Nå er det behov for dere. Noen synes visst det er litt lite inspirerende å skrive på bloggen min fordi de er enige i alt for mye. Det blir litt mye å så flink du er. Jeg vet at jeg har en del lesere som slett ikke er enige med meg i alt, som synes at ting jeg gjør og sier ikke er riktig. Jeg skulle ønske dere sa mer fra. Kommenter gjerne anonymt, men det hadde vært flott å få en skikkelig debatt. Jeg tåler mye uenighet!
Men akkurat i dag skal min fantastiske heiagjeng få lov til å stå alene, men det er ikke meg som trenger jubelen. Jeg har fått mange henvendelser i etterkant av at Steinar døde og særlig i forbindelse med at jeg fikk meg ny kjæreste. Det er det mange i samme situasjon som ikke tør, og hvis de gjør det så tør de ikke si det til noen – for hva kommer folk til å si?
Jeg skulle ønske folk begynte å si: “Vi gleder oss virkelig på dine vegne. Du som har hatt det så tøft fortjener noen som kan holde rundt deg!” Det er nesten umenneskelig å oppleve at den kjæreste en har blir syk og dør uten at en kan gjøre noe for å forhindre det. Det å tørre å gjøre seg sårbar for et annet menneske igjen etterpå er tøft nok som det er. Tenk hvor mye som trigger sorg i samspill med en ny kjæreste! Tenk så mange situasjoner du skal gjennom som du har opplevd før – sammen med den som ikke skulle vært død!
Jeg fikk en utrolig rørende melding fra en ung enke som jeg har fått lov til å dele med dere:
Nå er jeg i samme situasjon – forelsket og sørgende. Kan ikke røpe det til noen. Det er alfor tidlig, men det har fått meg et lite stykke ut av deperesjonen, angsten og skjelvingene, brekninger og elendigheten. Hvorfor er dette tabu… Jeg har stått ved min kjære og visst han skal dø i fem år. Jeg holdt på å bli gal, men klarte løpet.
Jeg synes hun fortjener trampeklapp for at hun klarte løpet og elsket til døden skilte dem ad. Og jeg synes hun fortjener de samme lykkeønskninger som jeg har fått og satt så stor pris på.
No related posts.
Related posts brought to you by Yet Another Related Posts Plugin.
Kjærligheten er aldri bare lykke. Det er alle enige om. Hvorfor skulle da sorgen bare være sorg? Er det ikke lov å føle flere ting samtidig da også, akkurat som det er i andre faser av livet? Slik jeg forstår dere, så er den nye kjærligheten snarere med på å bekrefte og forsterke det dere har mistet. Det fantastiske er jo at dere tør å ta sjansen en gang til. At dere tør å la livet fortsette. Hipp hipp hurra for dere begge!!!
Kjærlighet er så mangt. Kjærligheten rommer mye – kanskje alt. Jeg stiller ikke spørsmål om hvordan man både kan elske noen som har gått bort, og samtidig være forelsket i noen andre. Det er en selvfølge at et menneske med følelser kan føle disse tingene samtidig.
Vi kan elske våre barn til månen og tilbake, og samtidig elske vår elskede på en helt annen måte.
Arachne, jeg unner deg av hele mitt hjerte den forelskelsen du opplever. Alt som kan gjøre at sorgen blir enklere å bære er bra – han som er borte kommer ikke tilbake uansett. Alle trenger vi noen vi kan være nær, og særlig i en situasjon der vi opplever noe så vanskelig og altoppslukende som sorg.
Sorg er så skummelt for mange, og så hysj hysj og personlig. Dermed blir kombinasjonen kjærlighet og sorg veldig vanskelig å takle for folk der ute. Men sorgen kommer jo fordi man torde å elske! For et fantastsik under det er å få lov til å elske igjen.
Det er så mange som påberoper seg at andre ikke kan vite feks hvordan det er å ha barn når man ikke har det, pluss mange andre teite påstander. Men de påberoper seg å vite hvordan du skal oppføre deg fordi du har mistet din elskede. Hør ikke på dem!!
