Med den sexy tittelen satser jeg på å starte en ny tallspalte her på Arachne i 2010. Tulla! Selvfølgelig blir det like lite tallknusing her som det har vært før (selv om jeg nå, og det er både uvant og faktisk morsomt, har en kjæreste som er i stand til å forklare skattesystemet for meg, men om jeg skal formidle det videre – se det er en annen sak), det er ikke sånn statistikk jeg tenker på. Men mer om det litt senere.
Jeg er egentlig ganske spent på hva slags lesere jeg har nå. Jeg antar at det ikke lenger er helt den samme gjengen som pleide å lese bloggen min før da jeg pleide å skrive om samfunnsaktuelle tema fra et feministisk ståsted eller bare tull og tøys. Defor har jeg laget en liten liten avstemning på venstre side som det vile vært kult om du tok deg bryet med å stemme på. Du kan velge en eller alle så det er lite vits å sitte med valgets kvaler her.
Men så over til statistikken. Jeg får mange, utrolig flotte tilbakemeldinger fra dere kjære lesere, og jeg er lei for at jeg ikke klarer å følge dere alle opp og svare på alt. Men skriv likevel! Jeg leser alt, og om du legger inn en kommentar er det mange andre også som leser den. De aller fleste meldingene jeg får kommer fra mennesker som har opplevd sorg eller som står i situasjonen at noen de elsker har en dødelig diagnose. Det gjør noe med følelsen for statistikk.
Vi mennesker er stort sett utrolig enkle. Til tross for at det er en av mine hovedtanker at vi er større enn vi tror - vi klarer å reise oss, vi klarer å strekke oss ut over oss selv, vi er i stand til å føle og tenke mer enn en ting om gangen – så er vi samtidig ofte svært enkle i våre daglige strategier. Vi forenkler kort og godt verden med mindre vi går aktivt inn for å se kompleksiteten på et område. Så også med statistikk. Kjenner du ingen som har blitt syk eller dødd av røyking tenker du lettere at det er ikke så farlig som de vil ha det til. Kjenner du noen som har vunnet i lotto føles det mer sannsynlig at det kan skje med deg.
Jeg har klippet fra en vakker kommentar jeg fikk på Facebook: “Selv er jeg bare tjue år, og det virker helt utenkelig at jeg, eller at noen i min omgangskrets – familie, eller venner skal rammes av kreft. Det er vel en naturlig følelse, antar jeg, når man aldri har erfart det. Men hva er vel garantien? Det er ingenting som tilsier at jeg eller mine skal bli skånet. Derfor er det viktig å leve her – og nå. Og ta vare på de dagene man har hverandre. Både solskinnsdager og regnværsdager.”
Både jeg og kjæresten min har syntes det var viktig at barna våre får møte andre i samme situasjon som dem selv. Jeg tror fremdeles det var rett, men de går nå rundt og føler, i motsetning til denne 20-åringen, at det er helt vanlig at foreldre dør av kreft. – Vi pleier å dø i vår familie, som min datter sa da hun var redd for å dø av svineinfluensaen i høst. Jeg tar meg selv i å tenke at det kan være alvorlig hver gang noen jeg kjenner blir syke. Bare ordet kreft gjør meg fysisk uvel, og jeg blir grepet av en kald panikk hvis jeg får høre om noen jeg kjenner som har svulster. Og det er selvfølgelig dramatisk, men i følge den virkelige statistikken er det ingen umiddelbar dødsdom.
For den virkelige statistikken, forklarer jeg for meg selv og ungene, den sier at i vår del av verden lever de aller fleste lenge. Vi kommer oss av all slags sykdommer takket være sterkt immunforsvar og et fabelaktig helsevesen. Det beste vi kan gjøre er å ta inn over oss hvor heldige vi er som ikke bor et sted der diaré og tuberkulose og meslinger og en masse andre sykdommer har samme dødelige klang som kreft har for meg. Hadde vi latt den følelsen fylle oss tror jeg takknemligheten ville renne over i form av medlidenhet med fattige og med flyktninger verden over som ser sine kjæreste dø uten å kunne gjøre noe for å trygge dem.
Det er utrolig viktig å ta vare på hverandre og på dagene våre, men det er også utrolig viktig å gi andre en mulighet til det samme. Også for oss selv.
