Bygdedyret har vist seg i form av en såkalt velmenende mail om at folk - også de velmenende får vi anta - snakker. Og det de snakker om - velmenende - er meg. At de ikke liker at jeg vil eksponere sorg og sex i en svært emosjonell periode fordi det kan være en belastning for barna. Dessuten kan jeg bli kjendis på det. Også det formodentlig en belastning for barn.
Nå har jeg vel ikke akkurat snakket om sex på noe tidspunkt så det får stå for de velmenendes regning. Jeg skriver kjærlighet og de leser sex, men jeg har forsåvidt alltid syntes at sex var en ganske hyggelig del av kjærlighet så sånn sett har vel de velmenende forsøkt å trekke ut noe positivt.
Så var det det med sorg og emosjoner som kan være belastende, særlig hvis noen får vite om det. Sorg er jævlig. Det å miste noen er brutalt nok i seg selv, det å finne ut at folk vokter over deg for å se om du oppfører deg riktig og anstendig i etterkant hjelper ikke. Når du har mistet den ene som alltid ville deg vel, den som gjorde livet lyst og godt og vakkert, så trenger du varme og raushet. Sorg er ikke annet enn en prosess for å forsøke å finne frem til et levelig liv igjen etter at det du fryktet mest har inntruffet, og det skal du gjøre uten den du ellers ville støttet deg på. Hadde noe som helst annet grusomt skjedd, så hadde jeg kunnet diskutere det med Steinar, fått råd og støtte og varme fra ham. Sorg er forskrekkelig ensomt.
Det var noe jeg merket jeg ikke var alene om å synes da jeg begynte å skrive. Det strømmet inn meldinger fra andre som satt i samme situasjon, noen skulle dø eller de hadde dødd. Hadde bloggen min blitt en blogg for spesielt interesserte hadde det vært som forventet og ferdig med det. Etter et dødsfall må du reorientere deg. Verden og ens egne følelser er kaotiske. Jeg skriver ikke fordi jeg tror at mine følelser er spesielt interessante eller eksotiske. Jeg skriver fordi jeg tror jeg er normal, og fordi andre mennesker sier at jeg setter ord på det de føler og som de mener andre ikke forstår.
Jeg synes oppslaget i VG var absurd. Det som sto var forsåvidt greit nok. Jeg elsket en mann. Han døde. Jeg har blitt forelsket i en annen. Det høres ikke ut som noen nyhet for meg. At det blir det sier selvfølgelig mest om VGs sladreprofil, men Steinar var ikke så mye av en kjendis at det i seg selv rettferdiggjør et slikt oppslag. Dette har å gjøre med alle tabuene rundt død og sorg. VG og Redaksjon 1 kjenner bygdedyret bedre enn meg. De visste at saken ville vekke følelser i flere retninger og derfor var godt stoff.
Og det er nettopp derfor jeg kommer til å fortsette snakke om det. (Sorry, bygdedyr) Barn har ikke vondt av det som snakkes åpent om. Barn og voksne har vondt av sladder, vist som omtanke, men som egentlig ikke er annet enn dårlig forkledd smålighet. Hadde folk oppført seg som om det var like normalt som det faktisk er at en ung enke og en ung enkemann opplever en samhørighet og et fellesskap (det blir vel lest som sex det også, men kjære bygdedyr, prøv å legg en kald klut på panna og les akkurat det som står), så hadde det ikke blitt noen sak. I alle fall ikke annet enn det jeg trodde det skulle bli, en hyggelig oppfølgingssak på at jeg er valgt til årets mamma (eller er det også egentlig en belastning for barn som jeg i min grenseløse naivitet ikke begriper?) Og hadde det vært helt naturlig at sørgende opplevde sine omgivelser som støttende og forståelsesfulle, så hadde vel ikke så mange giddet å lese om sorg på bloggen min, og jeg hadde latt den ligge brakk til jeg orket å interessere meg for feminisme igjen.
