På Fredag på TV2 på eh.. fredag, spurte Stål Talsnes om det var terapi i åpenhet. Jeg tror det er terapeutisk å ikke dekke over eller late som noe, men jeg tror ikke det er noen forskjellig terapifunksjon mellom å dele sine sorger og gleder med gode venner og det å dele med hele landet, slik som jeg nå har kommet til å gjøre.
Men så sa Espen Simonsen som jeg delte sofaen med noe jeg har tenkt litt på i helgen fordi jeg pleide å synes det var så teit. Det var at det er viktig å skape mening i det som har skjedd. Det har jeg typisk sett på som sånt amerikanere sier etter at unge mennesker har dødd i krig i et fremmed land eller som ofre for terror eller ett eller annet. De må ikke ha dødd forgjeves, sier de. Og jeg kan kan jo fremdeles synes at akkurat den vendingen er meningsløs. Folk dør jo stort sett forgjeves, enten de dør i sykdom eller krig eller ulykker. Det er veldig få forunt å dø en meningsfull død.
Men akkurat hvorvidt selve døden er meningsfull eller ikke, så har jeg fått veldig mye mer tro på det å skape seg mening selv i en situasjon som ikke bare føles meningsløs, men kanskje også fullstendig uakseptabel. For hvilke andre valg har vi? Hadde det vært noe som helst vi kunne gjøre for å bringe våre døde tilbake så hadde vi hatt dem her( ..ok, her begynte jeg å le, takk gud for at humoren er intakt, for jeg har sett for mange zombie-filmer, men du skjønner poenget), og hele problemstillingen ville vært borte. Men det kan vi altså ikke. Så med den opsjonen ute av bildet så kan vi velge:
Bitterhet – å tenke at det som har skjedd er så grusomt at nå er alt ødelagt, og livet mitt og livet til dem rundt meg har blitt helt meningsløst siden en vi elsket ikke kan dele det med oss. Fortvilende mange fortsetter her. Mange virker som de faktisk mener det ærer den døde, at det å “sørge skikkelig” betyr at du har vært ekstra glad i den som er borte. At jo dårligere livet blir, jo viktigere har den døde vært for deg. Jeg antar det er det Gunnhild Corwin mener når hun sier ta hun ikke orker tanken på at det skulle fortsette å være synd på henne. Hun vil ikke være her – i bitterheten eller den håpløse sorgen der man ligger nede for telling.
Mening – å tenke at livet fortsatt er meningsfullt, mitt liv og livet til dem rundt meg er fortsatt betydningsfullt nok til at vi skal sloss mot tomheten og håpløsheten – for det blir alltid sorg nok. Når jeg skrev at det er synd på oss og alle som har mistet noen av sine nærmeste i året som har gått, så mente jeg ikke at vi skal ligge utslått mens andre har vondt av oss, men at vi har større behov enn normalt for mening og varme og kanskje hjelp til å finne den. Men selv om mening kan finnes og varme kan fås, så er det ingenting som gir oss mennesker mer enn det å få gi noe til noen andre, uansett situasjon. Og selv om det å høre at folk vil oss vel og unner oss den lykke vi kan få er aldeles fantastisk, så er det ingenting som er så oppløftende for tiden som å høre at noen har følt det tryggere å leve så bra som de kan for egen del, eller har fått lyst til å ta bedre vare på dagene og sine nærmeste, på grunn av noe som jeg har skrevet. Det er terapi det, fordi det bygger opp om troen på at livet er verdifullt.
I Aftenspostens A-magasin for en drøy uke siden sto det en artikkel om venting. En av dem som ventet var en kvinne med kreft. Hun ventet ikke på døden, men hun ventet på hver ny dag. Etter at hun hadde fått kreftdiagnosen hadde hun fått hjelp av en prest og en nonne til å se at hennes eget liv var betydningsfullt nok til at hun kunne ta litt plass. Så hun hadde begynt å kle seg i rødt og lilla, og jeg gråt da jeg leste det fordi noen mennesker går rundt og tror at de er for små til å synes. Henne var det synd på, men det ville ikke vært til hjelp for noen om hun forble et offer og begynte å vente på døden i stedet for på dagene sine. Hun trengte hjelp til å begynne å danse.