Jeg møtte min store kjærlighet da jeg sørget over min tapte arbeidskarriere og da livet var på sitt kanskje aller verste. Jeg vet ikke hvordan du har det for det, men jeg forstår at det ene ikke utelukker det andre.
Jeg ønsker deg all mulig lykke!! Du husker fra vi var små: Lev-livet-lykkelig. Det er du selv ansvarlig for – du tar ansvar for livet ditt. *applaus*
Kjære Arachne. Det var jeg som skrev disse ordene om “heiagjeng”. Det var ikke vondt ment, på noen som helst slags måte, men jeg skjønner at du kanskje tolket det litt slik (?). Uansett; selv om det kan være litt lite inspirerende å debattere ting her inne (siden nesten alle er enige om alt hele tiden), så er det på ingen måte lite inspirerende å lese det du skriver. Tvert om. Hvorfor leser jeg bloggen din med jevne mellomrom? Jo, fordi det du skriver gir meg mye. Jeg kjenner meg igjen i veldig mye av det du skriver. Du skriver ofte tanker jeg har tenkt… Jeg synes jeg kjenner deg litt, uten å kjenne deg i det hele tatt. Jeg håper av hele mitt hjerte at livet går seg til og at du greier å føle deg ordentlig glad igjen.
Dersom det skulle være tvil; jeg HEIER på deg. Og selvfølgelig: jeg er oppriktig glad for at du har funnet kjærligheten på nytt, med alle de tanker og grublerier det sikkert fører med seg – midt i en sorgprosess blir du forelsket og både glad og lei deg og alt på en gang. Også greier du til og med å skrive om det, og det er viktig – for det er nok som du sier flere i samme situasjon. Der også.
I dag har du ikke lyst til, eller er i form til, eller er i sinnsstemning til å “krangle” om noe som helst, skjønner jeg. Jeg er jo ikke dum, selv om jeg kanskje skriver litt dumme ting en gang i blant.
Dersom du vil ha; god klem. Jeg liker deg, Arachne. Stå på!
Hurra for dere to unge enkene som har funnet kjærligheten igjen! Hurra for at dere har funnet nye forelskelser som både er en glede i seg selv og hjelper gjennom sorgen.
Bare dere vet hvor mye det har kostet og koster fortsatt, men vi på sidelinja er glade på deres vegne – så absolutt!
Hei
Jeg ønsker deg virkelig å nyte forelskelsen, du virker som en person som har mye å gi. Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver, men jeg står liksom på den andre siden. Jeg har en veldig fin kjæreste, som jeg er veldig glad i. Men han har opplevd det samme som du har. Han mistet en partner han elsket. Han er sterk, han har fortsatt mye kjærlighet å gi, og er på mange måter den ideelle partner for meg. Men jeg sliter med dårlig samvittighet, jeg føler det er for tidlig, jeg føler at alle tenker det burde vært henne som er sammen med han, og at jeg er “feil” person. Tanken på hun som døde er hjerteskjærende, og den sorgen jeg vet han følte er overveldende og litt skremmende for meg. Vet ikke helt hva jeg ønsker med dette innlegget, men vil bare si at jeg ønsker det beste for deg, og at det aldri er enkelt, ikke for den som har mistet en kjær partner, eller for den “nye” forelskelsen.
Hei Line, det er veldig interessant det du forteller der. Faktisk føler jeg det samme sammen med hans “side” siden han er enkemann også. Det burde vært hans kone som var der og ikke meg. Og det burde det jo.Men ingen av oss kan jo bringe tilbake de døde. Når jeg sier at ingen har noe med å si at det er for tidlig betyr jo ikke det at det ikke er vanskelig. I en sorgprosess er man emosjonelt ustabil. Jeg forstår at du blir overveldet av hans sorg. Jeg blir overveldet av min. Men han kommer seg gjennom det. Og jo sikrere du er på det, jo lettere vil jeg tro det blir for din kjæreste å håndtere sine følelser. Lykke til dere også!