Ja, kanskje folk kommer til å kjenne meg igjen på gaten en stund etter dette. Der er hun som ble glad i en annen etter at mannen hennes døde. Det å bli kjent igjen kan jo i seg selv være en belastning for meg som liker å gjøre og kle meg som jeg vil, men det varer nok ikke så lenge. Kanskje kommer de til å kjenne igjen barna også en stund. Hva vil de gjøre med det? Snakke om dem i beste mening? Diskutere på en positiv måte at til å være årets mamma så oppfører jeg meg som en hvilken som helst sliten alenemamma når jeg har med uvillige unger i butikken for å kjøpe fiskeboller?
Alle de som kjenner oss kommer til å vite … å vite hva? Det er det som er problemet med bygdedyret. Er det det at jeg er lei meg som er problemet? At jeg er sint? At jeg er redd for at noe skal skje med meg eller ungene? At jeg sier at jeg tror vi reagerer helt normalt, at vi fremdeles trenger alt det vi trengte før, bare litt ekstra av det til ting har normalisert seg?
Kjæresten min sier at hvis jeg kan få tre mennesker til å slutte å snakke om enken eller enkemannen de kjenner, så er det verdt det. Jeg tenker at hvis jeg kan få én enke eller enkemann til å slutte å bekymre seg og tillate seg å forelske seg, så er det verdt noen blikk, selv på en dårlig dag. Og når det gjelder bloggen min så har jeg allerede fått så mange positive tilbakemeldinger på at det hjelper i deres sorg at jeg setter ord på ting, så den fortsetter jeg med uansett.
Og når det gjelder å skrive om mitt kjærlighetsforhold: Kjære kjæreste – jeg digger deg! (Ta den du – Møkkadyr!)
No related posts.
Related posts brought to you by Yet Another Related Posts Plugin.
Låt dom holda på!
Jeg elsker virkelig bloggen din. Du skriver vakkert og klokt om ting som egentlig er helt umulig å sette ord på. Jeg håper du forstår hvor viktig bloggen din er for så mange som leter i mørket etter trøstende ord. Og du forresten – jeg håper du og kjæresten din får det helt forunderlig herlig sammen. Alle som ikke unner dere dette aner virkelig ikke hva de snakker om.
Maja
Takk for at du gir og deler arachne. Varme og raushet smitter. Tror jeg. Håper jeg. Kanskje bygdedyret får det en dag også.
Ja, la dem bare holde på! Fortsett på den veien du har begynt, den er din og bare din. Vi er mange som følger deg og som heier på deg.
Hva Møkkadyret måtte fantasere frem av tankemonstre får stå for dets egen regning. Dess mer det piper og kvekker, dess mer heier vi på deg.
Heia du som setter ord på sorgen og vansker og gleder i mammalivet.
Ja, og gratulerer som Årets Mamma! Velfortjent!
Hørte du Møkkadyr? Hun er Årets Mamma! Ha.
Jeg unner deg kjærligheten, jeg. Sorgen er jo der likevel, forsvinner ikke egentlig noen gang, bare overgår til noe mer numment med tiden. Så la dem prate, det handler om at DU og ungene dine faktisk må leve videre, og ny kjærlighet er et fantastisk bidrag i livene deres. Begge tomler opp herfra.
Du er så utrolig flink til å sette ord på ting!
Siden jeg bor i “bygda” din kjæreste også bor i vet jeg litt om bygdedyret.
“Det beste med å bo på et lite sted er at alle vet hva du har gjort før du selv vet det.”
Jeg synes det er så utrolig koselig at akkurat dere to har funnet hverandre!
Har lest bloggen din jevnlig siden i sommer og ble så overrasket da jeg leste i VG hvem du hadde blitt sammen med. Og glad!!
Ingen fortjener dette mere enn dere to.
Jeg blir helt blåst av stolen av det du skriver. Det er fordi du skriver så veldig fint! Så ille det er at mennesker skal mene så mye om andre. Enhver får vel leve sitt liv som man vil. Er det meningen at vi skal spørre alle rundt oss om hvordan vi skal leve? Nei, vi skal ikke det. Fortsett akkurat som du vil, og lykke til med ditt nye liv og din nye kjæreste. Dessuten, barn har godt av åpenhet, ikke taushet.
Bygdedyret er en smålig liten tass som blåser seg opp til den sprekker. Ikke la den ødelegge den lykken du har!
