usunt. Jeg har også ryddet rom for meg selv, til tider. Der jeg helt alene, eller sammen med Maria Callas, har sett sorgen midt i hvitøyet. Jeg har grått, skreket, bannet, hylt. Det har vært uendelig smertefullt. Men jeg har alltid følt meg lysere, fredeligere og kanskje litt renset etterpå.
Det har alltid vært vondt, men det har alltid gjort meg godt.
Re-orientering er ikke å løpe fra sorgen. Det er å akseptere at det gjør vondt å miste en man elsker. Det skal gjøre vondt. Det er sånn det skal være. Du er normal, og ikke alene.
Du vil bli lykkelig igjen, sammen med sorgen din.
Jeg ønsker deg mange gode tårer og mange, mange gleder.
Psssst: kanskje jentene dine kan ha godt av litt ferie fra mamma også. De har en helt annen sorg, som de kanskje kan leve ut i et annet miljø, sammen med andre som de er glade i …
Gunnhild Corvin!
Jeg synes at du skriver så godt og klokt – du har mange gode og kloke tanker!
Anne Marie
Gunn Hild. Wow! Eg tykkjer du er fantastisk til å ordleggje deg, få fram det du tenkjer og kjenner på ein heilt spesiell, god måte – midt i kaoset. Sorgmestringskurs er sikkert ok på mange måtar, spesielt fordi ein får vera saman med andre i same – eller liknande – situasjon. Men det viktigaste, trur eg, er å akseptere at dette vil gjera forferdeleg ilt og vondt og kjennast håplaust og meiningslaust i lang tid – uansett korleis ein blir “opplært” til å tenkje – og uansett kva som er “normalt” og ikkje. Eg trur ein berre får slengje seg med, på ein måte…ta imot dagane som kjem så godt det let seg gjera.
Tor Jonsson:
Var eg ein Gud,
ville eg skapa
ei stillare verd.
Der skulle alle elske.
Var eg ein Gud,
ville eg skapa
kjærleik og død,
berre kjærleik og død.
Lese litt Tor Jonsson, kanskje? Det trur eg ikkje er så dumt, faktisk. Eg stikk innom att her… Takk att – og stå på! Det kjem til å gå fint dette, skal du sjå – både for deg og jentene.
Går det greitt med nynorsk? Du har berre godt av å gruble over andre ting enn det du gjer til vanleg nå om dagen, så neste gong skal eg ordleggje meg enda “verre”.
Eg er svært glad i dikta til Tor Jonsson, så eg legg ved eitt til – i håp om at også du og eventuelt andre skal like det han skriv. Når det er sagt; det finst knapt noko som er tristare enn dikta til Tor Jonsson, så eigentleg skulle eg vel lagt inn noko meir “vettugt” enn dette!!
****
Skap meg ikkje om med skugge.
Eg vil vera den eg vart.
Eg er sorg i kvite klede,
eg er gleda kledd i svart.
Skap meg ikkje om med glede.
Eg vart den eg ville bli:
Konge i eit ukjent rike,
slave i mi eiga tid.
Vanskelig å sette ord på og beskrive sørg. Du har klart det!
Du er klok fra før, Gunn Hild. Jeg har ikke opplevd det du har opplevd, men jeg synes jeg kan ane dette forferdelige tomrommet og hvor vondt det gjør, fordi du greier å sette ord på det. Du når ut.
Jeg tror at denne evnen til å se og beskrive sin egen situasjon såpass klart kan være en stor fordel i den prosessen du går igjennom. Kanskje ikke nå, men etter hvert.
Her kommer en kommentar fra meg igjen (det blir kanskje litt ofte).
Er innom andre blogger av og til – men det er her jeg skriver.
Det er veldig fint at Gunn Hild setter ord på det som er. Jeg kjenner meg igjen. Jeg skriver også en del – for meg selv og til andre. Jeg har vel også fått høre at jeg uttrykker meg enkelt og klart. Det er hyggelig med en slik tilbakemelding. Jeg har skrevet lenge – i perioder selvfølgelig – noen ganger så gjemmer jeg på det og kan se på det senere – “tenkte jeg slik den gang?” – Ting endrer seg. Vi er forskjellig og noen mennesker synes at det er godt å uttrykke seg – kanskje muntlig eller skriftlig.
Jeg har også gått i kunstterapi -det var bra – jeg fikk uttrykke meg med streker og med farger – hun jeg var hos syntes at det var frodige saker – det var hyggelig at hun sa det (jeg som hadde vær så sjenert!) . Jeg fortsetter med å uttrykke meg – i forskjellige sammenhenger (jeg var jo så forsiktig og sjenert!) – ikke nå – befriende! – og å finne seg selv.
Lykke til videre til de som er på en vei – og at det skjer noen i livet – at livet går videre – og at vi kanskje vokser- -
Lys og mørke
Solen er i oss i det mørkeste tilfluktsrom
og den dypeste kullgruve.
Solen er i oss i den fuktigste, mest billedløse
fengselscelle og vintermørket på tundraen og taigaen
der kropp og skygge glir grått i hverandre.
Solen er i lyktefiskene på Stillehavsdypet,
lys drysser gjennom mørket i all tid.
Mørket er i oss på den lyseste saltsteppe
og det høyeste fjell i Tibet.
Mørket er i oss i den tørreste Gobiørken
og i romskipet som seiler nærmere vår sol.
Mørket er i oss under ekvators flammende senit
med vår skygge skrumpet inn til en dverg.
Når vi selv er blitt til lys, er mørket overvunnet.
Harald Sverdrup
Ja du lar min lampe skinne, Herre
min Gud lyser opp i mitt mørke.
Salme 18, 29
Eg vonar du klarer å ta imot den hjelpa dei rundt deg er i stand til å gje deg, og eg vonar dei du har rundt deg klarer å støtte deg som best dei kan.
Kanskje vil det å variere aktivitetar vere til hjelp, etter ein tur i ditt eige mørkaste rom kjem vonaleg ein tur ut i verda, der noko skjer, der tankane går i andre retningar.
Å la jentene tilbringe tid med andre kan kanskje også gje nokre pusterom, og lette dei for det ansvaret dei kjenner for at du har det bra. Eg sender deg mange klemmar og mange varme tankar.
Jeg håper inderlig at du får noen pusterom innimellom, om ikke annet så med noen glimt av ro.
Behovet for en lettere situasjon med barna er du jo også i stand til å uttrykke selv, så jeg håper det finnes en løsning med å la barna tilbringe tid sammen med andre. Kanskje finnes det noen som kan være en støtte for dere alle, samtidig, så opplever dere alle den tryggheten at resten av familien har andre å lene seg mot?
Jeg kjenner meg igjen i ordene dine. Det er en eksistensiell smerte som ikke kan beskrives eller forstås før man er der selv. Det blir ikke verre enn dette. Du må fortsette å gå, for det vil ikke alltid være slik som du har det nå. Men det vet du jo. Og det hjelper ikke engang at du vet det. Du må bare igjennom det. Håper noen holder deg i hånden underveis.
Klem fra Heidi