Kjære deg, takk for at du deler fra livet ditt med oss. Du har mye å bidra med i samfunnsdebatten og jeg håper at din historie og åpenhet kan gjøre samfunnet litt varmere og mer empatisk. Jeg tar i allefall med meg erfaringene dine i møte med livet mitt og andres, og håper jeg blir et bedre og mer forståelsesfullt menneske. Så takk:) Og så vil jeg si, som en kommentar til det siste innlegget ditt, at jeg for min del sørger med deg og barna i tapet av ektemann og far og kan bare begynne å tenke meg til hvordan dere har hatt det og har det. Jeg ble oppriktig glad på dine vegne når du fortalte at du har fått en kjæreste! Sånn er livsløpet, kjærligheten og følelsene. Ikke til å styre, på godt og vondt. Om ikke alle forstår eller “unner deg” dette, så ikke la det forstyrre eller ødelegge gleden. Lev ditt liv som du og bare du vil, og slik og bare slik vil du leve ekte i pakt med deg selv. Du kan ikke styre andres tanker og følelser, så så langt som mulig: ikke bruk energi på det…lettere sagt enn gjort, jeg vet, men det hjelper å være bevisst på det. Jeg ønsker deg og jentene og din nye kjæreste med sine alt godt – det har dere jammen fortjent*** Varm hilsen fra Cecilie
Jeg vil så gjerne skrive noe til deg Gunn Hild – men ordene blir bare dumme.
I alle fall – det er ikke dumt med kjærlighet – det trenger vi alle – og vi vet jo ikke når vi treffer noen som vi vil like. Du traff din kjæreste i en tung periode i livet ditt og dere fant samklang i sorgen og vennskapet og i kjærlighet til hverandre.
Noen vil da kanskje si at dette var vel tidlig – men det er jo ikke noen fasit på dette og det er heller ikke galt å finne en ny.
Gled deg og vær takknemlig at du traff en ny mann som du liker og som liker deg!
Du er jammen det heldig!
I M.B. Landstads kirkesalmebok fra 1958 fant jeg en kjent salme som begynner slik:
Sorgen og gleden de vandrer til hope.
Lykke og ulykke ganger på rad,
medgang og motgang hverandre tilroper,
solskinn og skyer de følges ad
Jeg er så glad både på dine, den andre enka og min egen`s vegne. Vi har funnet kjærligheten kanskje akkurat da vi trengte den som mest.
Det finst mange sorger i livet og her vil jeg nevne den sorgen en mor føler når hun mister et av sine barn – den er antagelig altoppslukende og utrolig vond. Men jeg kan ikke for mitt bare liv tro at denne moren vil slutte å elske de andre barna sine selvom hun har mistet det ene barnet. Om hun skulle gjøre det ville nok mange synest det var feil.
Hvorfor skal det da vere så forferdelig feil å tillate seg å elske en annen mann etter at man har mistet den man elsker over alt på jorden. Det er jo akkurat i denne perioden at man virkelig trenger en som kan løfte en videre i livet.
Eg er også i heiagjengen din. Du har mi fulle støtte til å elske, sørge, krangle og leve livet fullt ut.
Jeg heier på deg, og på alle som er i samme situasjon !
Det er sagt så mye vettugt og flott over her, som jeg bare kan si meg helt enig i, at jeg nøyer meg med å ønske deg og dine en fantastisk god og vederkvegende helg
Syns det er så flott at du har stått frem å satt ord og fokus på dette vansklige temaet.
Det har iallefall gjort noe med meg. Før tenkte gjerne ; funnet nye kjærest allerede. Ja ,ja det er nå ikke min sak.
Etter å ha sett flere interjuver med deg og lest i aviser ol.Har du fått meg til å forstå at det går ant å både bære en sorg og være forelsket på samme tid. Å det er jo så flott.