Det er forferdelig at noen skal prøve å tråkke andre ned med sin smålighet. Jeg har selv vokst opp med dette dyret og vet hvordan det kan være.Jeg har også opplevd hvordan folk mener mye om din sorg,både hvor lenge du skal sørge,og hva du skal/ikke skal gjøre når du sørger. Du kan si det er i beste mening. Men det blir i mange sammenhenger veldig tankesløst.Og det er nettopp det,sorg og død forties i vårt samfunn, dette til tross for at det er en like naturlig ting som selv livet. Det må snakkes mer ut, det må avkles,vi må forstå at vi alle er forgjengelige,vi skal alle dø. Og dermed vil vi også bli mer bevisst på å nyte det fantastiske livet som er gitt oss,den stunden det varer. Og det å kunne ta imot med åpne armer det gode som kommer til oss. Vekk med tabuene,vekk med skamfølelser i fht til det å gå videre etter noens død,for det er ikke det samme som å forlate den du har mistet,han/hun vil alltid være med,ved siden.
Nei fysj,jeg blir lei meg når jeg leser slikt.Men ved å fortsette å snakke åpent om det,vil du beiseire det,det er jeg sikker på. Livet må leves og nytes,tiden er for kort til noe annet,man skal ikke vente til i morgen.
Du skriver så mye av det jeg tenker, som om jeg skulle skrevet det selv, tenker jeg når jeg leser. Men det er det ikke, for jeg har ikke din fantastiske evne til å få ned tankene mine på et ark eller skjermen eller hva det måtte være. Jeg har heller ikke evnen eller viljen til å stå fram slik som du, jeg synes det er skummelt nok å skrive navnet mitt her
Men jeg skriver fordi jeg vil du skal vite at det du skriver og gjør betyr mye for mange som er eller har vært i samme situasjon. Heier på deg i kampen mot bygdedyret, som jeg også har fått kjempa litt mot. Og jeg føler at jeg vant, da jeg bestemte meg for å ignorere det fullstendig. Det må også sies at jeg som du har visst veldig mange tolerante og forståelsesfulle mennesker rundt meg, for jeg har også opplevd veldig mye støtte og fortsåelse.
Yessss! Skriv videre om sorg og kjærlighet!
Selv prøver jeg å skrive om sorg og latter.
Begge deler er FY! Og jo mer FY det er , jo mer skriver jeg. Bygdedyrets problem er jo ikke at du er lei deg. Problemet er at du er forelsket, eller glad. Jeg tror Møkkadyret helst hadde sett at du var kledd i svart og så riktig elendig ut. Som det sømmer seg for en som er i sorg.
Nå har jeg kommet så langt at jo mer Møkkadyret syter og hvisker, desto høyere ler jeg. Åh – jeg kjenner at dette fyrer meg skikkelig opp!
“Huff, la oss ikke snakke om noe så trist.” JO! La oss snakke om død og sorg, ikke med lave triste stemmer, men på en natrulig måte. Da blir det kanskje ikke så ensomt å dø, eller ensomt å sørge. Og da kryper kanskje Bygdedyret tilbake under den steinen det kom fra.
Det er alt for mange her i landet som sitter ensomme bak gardinene sine, på grunn at et stakkarslig Møkkadyr.
Det Møkkadyret ikke forstår er at sorg hører sammen med både latter og gråt, kulde og varme, ensomhet og fellesskap – og med kjærlighet!
Puh! ….
Jeg har ikke selv opplevd slik sorg som du, men jeg kan ikke forstå annet enn at slik du nå deler livet ditt med andre må være til fantastisk hjelp for andre i en sorgsituasjon!
Jeg synes du gjennom denne bloggen og slik du fremsto på Nrk viser en så stor medmenneskelighet, og styrke. Det står stor respekt av å gjøre det du gjør. Så heldige dine barn er som har en slik flott mamma!
Jeg ønsker deg all lykke. Det møkkete bygdedyret kan seile sin egen sjø, langt, langt vekk, håper jeg.
kjære Gunn Hild
Jeg må si jeg er imponert over hvor flink du er til å ordlegge deg. Synes du er en flott jente som både er modig , sterk og reflektert.Jeg tror du har rett i at “Omtanke”slik du beskriver den, ofte er kamuflert smålighet. Men de lurer ikke deg.Ingen andre egentlig heller…
Jeg beundrer deg.
