er arbeidstittelen på en bok jeg holder på å skrive og som kommer ut på Gyldendal i september. Det er altså grunnen til bloggtørken. Men jeg lurer veldig på om det er en god tittel eller ikke. Noen kommentarer? Ville du hatt lyst til å lese en bok som het det? Virker den alvorlig eller flåsete? Det er forlaget som har satt den, så jeg har ingen sterke følelser enten du synes den er fantastisk eller elendig.
Jeg skrev dagbok fra vi fikk beskjeden om at Steinar skulle dø, og den dagboken var utgangspunktet da jeg skulle skrive min historie. Boken er en rå og usminket beretning fra en brutal tid - min elskede, mine barns far fikk dødsdommen, han ble sykere og sykere til kroppen hans ikke maktet mer og vi ble kastet ut i sorg og fortvilelse.
Men den stopper ikke der. Heldigvis er det ingenting som stopper der. Da ville livet vært over før noen av oss fikk begynt, vi er alle sammen etterkommere av overlevere. Hver dag står vi opp. Hver dag, eller nesten, føles livet bittelitt mer normaltog meningsfullt igjen. Jeg har med det også.
Jeg har skrevet om forelskelse. I går fikk jeg mail fra en mann som hadde klippet ut oppslaget av meg i VG 1. desember – fordi han var så skuffet. Han skjønte ikke at jeg hadde samvittighet til å forelske meg igjen så raskt etter at Steinar døde. Samvittighet? Jeg lovet å elske og ære Steinar til døden skilte oss ad. Så gjorde jeg det. Og etterpå sitter jeg igjen med smerten og ensomheten etter tapet av min store kjærlighet, tapet av solen min. Den vanskelige kombinasjonen av smerte og overlevelse er jeg nødt til å forholde meg til hver dag, hvordan jeg makter det er ikke et spørsmål om moral, men om evne til å motta og gi trøst og støtte. Han kjente ikke min smerte, likevel hadde han åpenbart samvittighet til å dømme meg.
Samtidig er det en bok om barna mine. Jeg ønsker ikke å utlevere dem, men min tro på åpenhet er så sterk at jeg virkelig er overbevist om at deres historie kan gjøre andre voksne klokere. For vi ser og ser, og vi kjenner det så sjelden igjen – hvordan barns mørke kommer ut som raseri, hvordan barn glipper og mister fotfeste når deres foreldre gjør det.
Denne boken er mitt forsøk på å la andre mennesker få se og kjenne på smerten ved vår dødelighet, ikke for å kunne dømme, men for å bli litt klokere og forhåpentligvis litt rausere. For å ta litt bedre vare på sine egne dager, og være litt mer omsorgsfull overfor andre.Vil Jeg har sett en mann dø gi deg lyst til å lese den?
No related posts.
Related posts brought to you by Yet Another Related Posts Plugin.
En ting skal du vere bra sikker på Gunn Hild – den boka kjem eg til å lese. Eg er så innmari glad for at du har krefter og mot til å skrive den boka. Eg har sjøl surra med tanken om å sette ord på alle følelsane på godt og vondt som eg opplevde den tida Bjørn var sjuk og vi såg at det gjekk mot slutten. Men eg har ikkje evnene til å få til ei heil bok – eg skreiv heller ikkje dagbok i den tida så mykje av opplevingane har på ein måte gått i gløymeboka.
Eg er sikker på at ei slik bok vil kunne sette våre opplevingar i eit nytt lys og vere med på å opplyse andre om kva det verkeleg vil sei å “sjå ein mann dø”.
Tittelen verkar brutal – men det er brutalt. Tittelen saman med forfattarnavnet vil heilt sikkert gjere til at mange vil kjøpe denne boka. For egen del veit eg at eg har mange eg kunne tenkje meg å gi ei slik bok til – til dei mange som støttar meg, men også til dei som tillet seg å dømme meg.
Eg kjenner at eg grur meg og gler meg til å lese boka di – takk for at du skriv ho.
Klem frå Janne Tove
Tusen takk for fantastisk oppmuntring Janne Tove! For din del og for alle andre som har mistet er jeg lei for alle tårene den kommer til å forårsake (mens for alle andre tror jeg det er sunt), men jeg tror og håper at jeg får delt enda mer tro på livet enn sorg.