Om vi går rundt og kjenner på dødsangsten og klamrer oss til lykken og hverandre, så står vi til slutt bare igjen med angsten. Lykken glipper hvis den ikke er fundert på takknemlighet og bygd opp av mening. Og skulle vi igjen ha uflaks i statistikken, eller for den del, når tiden kommer, for det gjør den jo, så vil jeg som Steinar vite at livet mitt var større enn mine egne dager. Jeg gjorde noe for at andre også skulle få gledesfylte dager i det korte, ubegripelige øyeblikket vi bebor denne vakre, skremmende planeten som svever rundt i tomheten.
Og helt til slutt som en liten nyttårsrefleksjon i en tid hvor det virker som livets fremste mål er å gå ned fem kilo: Jeg har hengt meg opp i to bilder jeg har funnet på nett. Hva tror dere vil gjøre den vakre hvite damen mest lykkelig, å bruke 2010 på å få bort den deilige lille magen sin, eller å gjøre noe for at den hjerteskjærende vakre kvinnen og jenta på det andre bildet skal få nok kalorier til å leve her og nå og ta vare på de dagene de har hverandre?
No related posts.
Related posts brought to you by Yet Another Related Posts Plugin.
Nå ble jeg overveldet Gunn. Tenk at du har limt inn det jeg skrev til deg, og tar med det i dine tanker og refleksjoner. Jeg føler meg beæret stolt.
Jeg er helt overbevist om at din og dine barns sorg en dag vil bli ufarlig for dere. Dere må bare lære å leve med den først. Og det er det største utfordringen. Merkedagene vil helt sikkert komme til å være de verste å komme igjennom, men hvorfor ikke gjøre dem til noe positivt? Be inn til fest, lag festmiddag, tenn levende lys og fyr opp i peisen. Gjør noe koselig, det vedder jeg på at du har god teft til å gjøre!
Samtidig liker jeg kontrasten du setter helt til slutt. Hvordan det for noen å gå ned noen kilo er altoppslukende og det viktigste i verden, mens for andre kjemper sine siste dager sammen i sult, elendighet og nød.
Du er et storartet kvinnemenneske, og jeg er veldig glad som kom over denne bloggen, og nå har blitt fast leser.
Ja, takk begge deler. Både feminisme (samfunn, politikk) og lykke, sorg og det mer personlige. Jeg fikk ikke til å stemme i pollen.
Hmm…finnes det noen som kan gi meg tips om poller hvis det ikke funker?
Sindre: Du er da veldig søt! Og det er bra å ha venner på besøk ja.
Jeg vil gjerne stemme, jeg, – men det funker altså ikke, – tror jeg, eller så er det noe jeg ikke har skjønt.
Og innlegget satt skikkelig.
jeg håper den øverste damen beholder magen sin, noe jeg har en viss tro på etter å ha lest dette:
http://today.msnbc.msn.com/id/32538061
Så kan vi jo ønske oss at hun og resten av fæsjonindustrien kunne bruke sin makt til å vri verden i en bedre retning.
Liker forøvrig å lese det meste du skriver – så jeg kunne egentlig stemt på alle punktene. Men allermest berører du meg når du skriver om det å være menneske. Det er du mildt sagt god til.
gleder meg til å følge bloggen videre, flott start på det nye året og alt godt for deg og dine fremover! fFortsett med å skrive om samfunnsaktuelle tema og om å leve livet med sorg og gleder…
Som mamma selv liker jeg godt å lese det du skriver om jentene dine. Jeg synes du har så gode refleksjoner, og kan ofte få meg til å tenke nytt. Det er også veldig “fint” (hvis det går an å bruke det ordet om noe så trist) å lese dine tanker om sorg. Jeg takler tanken på døden veldig dårlig, og sliter med å akseptere den. I hverdagen angår det meg liksom ikke på et reelt plan, men når noen i familien først dør, nær eller ikke, så slår døden ned som et svart, altoppslukende hull som suger ut all trygghetsfølelse. Plutselig ser jeg farer overalt, og i stedet for å jobbe meg gjennom det, distanserer jeg meg helt fra det. Vanskelig å forklare uten at det høres helt sprøtt ut:S
Uansett gir du i hvert fall et godt perspektiv på ting, du er ærlig på en unik måte og har en humor og selvironi jeg kjenner meg igjen i!:)
Jeg er stygt redd for at den nydelige damen kommer til å bruke atskillig mer tid og ressurser på magen sin, og egen navle, enn på de to medverdensborgerne på bildet under.