Vennlig hilsen Carina
Pleier ikke sånne bygdedyr å være litt misunnelige også, da? Noen finner jo aldri kjærligheten, mens andre opplever den mer enn én gang.
Da jeg leste om deg i VG tenkte jeg “så flott at hun har funnet et nytt lystpunkt i alt det vonde.” At andre tenker at dette er dumt, er rart for meg, men folk er jo rare.
Stå på, mange kunne nok ønsket seg det motet du viser.
Du er så utrolig flink å beskrive tingene.
Så deg på tv igår, du er så ekte og ærlig.
Dine ord er virkelig til ettertanke.
Heier på deg. Masse lykke til videre.
Bra blogg,
heldigvis er menneskeheten i positiv utvikling…tror jeg.
Men det kommer til å ta noe tid…beundrer mennesker som lar andre få vokse og ønsker hverandre det beste…!
randiq
Jeg hadde tenkt å få med meg Redaksjon 1, men av ymse grunner fikk jeg ikke muligheten (kan selvsagt få sett det på nett-TV), men poenget er at jeg hadde lyst til å se det fordi jeg syns det er så flott at du snakker høyt om tema som altfor ofte ties ihjel. Og som mange ikke har ord for selv om de prøver. Derfor trenger vi deg! Stå på. Og gratulerer med ny kjæreste. Virkelig!
Eg flytta frå bygdedyret då eg var 19, og bestemte meg for å gjere det då eg var 12. Det var veldig godt å kome bort frå det.
Eg unner deg den kjærleiken du no opplever av heile mitt hjarte, og vonar du klarer å heve deg over desse smålege menneska som berre har alt for lite å tenke på i livet sitt. Tvi vøre!
Det som er så fint med deg, er at du er så befriende ærlig! La aldri noen dra deg ned for at du er deg selv, du er en inspirasjon for mange der ute. Som regel stammer den type kritikk du skriver om fra to ting: uvitenhet og/eller misunnelse.
Champagneklem er oversendt til Årets Mamma!
Alle mennesker er forskjellig og det er skremmende hvis noen dømmer deg for at du har funnet kjærligheten igjen. Er vi så smålig at vi ikke unner andre lykke. Er det noen som trenger det så må det jo være deg etter alt du har vært igjennom. Det handler jo ikke om det som har vært men at du og dine må leve livet videre. Hva er det folk ønsker da? At du skal sitte hjemme og sørge. Det gjør du uansett og det som har vært vil du alltid bringe med deg i ditt hjerte.Ønsker deg masse lykke.
Det er så godt å lese dette, for styrken din skjærer igjennom disse smålige menneskenes oppgulp som en skarp kniv!
Du fortjener det beste, og det er bare godt å høre at du har kjærlighet i livet ditt, og attpåtil en som kan være en støtte gjennom sorgen!
FLOTT!!!
og jeg digger deg…:) å så er du sørlending.. vi som alltid har d så greit.. stolt av deg.. Du gir alle oss som har sørget oss gjennom vårt livs mareritt et ansikt.. alt godt i livet videre.. fordi du fortjener det!!
Grr..er så provosert over dette. Det er mye ufint i møte med sorg. Ei venninne som mistet mannen sin, følte at enkelte kom på besøk nærmest bare for å grafse i hennes elendighet. Dessuten er det feminisme i dette også. Jeg har en sterk følelse av at en mann som har mistet sin kone ikke ville oppleve samme type reaksjoner, eller hva er erfaringene til kjæresten din?
Jeg får et gufs av tidligere tiders enkebrenning i India.
Forøvrig: Jeg har nylig kommet over bloggen din, og jeg er helt opprømt over hvor presist, elegant og klokt du skriver om alle de temaene du engasjerer deg i. Jeg blir løftet hver gang jeg er her inne og leser.