Så tilbake til åpenheten. Jeg tror at mennesker blir rausere og varmere mot andre ved å anerkjenne og innrømme sin egen smerte – og ved å ta imot andres medlidenhet og dermed bli med i fellesskapet som ikke bare gråter med de gråtende, men også gleder seg med de glade. Jo mer vi insisterer på at vi klarer oss uten rødt og lilla, at vi greier oss uten oppmerksomhet, uten mening…jo mer ensomme blir vi og jo mindre unner vi andre mennesker. Den som har opplevd å bli båret gjennom sine sorger har lyst til å bære andre. Den som kjenner dybdene og høydene i seg selv har lettere for å se og anerkjenne dem i andre.
Men det går den andre veien også. Jeg tror at ved å lese om andres tanker og følelser så vinner vi innsikt i vårt eget liv. Jeg håper at det å lese det jeg skriver og kjenne på medlidenhet og forståelse med meg og mine barn gir noen av dere en større innsikt i hva dere betyr for ders ektefeller og barn. Om deres liv og følelsesliv ikke er så dramatisk som vårt har vært i det siste, så er det ikke noen mindre grunn til å tenke igjennom hvor mye dere betyr for noen. Alle har behov for mening, alle har behov for å synes. At en dag er god er grunn til å feire. Er den ond kan vi prøve å strekke ut en hånd mot noen og se om det hjelper.
Ingenting kan for meg gjøre Steinars død til en god ting, men siden ingenting kan endre det faktum at han er død, så vil jeg at det likevel skal komme noe godt ut av det onde. Og hvis du vil kle deg i rødt og lage pannekaker til barna dine fordi du (tross alt) er glad dere lever – så gjør endelig det. Gjør endelig det!
No related posts.
Related posts brought to you by Yet Another Related Posts Plugin.
“Ingenting kan for meg gjøre Steinars død til en god ting.”
Men du kan gjøre gode ting, nettopp fordi han er død. Fordi du har fått en dyrekjøpt , men svær erfaring. En erfaring som kan brukes til beste for mange, og deg selv.
Og fordi tanken på et liv i evig sorg ikke er til å holde ut for meg, kler jeg meg i rødt og lilla – og danser (og forteller grove vitser) – og gråter …
Jeg fant fram Mammabladet igjen for å finne noen fine juletips.
Det hadde blitt slengt sammen med endel andre papirer og blader og ble sittende og lese om deg.
Det er ikke sånn at jeg ble opprørt over at du hadde fått deg ny kjæreste for fort eller fordi du har andre verdier enn meg selv, men jeg ble opprørt over hvilke følelser det satte igang i meg. At du hadde blitt alene, etter å ha delt barna dine med en mann som visste å ta grep og gi ungene endel ting på veien som kanskje ikke alle fedre klarer.
-At jeg blir redd for at det skal hende oss og det har vekslet mellom at jeg har laget en hel pepperkakeby med tog sammen med ungene mine, til at jeg bare vil være i fred med tankene mine og derfor har hatt litt kort lunte.
I morgen er det mandag og jeg har bestemt meg for å være mere tolerant og ikke være i tenkeboksen lenger, for det har ikke noe for seg.
Jeg vet ikke om eller når noe skjer og det er liten vits i å gruble lenger, men bare være glad for at livet er som det er.
Jeg føler at jeg har snudd bloggen din på hodet for å opplyse meg selv og det har vært en litt ekkel følelse egentlig.
Men jeg vil takke deg for at du har gitt meg noe å tenke på i forhold til hva som er viktig og hva som kanskje er litt sutrete tankegang.
-Og jeg ønsker deg lykke til med livet og kjærligheten, det er deg vel undt!