Klem igjen
Hei Gunn Hild. Boken kommer jeg til å lese, det er helt sikkert – men ikke fordi tittelen fanger meg. ” Jeg har sett en mann dø” – synes du ikke at den er litt kald, som om man skulle ønske at tittelen trenger mer inn i din opplevelse av katastrofen som rammet den lille nydelige familien?
Du har ikke “bare” sett en mann dø! Det blir for lettvint synes jeg – tittelen burde speile kompleksiteten i din opplevelse på en bedre måte. Den er litt lettvint synes jeg. Jeg er sikker på at du selv hadde funnet en bedre tittel hvis du orker. Lykke til, jeg ser frem til den kommer, du skriver jo så godt og tenker enda bedre så den blir nok en viktig bok for mange. Hege
Jeg hadde nok samme magefølelse som deg da jeg hørte det, hadde bare ikke helt lyst til å skrive det i bloggen for ikke å legge føringer på kommentarene. Jeg vet jo ikke om alle reagerer som meg heller… Jeg kom med et par tittelforslag, men forlaget var ikke begeistret for dem heller, så jeg vet ikke.
-Hvis din intensjon er noe av det du skriver her, at du vil fortelle om savn, sorg, smerte, forelskelse, kjærlighet – om døtrene dine …
… er jeg ikke sikker på om jeg liker tittelen.
Hvis jeg ser en bok med tittelen ; “Jeg har sett en mann dø”, får jeg helt andre assosiasjoner.
Ulykke, mord, krim …
Hva med bare: “Han døde”?
Du sier det jo også selv; “Men det stopper ikke der”, “Jeg mistet solen min” … Mange gode titteler her.
Finn et varmere utrykk, tycker jag …
Og lykke til med bokprosjektet. Gleder meg til å se resultatet i årets bokhøst. (Er ikke det litt kult da? Du er med i årets bokhøst!
Jo, det er kult. Jeg selger vel ikke helt som du, men Idas dans var utrolig god! Hadde du hatt lyst til å lese gjennom manuset mitt og kommentere det?
Ja, det er det der med krim og litt følelsen av skandale og sladder og kjendisstoff som gjør meg usikker på tittelen fra forlaget, men det jo er alltid vanskelig å vite om ting vekker samme assosiasjoner eller virker likt på andre. På meg virker det som om jeg trenger å gjøre den mer dramatisk, og det er jo helt feil.
Bare send meg manuset. Jeg leser og kommenterer gjerne.
Fint, sitter på jobb nå, men kan prøve å få sendt det i kveld.
Jeg kommer også garantert til å lese boken, det vil jeg gjøre uansett tittel. Men jeg reagerte umiddelbart på bruken av ubestemt form, altså “en mann”. Det høres litt ut som om du har stått på siden og betraktet, og det stemmer dårlig med mitt inntrykk av det du har skrevet her. “Jeg har sett mannen min dø” ville stemme bedre, men kanskje er det altfor brutalt. Kombinasjonen av det nakne, brutale og det nære (mannen min) opplever jeg som viktig, slik jeg leser deg. Kjenner jeg synes det er skummelt å foreslå noe her, for jeg har sluppet å oppleve det, og da vet jeg jo ikke hvordan det er for deg. Men jeg tar sjansen. Lykke til med boka, du har mange lesere allerede:-)
Inni boken kommenterer jeg to stykker der den ene trygler gud om nåde mens den andre forbanner ham, så skriver jeg at jeg har sett min mann dø, så jeg gjør begge deler. Men der blir det altså min mann. For det var ikke en ubestemt mann…
Jeg synes at tittelen vekker interesse!
En blir nysgjerrig – tittelen fenger.
Det kan være krim – men her er det en bok om sorg.
De fleste som går i en bokhandel ser vel litt mer på den enn bare tittelen.
Mange forslag – tenk på det!
Anne M.
Men tittelen er viktig. Det er den, og coveret som skal få oss til å plukke den opp, snu den og lese hva den handler om. Så er det det som står på baksiden som skal få oss til å kjøpe den eller ikke. Hvis jeg plukker opp boken fordi jeg tror det er krim, blir jeg formodentlig skuffet når jeg leser baksiden, og legger den ned igjen. Mens den som leter etter denne type bok muligens ikke plukker den opp, fordi han tror det er krim …
Jeg synes ikke tittelen sier at dette er krim -
Jeg har lest bloggen din en god stund og lest det som står om deg og dere i Media. Historien til deg og dine døtre har rørt noe ved meg… Jeg kan ikke beskrive med ord hvor sterk jeg synes du er og hvor inspirerende det du skriver er. Så det er ikke ugrunnet at jeg ble glad når jeg leste at du skal gi ut en bok, en bok om deres historie. En bok jeg garanter vil lese.
