Dette er en (litt forkortet utgave av en) samtale som fant sted i morges. Jeg vil ikke skrive hvem av jentene mine som sa det. Men stakkars, stakkars små som tenker sånne ting. Det er vanskelig for meg å finne ut hvor dypt ting stikker, men jeg forestiller meg at bare tanken må forårsake en god del utrygghet. Uansett, samtalen utspiller seg på gaten på vei til skolen og vi bor ikke øde til, for å si det sånn. Jeg forsøker en stund å holde meg ganske rolig, men jentungen slynger ut sine påstander. Det er sånne øyeblikk da jeg ikke har veldig lyst til at noen skal kjenne igjen fjorårets mamma.
- Mamma, hvorfor sa ikke du fra dagen før pappa døde så vi kunne få sagt ordentlig ha det?
- Jeg visste det ikke dagen i forveien at han skulle dø.
- Men han er død nå.
- Ja, han er død nå, svarer jeg. – Jeg visste bare ikke når han skulle dø, men man vet når noe lever og når de er død.
- Du visste jo det. Det var jo du som drepte ham.
- Jeg drepte ikke pappa. Han var syk og døde.
- Jo, du drepte ham. Han var helt levende helt til du puttet ham inn i den lille boksen sånn at han ikke fikk puste.
- Jeg puttet ham ikke inn i noen boks. Han var død. (Her begynner jeg å gråte) Jeg ville ikke at han skulle dø.
- Du puttet ham i boksen så han ikke fikk puste og drepte ham og så sa du ikke fra til oss en gang. Du er den slemmeste mammaen som finnes.
- Vet du hva, dette er ikke sant, men du skal få lov til å snakke med Lise fra sykehuset i stedet for meg. Hun kan forklare hvordan pappa døde.
Jeg vet ikke om jeg har noen fornuftige kommentarer å skrive. Men jeg er glad for at hun fortalte meg at hun tenkte sånn, så kan vi få ryddet det unna. Det er vanskelig i forhold til små barn som opplever skremmende ting. Vi klarer ikke forestille oss hva fantasien deres klarer å gjøre ut av en hendelse de ikke helt har forstått. Barn opplever ofte skyld selv eller de kan legge den på andre. Jeg er i alle fall glad jeg var litt forberedt på at det kunne komme før det skjedde.
No related posts.
Related posts brought to you by Yet Another Related Posts Plugin.
Livet er søren ikke lett. Og jeg forstår at dette må være vanskeligere å hanskes med enn pels kontra dun.
Jeg satte meg ned for å skrive et slags forsvar for min arvete, omsydde, varme pelskåpe, men det ble litt “bla-bla” i forhold til dette innlegget ditt.
Har du tenkt på at barn og voksne legger helt forskjellige meninger i ord og begrep? At det kanskje er mer smertefullt for deg å høre henne si det, enn for henne å si? Jeg vil tro at dere har en samtale foran dere i ettermiddag. La henne snakke, still oppklarende spørsmål. Hva mener hun egentlig? Hva slags boks? Når og hvordan drepte du han? Fortell henne hva du virkelig gjorde, mens hun trodde du drepte han.
Eller var hun bare sint på deg akkurat da, og smalt til med det verste hun kunne finne …
Nå blander jeg meg kanskje inn i noe jeg ikke burde. Og det er det der med å “sitte på gjerdet”. Drit i kommentaren min hvis det ikke gir gjenklang hos deg.
Jeg synes nå fremdeles du aspirerer til dette årets mamma også
Au! Det var vondt å lese! Det får meg til å tenke på om en jeg kjenner som hadde en tvangstanke som liten: Han var så redd for at foreldrene var monstre med menneskemasker. For en utrygghet sånt må skape. Og så utrolig bra når barn forteller sånt, så de ikke blir gående med det alene. Det gjorde jenta di, og det er derfor du er årets mamma:-)
Takk, dere! Vi har på en måte snakket om dette før også, om jeg var helt sikker på at pappa var helt død da de la ham i kisten. Jo, kanskje bare smalt hun til med det verste hun kom på, at ikke bare var det jeg som la ham i “boksen”, men at jeg gjorde det for å drepe/kvele ham. Akkurat nå fniser jeg litt også over hvor absurd det egentlig er, så jeg er ikke helt knekt. Men ja, jeg tror det er veldig viktig å snakke om alt, men jeg tror også det er en fordel å involvere sorgteamet igjen slik at hun ikke bare får mine ord for det. Sykehuset kan bedre enn meg gi autoritet i forhold til hvordan de sjekker at noen er døde osv. De så ham jo også, men trodde ikke det kunne være pappa. Det var bare noen som hadde kledd seg ut… Jeg skjønner at de dels forsøker å fornekte virkeligheten, dels forsøker å tilskrive meg en kontroll de kanskje på ett nivå trenger at jeg har, om den er aldri så grusom.
Så godt å se at du fniser litt. Det trengte jeg. Sitter her knallrød i trynet og med høy puls etter å ha forsøkt å “drepe” Mira Craig på bloggen min.