Det synes jeg du skal fortsette å skrive om.
… og små og store hverdagstanker fra kjøkkenbenk til global nød og elendighet.
Bare fortsett å skrive du. Jeg synes det er bra det du allerede gjør. Og jeg regner med at ditt fokus også forandrer seg, etter hvert som omgivelsene og situasjonen både på kjøkken og i resten av verden forandrer seg.
… men statistikken kan du kanskje la ligge ?:)
Jeg klarte heller ikke å få stemt. Men her er en annen poll, som jeg selv har brukt: http://pollcode.com/
Ellers kan jeg si at katastrofefølelsen har fulgt meg hele livet. Jeg VET av erfaring at det verst tenkelige, det som ikke er til å holde ut, KAN skje (nå snakker jeg riktignok ikke om døden, men om mishandling og overgrep). Jeg visste allerede i førskolealderen at verden ikke var et godt sted. Når jeg i diverse debatter kritiseres for å ha fokus på det lille mindretallet av barn som utsettes for slike ting (statistikk), blir jeg provosert. Statistikk (mis)brukes som forsøk på å trylle bort ubehagelig virkelighet.
Jeg får heller ikke til å stemme… Men ønsker gjerne å høre mer om feminisme… Og miljø, rovdyr og solidaritet. Synes bloggen din er herlig og selv om den har blitt mer personlig det siste året, har det ikke blitt mindre leselig. Nesten så jeg kan si tvert i mot.
Heisann, og takk for nok et fint innlegg. Jeg tar mine stemmer her; Ønsker meg mer om religionskritikk, sorg og kjærlighet og mammaliv.
Jeg har lest deg siden før du fikk beskjed om Steinars sykdom. Javisst har bloggen utviklet seg. Men jeg kan ikke stemme på hvordan den skal forandres. Jeg synes ikke den skal forandres annet enn som følge av hvordan du forandrer deg. Hele bloggen, fra religionskritikk til rovdyr og feminisme er vel deg. La det fortsatt være slik. Det er det som gjør bloggen spennende, det er det som gjør at jeg fortsatt er nysgjerrig på å åpne den.
http://today.msnbc.msn.com/id/26184891/vp/32537523#32537523
Jeg er enig med vedkommende rett over, vh. Bloggen er god og interessant fordi du skriver om ting du er opptatt av og mener noe om. Dersom du skal skrive om spesielle tema utifra hva leserne til enhver tid måtte ønske seg, så tror eg ikke det blir SÅ bra.
At du har så mange lesere er vel nettopp fordi man sitter med følelsen av du skriver noe du virkelig mener, noe du har tenkt på og grublet over. Noen ganger synser du bare lettvint innom noe, skriver det som faller deg inn, nærmest – og det er fint det, også! Alt trenger jo ikke være så innmari seriøst og gjennomtenkt hele tiden. Dersom jeg skulle ønske meg noe; litt mer humor, kanskje? Det er jo så sunt å LE!
Jeg ble “kjent” med deg via et nettsted for tvillingforeldre, og har fulgt deg siden din kjære mann ble syk. Paralellt med at jeg har fulgt din histore har venner vært gjennom tap av ektefeller. Med din utrolige formidlingsevne har jeg fått ta del i din, men også mine venners, sorg på en annen måte enn jeg tidligere har reflektert over. Jeg har ved å følge dine innlegg kunne sette meg inn i andre personers sorg, for om ikke alle klarer å beskrive hvordan det oppleves på en like god måte som deg, så er nok alle elementene tilstede når det kjæreste vi har forlater oss.
Så ønsker jeg gjerne at du fortsetter å skrive om barn og sorg, barn og døden. Jeg har selv en liten gutt som sliter med å sove om kveldene fordi han ikke vil dø. Og det er en gutt som ennå ikke har mistet noen nære. Det er nok en fase vi alle må gjennom, men barn og sorg er et viktig tema og hvordan vi som foreldre kan framstå for å gi trygghet i et enormt vanskelig tema.
Fortsett som du stevner! Meget interessant å følge bloggen din, Gunn Hild!