Takk for at du deler med oss. Har så stor respekt for det du gjør.
Lykke til videre.
Jeg har aldri tenkt på at det skulle være mange fordommer blant folk når det gjelder at noen finner en ny venne/partner ikke altfor lenge etter at en har mistet sin partner. Selvfølgelig – noen vil alltid prate “Dette var for tidlig osv” “Kunne hun ikke la være å begynne med en ny nå – hun har jo nettopp mistet mannen sin”. Vi blir vel aldri kvitt synsingen om at slik og slik burde det være – “at hun kunne gjøre (orke) noe slikt!”.
En skal ha ryggrad til å møte kritikk og i en slik fase som Gunn Hild var i og hun hun nevner her i sin blogg – og en vil jo aller helst ha sympati og forståelse. Slik er det! Vi ønsker at mennesker skal glede seg med oss og det blir nok litt smertefullt hvis en oppdager at noen ikke “unner” oss litt glede.
Jeg ønsker dere alle – GLEDE – og mye godt i livet!
En kan ikke slutte å leve selv om en ulykke rammer oss, det kan være skilsmisse, død eller annet. Vi bør ikke grave oss ned i sorgen og slutte å leve!
Det er nok en balansegang det å involvere seg i en ny samtidig som en er i en sorg – det er vel kanskje derfor at noen mener at det kan være lurt å bli “ferdig med?” den sorgen en er i før man går inn i noe nytt. Men når blir en ferdig med den sorgen? Det kan ta tid.
Sorgen kommer – og det tar tid! Det vet alle som har vært i sorg! Kanskje nettopp – ved å tørre å leve videre – ved å tørre å stole på et nytt menneske kan være med på at vi lever videre og at livet får en ny mening – men jeg skjønner at det er krevende – samtidig å være i sorg over en en har mistet og samtidig elske en ny. Slik er det vel og det må en ta med hvis en er i en slik situasjon.
Vi er mennesker og vi har følelser – og livet skal visst ikke være smertefritt!
Kjæresten min er livs levende og sitter borte i sofaen her. Jeg håper han blir sittende der i mange, mange år til. Men vi vet jo at vi kan dø, og vi har snakket mye om det. Jeg har også sagt til ham at jeg håper han finner en ny kjæreste hvis jeg dør før ham, og jeg mener det virkelig. Jeg er jo ikke i tvil om at han elsker meg, og om han finner en annen, så betyr ikke det at han elsket meg mindre eller at han glemmer meg. Dessuten unner jeg ham alt som er godt, også hvis jeg ikke er her. Men jeg har også sagt, litt i spøk og litt i alvor, at det er et par forbehold. Det ene er at den nye kjæresten liker barna våre, – liker dem skikkelig. Det andre er at han ikke får seg kjæreste før det har gått et par år. Og hvorfor sa jeg nå det? Jeg vet jo at det ikke spiller noen rolle. Min tillit til hans kjærlighet er der, så for meg spiller det ingen rolle. Etter at jeg leste om deg og din nye kjæreste, så har jeg tenkt mye på det, og jeg vet hva det handler om. Jeg vil ikke at alle de som alltid mener noe skal tenke: OK, – han glemte Hege så fort, ja. Det var ikke verre. At de skal misforstå og faktisk ikke tro at han elsket meg. Jeg hører til dem som bryr meg om hva andre tenker, – jeg klarer ikke å la være, uansett hvor dumt det er.
Men når du har fått en ny kjæreste, så tenker jo ikke jeg sånn. Grunnen til det er at jeg kjenner deg litt fordi du kommuniserer åpent. Jeg vet at du har det med din kjæreste som er død på samme måte som jeg ville hatt det med min. Det er plass til mange i hjertene våre. Derfor synes jeg bare det er rørende, hyggelig og godt at du har funnet en å elske igjen, – uansett når det skjedde. Lykke til med livet.