Oppfatningen om at sorgen skal være bare vond å bære hører hjemme fra en tid hvor man mente at medisinen skulle smake vondt for å gjøre godt. Slik er det jo ikke, og det vet jo alle opplyste mennesker. Opplysningen er dessverre ikke like god når det gjelder døden. Jeg har ikke møtt negative kommentarer om at jeg har truffet en annen så tidlig etter min kones død, men enkelte har hatt behov for å presisere at ”det er helt greit”, og det er jo en kommentar i seg selv.
Eldre menneske, ikkje alle, men somme – har eit som regel eit meir realistisk syn på døden enn det vi (som er unge, *fnis*) har. Vel, realistisk er kanskje feil ord. Eit meir avslappa syn da, kanskje. Eldre folk har erfart at liv og død går hand i hand, nærast, fordi det nå eingong er slik at ein møter døden mange gonger i løpet av eit liv. Ein del eldre menneske i mi heimbygd, ei bygd i Gudbrandsdalen, seier ofte “Det var nok ei meining med det…” – nettopp når det har skjedd eit ekstra tragisk dødsfall (brå død, ulykke, ungt menneske). Eg har ofte lurt på kvar meininga er – kvifor slike ting blir sagt når alt eigentleg er meiningslaust – og da er svaret at “meininga” ligg i at vedkomande vart teken bort for å sparast for noko enda verre seinare i livet. Eg trur ikkje folk TRUR på dette, at det er ein eller annan Gud eller ei skjebne eller kva veit eg som “rår” over liv og død (for i mi heimbygd skal ein leite lenge etter folk med Gudstru) – men dei seier det likevel. Som ei trøyst, kanskje – både for seg sjølve og andre. Jaja…så slapp han/ho å oppleve det eller det, så det var jammen bra at han/ho fekk gå ut av livet nå… Rart? Ja. Men det er litt fint og, at ein kan finne ting å GLE seg over i slike situasjonar, sjølv kor dumt det jo eigentleg er. Men uansett; nå har du skrive mykje fint og klokt att den siste tida. Det er godt å sjå etter det irriterande innlegget om Senterpartiet, hehehe.
God kveld!
En eller annen gang vil jeg kanskje bli i stand til å gi noe tilbake i form av en vel fundert og godt forankret kommentar….
I mellomtiden vil jeg bare si takk. Tusen takk. For at du ga ord til det som var umulig, og pekte på en mulig vei videre.
Du tar imot så mye sorg og smerte fra andre som har mistet, samtidig gir du en fantastisk mulighet til å dele og kanskje finne egne ord…
Feirer lyset som snart vender tilbake og ønsker deg og dine alt det beste
Her blir det pannekaker til middag, kjære du! Hadde egentlig tenkt en litt enkel, kjapp middag – omtrent på farten, da det er klart for en hektisk ettermiddag. Men ombestemte meg etter å ha lest hos deg. Det blir pannekaker! Greit, det blir til kvelds, for vi har faktisk mye å gjøre i ettermidddag – men jeg skal gjøre forberedelsene nå, sånn at vi kan glede oss til og kose oss med pannekaker til kvelds! Bare fordi vi er vi, vi har hverandre og fordi vi er glade for akkurat det! TAKK for at du er den klokeste av de kloke og for at du ordlegger deg på vist vis. Ønsker deg og dine en pannekakefull ettermiddag!
Jeg velger å tro at du har det travelt med å være lykkelig siden du ikke har lagt ut noe siden 6. desember. Håper iallfall at du har krefter til å satse på livet. Kan hende du er opptatt med juleforberedelser og skoleavslutning som mange av oss andre! Uansett vil jeg ønske deg og dine en god jul!
Er det grenseløst å fortelle at man har blitt utsatt for en kriminell handling? « Beates rasteplass // Jan 24, 2010 at 11:22 pm
[...] post som på mange måter sier noe viktig om temaet å utlevere seg på nett er også Arachnes Terapi. Der skriver hun om åpenhet: Jeg tror at mennesker blir rausere og varmere mot andre ved å [...]