Sikkert lurt å la sorgteamet hjelpe litt
Hjelpe meg. Det er nesten så jeg husker (vagt) denne følelsen av å være et barn og troen på at de voksne, særlig ens egne voksne, altså foreldrene, vet alt, kan alt og kontrollerer alt. Det logiske i en sånn verden må jo bli at du visste at han skulle dø, hvis ikke er jo hele verden veldig utrygg. Den ene voksne bestemte at den andre skulle dø. Men du burde sagt fra først. Det er jo noe nesten trøstende i det, i en verden uten gud, det var noe de voksne bestemte. Noen bestemmer og noen har faktisk kontroll.
Rent praktisk er det helt sikkert lurt å ha andre voksne (sorgteamet, sykepleier, leget) å snakke med.
Jeg vil bare fortelle deg at den samtalen du skriver om synes jeg at jeg kjenner igjen, jeg har to jenter og en gutt som opplevde at jeg og faren deres skilte lag da de var 7, 6 og 1 år. Jeg ser at hva dere har opplevd har et så opprivende større dyp men allikevel; sånne “tester” har vi også hatt og tror du ikke at det er nettopp det det er- en test eller en slags anledning til å rette sinnet mot noe eller noen? Heldige er jentene dine som har en så sterk og klok mamma som tåler det, som kan la slike voldsomme anklager skylle over seg uten at de fester seg- iallefall ikke som de kan se det?
Mine er 5 år eldre nå og jeg vet at det har vært verdifullt at de har ( innenfor rimelighetens grense) fått lov til å slenge hårreisende urimelige anklager på meg etterfulgt av samtaler men alltid når de selv vil det. I ettermiddag er kanskje datteren din ferdig med det for denne gang og vil slett ikke snakke mer om det? Beklager hvis jeg trør over grenser, du får ta dette som et velment innspill fra en amatør i livet. Så godt at du har fagfolk som også kan snakke med jentene. Ha en fin ettermiddag!
huff! stakkars dere tre jentene…
:storklem:
Så bra at du har trent på å be om hjelp når slikt skjer, og så bra at der finst nokon som kan snakke med henne så ho får svar samtidig som ho slepp å gå i ei konflikt der ho må “sloss” med deg for si oppfatning, si oppleving av (noko av) det som skjedde.
Uff, tøft. Minner meg om denne lille episoden, selv om den egentlig bare er koselig da:
Minnestund i kapellet dagen før begravelsen, fire år gamle Sjokolai (Han heter ikke Sjokolai pappa, han heter Nicolai!) er med. Han har skrevet brev til lekekamerat Thomas som har fått bli med i kisten før vi skrudde på lokket. (sammen med tryllestav, favorittdukke og hans egen innebandyball)
Sjokolai (Nicolai pappa!) sitter på fanget til mammaen sin og spør:
- Ligger Thomas oppe i kisten mamma?
- Ja, han gjør det.
- Hvordan vet du det?
http://hjorthen.org/?p=1219
Det er jammen ikke lett å vite hva en skal svare i en slik situasjon. Godt at det finnes hjelp å få der ute. Unger er jo flinke å gå inn og ut av sorgen, det gjør tingene gjerne mer uforutsigbart for oss voksne. Tanker og spørsmål kmmer gjerne når en minst venter det. En må bare svare så godt en kan, så ikke tanker og fantasien tar helt over.
Jeg har stor respert for deg og måten du står / går frem på.
Lykke til videre. =0)
Hei.
Kjenne rjeg fikk vondt i magen da jeg leste dette. På vegne av deg som mor som fikk denne påstanden fra din datter ute på gata, og på vegne av datteren som kjempet med disse tankene. Jeg tror hun vet at dette ikke stemmer.Jeg tror hun tenkte på pappa og trengte noen å skylde på/være sinna på.Og de man kan være sinna på og samtidig møte forståelse fra,er de vi føler oss trygge på. Hun føler seg nok veldig trygg på mamman sin og kan derfor bruke deg for å få ut frustrasjon.Men settingen forstår jeg var vond.
Stå på med Bloggen, Livet og Kjærligheten<3
Jeg har tenkt mye på det innlegget du skrev igår, og jeg skjønner godt hvis innskyttelsen fra din datter sved. En ting er at dine egne barn sier noe sånt, noe annet er det at de snakket om mannen du elsket så høyt, som ikke er her lenger.
Samtidig er jeg overbevist om at de ikke mente det like dramatisk som det hørtes ut som. Barn har en helt annen måte å reagere på sorg og smerte, de har sin egen, helt finurlig måte å tenke på. Håper dere har gjort opp i den “lille episoden” nå, og at du åpner opp for at sorgteamet, eller sykehuspersonell, som du nevnte, kan bidra med hjelp.
Tenker på dere!
Barn kan være så åpenhjertelige. Det kommer rett fra levra!
Det de sier kan såre – men det er en tillit til en foreldre at de kommer med de har på hjertet!