Den der – “det var ikke verre” – er vel det jeg mest av alt vil få fjernet. Jo det var verre. Det er ille. Det er ikke til å holde ut. Det er ikke akseptabelt. Ikke på noen måte. Men borte er han like fullt. Ute av mine armer, men han er jo ikke ute av hjertet mitt for det. Sorgen forsvinner ikke. Og hvis jeg har fått formidlet det på en måte som når inn til folk er jeg rørt og glad over det. Takk Hege.
Moralpoliti!
Det er noe som heter moralpoliti. Akkurat nå så har jeg så lyst til å gå i vaskekjelleren og sette på en maskin selv om det er satt opp en der som har tiden frem til kl 1300. (den ene maskinen er ledig!).
Jeg var så smart/dum for en stund siden at jeg “stjal” litt vasketid fra en annet og det resulterte i at det sto en stor lapp på vaskemaskinene om “dårlig gjort og slikt” – så nå – jeg tørr ikke – vil ikke ha kjeft – og den som satte opp lappen var min nærmeste nabo! (hun vet nok ikke at det var meg) – -
Neste dag – ny lapp på døren utenfor vaskeriet denne gangen – hun skrev at “om du tørr – så synes jeg at du bør komme og si unnskyld!” “Alle kan gjøre feil!”
Jeg har ikke banket på døren og jeg har ikke sagt unnskyld!
Jeg var en tyv (en vasketidstyv) – og det er vel ikke bra?
Det første jeg tenkte da jeg hørte at du hadde funnet kjærligheten igjen, var FLOTT! Tenk å være så heldig å finne kjærligheten igjen så raskt! Selv mistet jeg min beste venninne for fire år siden, og er også veldig god venn med mannen. Forholdet til venninnen var så tett, at jeg stelte henne til begravelsen. Det viser hvor nære vi var. Jeg har lenge håpet at han skulle finne kjærligheten igjen, men slik han bor, og som alenepappa til flere barn, er det ikke enkelt å finne noen. Men han gjorde det til slutt. I høst fant han kjærligheten igjen. Og da han fortalte det gråt jeg. Jeg gråt av glede fordi han endelig hadde funnet en å dele sorger og gleder med. Endelig! Han slipper å være alene om alt. Og det blir egoistisk av oss andre og skulle ønske noe annet! Hjertene våre er store og har plass til mye kjærlighet. Gjør det som er riktig for deg og jentene, det er det som teller, ikke hva alle andre mener! Og det er utrolig flott at du forteller det til andre. Jeg har selv brukt deg som eksempel til andre jeg kjenner, som har vært dømmende over de som har funnet kjærligheten “for tidlig” etter deres mening! Enkelte ganger kan folk holde meningene sine for seg selv! Lykke til!
Elin
Jeg ønsker deg, Gunn Hild, og hun som kontaktet deg all mulig lykke igjen. Vi er skapt slik at vi kan ha flere tanker og følelser parallellt. Som du sa det om julen – selv om en er i sorg behøver ikke julen være sørgelig. Det hjalp meg gjennom den første julen. Selv om dere som har mistet mannen deres er i sorg, behøver ikke resten av livet å være sørgelig.
Jeg vil gjerne at du skal vite at jeg er stolt av å være i din heiagjeng! Jeg får mange ganger vondt i magen, gråter, men smiler også når jeg leser bloggen din. En dag skal nok også jeg debattere litt mer intenst over temaer jeg er opptatt av og hvor jeg kanskje ikke er enig med deg. Foreløpig har hjernen og hjertet nok med å skape overskudd til å leve godt igjen etter tapet av min mor.
Heia!
Så bra av den unge enken! Heier masse på deg og er veldig glad på dine vegner!! Godt du har fått noen å dele kjærligheten og livet med, det er deg vel unt! God klem!
kjære alle dere som skriver her! Nå har jeg lest til øgene ble såre. Der min vei går, der går dere. Vi blir plutselig mange som tør å snakke om det. Min familie, mine venner, – overalt fantes det noen som kunne snakke om sorg, og andre som ikke kunne. Takk for fin lesning