Jeg er så glad på dine vegne! Du flotte jente, mor og kjæreste. Kan ikke folk la andre mennesker få lov til å ha det godt. Man vet vel ikke når man møter kjærligheten igjen, og hvem har lov til å sette seg til doms over når det skulle være “passende”? Jeg har ikke mistet mannen min, men moren min. Vår sorg er forskjellig av den grunn i tillegg til at vi er to forskjellige mennesker. Våre erfaringer er allikevel ganske parallelle. Min sønn på 6 år, skolegutt i år han også, har ikke mistet sin far, men sin mormor. Min mor døde på samme dag som din mann og hun var bare noen år eldre. Måtte lykken vare, Gunn Hild, for deg og jentene dine!
Varm hilsen fra Vibeke.
Har opplevd det samme som deg. Min elskede kone døde i sommer av kreft. Jeg har truffet en dame som også er enke og vi har funnet tonen. Det er godt å ha noen å dele sorger og gleder med. Selv om jeg har voksne barn og skjønne barnebarn er det godt å ha en på samme nivå. Min kone og jeg fikk et halvt år fra vi visste hun skulle dø til hun døde, og vi brukte tiden til mye glede og hygge, og til å snakke om livet etter at hun var borte, også det å finne seg en ny livsledsager. Denne åpenheten har hjulpet meg veldig og gjør at jeg raskere kommer meg videre i livet. Sorgen etter kona vil aldri forsvinne, men gleden over livet blir så mye sterkere når man har noen å dele den med. Så bare rett ryggen og blås i alle som måtte kritisere deg – det er ditt liv og det må leves slik du vil.
Hmmm… kjenner Bygdedyret. Kjenner sorgen. Og kjenner kjærligheten!
Likte det du skrev i et tidligere innlegg. At det er greit å føle sorg for den man har elsket og mistet, og føle ny forelskelse samtidig. Vær den du er, kjære deg!
Bygdedyret har alltid noe på hjertet og DU skal heve deg over det!
Elsker å lese det du skriver. Jeg gråter litt. Ler litt. Og nikker gjenkjennende. Mens jeg selv kjenner på oppturene og nedturene i livet. Og samtidig lever med stor L.
Eg unner deg og alle andre levande alt godt. Det er eg ikkje aleine om. Me er mange. Me kan ete Bygdedyret til frukost.
Bygdedyret kan sette seg på noe spisst og snurre rundt.
Jeg for min del tenker at vi mennesker faktisk har muligheten til å tenke to tanker samtidig. Man kan sørge over den man har mistet, men satidig være glad i andre som er her.
Bygdedyret som mener at du ikke oppfører deg som du skal for en enke i sorg, kan gå og legge seg med en gang. Hvem bestemmer hva du skal gjøre, og hva som er best for deg: Deg selv! Det som er rett for deg er ikke nødvendigvis det for andre, og enhver får bruke tid på å finne ut hva som er riktig for den enkelte, i stedet for å bruke tid på å bekymre seg om dine valg. Jeg ønsker en fredfull juletid for deg, dine barn, kjæresten og alle du er glad i.
har lest bloggen din ei stund men aldri kommentert, men no må eg berre seie at eg heiar på deg og trur på det du skriv. Barn har ikkje vondt av det ein snakkar ope om. Så hald fram med å seie ting ope og varmt og raust på denne gode måten din. Takk skal du ha. Og bygdedyret kan gjere som Virrvarr sa.
Kjære Gunn Hild.
Så modig og kjærlig normal du er
Så heldig barna dine er som slipper å ha en mor som tier ihjel sorgen.
Vi sørger over noen allemann, og desverre så tror jeg bygdedyret har taklet sin egen sorg så dårlig at det lider under “hvis jeg har det vondt så skal du også”-syndromet.
Så godt at du ikke er alene i din sorg og kan dele den med din kjæreste og igjen så modig du er som klarer å åpne hjertet ditt samtidig som det heles.
Jeg kan ikke si at jeg har vært så modig. Jeg har brukt 10 år på å finne en måte å bære med meg mine døde (for det er desverre mange av de) Men de er med meg i alt jeg gjør! Mine samtaler med mine barn, mitt liv med min mann og min karriere!
Jeg heier på deg og jentene dine, så får man bare be bygdedyret ta seg en bolle…eller ett helt brett med boller for den saksskyld!
Hilsen Tine