Værre er det når barn er redd – redd for å komme med det de tenker på (det er godt å få det ut) – at de er redd for å si – “det” – til mor og far (har ikke tillit og er redd for reaksjonen fra mor og far) – – -
Tenk at hun sa det. Tenk at hun våget. Tenk på alle som aldri har våget å si noe som helst kontroversielt til foreldrene sine av skrekk for den reaksjonen de av erfaring visste ville komme.
Tror det blir bra, jeg. Tenk når dere snakker om denne episoden om tjue år. Men fyttipy for en opplevelse. Den ironiske trøsten er jo at det blir flere.
Trekk pusten.
Ooops, – vi er visst to Heger her. Kommentaren rett over her er fra livetleker, – og det gjør det jo, – selv om leke blir litt vel vill innimellom.
Husker jeg tenkte det flere ganger da mamma døde, at kanskje pappa hadde enten drept henne eller sendt henne bort. Jeg ville ikke se henne på syning, så jeg tenkte flere ganger i oppveksten at kanskje hun bare hadde dratt eller lurt oss. Men jeg turte aldri si det til noen voksne, noe som var tunge tanker å ha. Blir så glad på dine døtres vegner som har en mor de tør si slike ting til!
Hei. Det var en sterk historie. Må ha vert vondt. Men slik tenker vell mange barn, veldig konkret, så veldig bra at hun turde si det til deg.
Jeg leste om deg i hjemmet sist uke. Vondt og vanskelig å miste sin kjære livsledsager. Godt at du har truffet en du kan være glad i!! Godt barna dine “godkjenner” det!
Jeg kommer til å følge deg på siden din nå som jeg vet om den.
Hilsen Gunn
Når hverdagen er der og du har slike ærlige samtaler med datteren din, det er sikkert ikke da du kjenner deg som årets mamma! Men måten du takler det på viser jo at du helt klart er en god mamma! Du er modig som viser deg frem for oss andre. Selv vet jeg litt om barn og sorg, med en storebror som har mistet en lillebror. Så vi har noen samtaler vi også fra tid til annen. Det som er flott er at du deler historien din, noe som gjør det lettere for andre å komme videre, som er i samme situasjon. Du viser frem livets realiteter på godt og vondt. Vi trenger å se det, for å klare ågå videre.
Hilsen Elin
Det er bra det kommer ut av barna, hvertfall. Jeg har en venninne som trodde hun var skyld i at bestefaren døde fordi hun snakket med ham på telefonen da han fikk slag. Hun var langt oppe i tenårene før hun skjønte at hun ikke var morder. Det sitter i henne fortsatt. Ting som skjer med deg når du er liten er litt untatt skikkelig årsak-virkning og det er bedre å få oppklart det før enn siden. Selv om det er litt av en beskyldning å få i fleisen.
Klemmer på.
Jeg har en våkenatt. Jeg har mitt å tenke på etter min mors død og det som er etter et dødsfall.
I min våkenatt så kommer tankene og jeg tenkte nå mens jeg lå i senga på det jeg har lest ang. dette tema og det du Gunn Hild skriver i din kommentar lenger opp på siden her.
Du skriver at du og barna hadde snakket før – om “var virkelig pappa død?” . Barna så sin far død – men var det virkelig pappa? Et dødt menneske ser jo litt annerledes ut enn et menneske som lever – selv om likheten er der. Var det bare en som hadde kledd seg ut? Barn har en fantasi – og i mine nattlige timer her hos meg så skjønte jeg på en måte at et barn kan tenke slik. For et barn da – i den alderen – 6 år – er ikke noe særlig vant med døden – de har antagelig ikke sett et dødt menneske før – og når de ser det så blir det på en måte uvirkelig. Er dette pappa? “Han er ikke helt slik pappa var – så det kan kanskje være en som har kledd seg ut som han som ligger der!”
Dette var mine tanker – jeg fikk lyst å dele de.
Anne Marie
hej, Hittade hit via Saras blogg.
Vad BRA att det kom fram! Det är en jobbig tanke att bära, att det skulle ha varit ditt fel. Nu är “luften rensad” och ni kan gå vidare
Min nevø kom også med den kommentaren i sin pappas begravelse. “Kansje det bare var noen som hadde kledd seg ut.” De hadde vært på syning dagen før. Jeg stod som et åpent spørsmål igjen. Hva sier jeg, hva gjør jeg, hvordan forklarer jeg dette?? Jeg valgte å være ærlig og sa det som det var at pappaen nok ikke hadde kledd seg ut, men at det var pappa som lå i kisten og at han ikke kom til å komme igjen.
Så forklarte jeg hans mor hva som ble sagt slik at hun visste om at spørsmålet kom.
Hjerteskjærende, men en veldig naturlig reaksjon fra et barn som prøver å lage mening i tilværelsen.
Det samme med ditt barn, så lenge anklagen og spørsmålet kommer, så er det ikke noe å være redd for, selv om pusten blir slått ut av oss akkurat når det skjer. Heldigvis klarte din datter å si hva hun tenkte og dere kunne finne ut av det sammen. Du skal være litt stolt av deg selv for det synes jeg.