Men tittelen synes jeg, som andre også har skrevet, blir litt kald. Jeg tenkte at det kanskje ble litt uengasjerende, jeg er vant med at du skriver sterkere, mer direkte og mer personlig. Jeg synes tittelen “jeg har sett en mann dø” blir lite gripende i forhold til hva jeg har sett deg skrive før. Jeg kom til å tenke litt på tidligere tekster du har skrevet og det har festet seg to ganske så forskjellige setninger, som er gripende, sterke og direkte. Setningene jeg sikter til er setningen du skrev på bloggen din: ”Steinar forlot meg i natt” og den andre setningen jeg tenker på er en setning fra minnetalen din: ” Som jeg har elsket! Og som jeg har blitt elsket!”
Uansett hva du velger å kalle boken din så skal det bli utrolig spennende å lese den. Jeg ønsker dere all lykke!
Tusen takk Camilla, sånt varmer å lese!
Jeg kommer til å kjøpe boka uansett tittel. Grunnen er enkelt og greit at den er skrevet av deg. Du skriver så godt om et så vanskelig og sammensatt tema. Du har fått meg til å tenke på en annen måte. En slik bok tenker jeg alle har godt av å lese, uansett om en har mistet sin kjære eller ikke. Vi har alle noe å lære. Takk for at du deler.
Tittelen verkar for meg noko kald og distansert. Den fangar meg ikkje..
Men eg kjem til å lese boka di samme kva ho vert heitande.
Jeg vil lese boka. Og jeg tenker ikke automatisk ‘krim’ når jeg ser tittelen du nevner. Tvert imot, den pirrer interessen min fordi den sier noe nøkternt om noe som helt tydelig IKKE er en nktern/behersket opplevelse – snarere motsatt. Det er litt i samme linje som Carsten Jensen (Jeg har hørt et stjerneskudd, Jeg har sett verden begynne) og det gir gode assosiasjoner.
Jeg liker også at den tydeliggjør hva boka handler om uten å bli verken melodramatisk eller simplifisert; arbeidstittelen din sier simpelthen at dette er noen som har en sterk opplevelse bak seg og som har noe på hjertet å formidle fra den opplevelsen.
Jeg vil ikke bare lese den selv, men også gi den i gave til flere jeg kjenner. Garantert.
Hei Gunn Hild!
Må innrømme at da jeg leste tittelen, var det ikke din historie jeg først tenkte på, jeg får også assosiasjoner med en ulykke eller et mord. Men den er jo direkte og fengende, og fikk meg interessert nok til å lese innlegget med eg gang jeg så det, selv om jeg var på skolen, så tittelen hadde kanskje fungert slik på en bok også? For fremtidige lesere som ikke kjenner hele historien din, kan det jo bli interessant å lese hvor mye mer enn “en mann” han var for deg, selv liker jeg når titler underdriver litt, og ikke forteller alt. Jeg kommer nok til å lese boken din uansett hva du kaller den!
Ellers må du vite at vi tenker på deg her på vestkanten, og håper ting vil gå din vei fremover.
Hilsen din kusine i Stavanger
Jo, men jeg tror den fenger fordi den er oppsiktsvekkende. Jeg har ikke lyst til at min ulykke skal “selges for alt den er verdt” – den er verdt mer enn det. Jeg håper jo at noen skal bli klokere av boken… Jeg liker også bedre lavmælte titler – når det ikke ER krim da…
Syns alt kom veldig fort etter Steinar Lems død. Både ny mann, hus, ja, alt. Og nå, en bok…tittelen er horribel.
Livet spør ikke om det passer når det kommer, ikke døden heller for den saks skyld.
Hei Ragnhild, jeg vet jo at det finnes mange der ute som mener det samme som deg, men det er ikke så mange som har våget seg inn her før.
Men hadde du giddet å fortelle meg hvorfor du synes jeg burde ha blitt alene i skogen en vinter til slik at jentene måtte bytte skole etter første klasse, hvorfor jeg ikke skulle la meg trøste av en annen enkemann som elsker og elskes av barna mine når vi alle har det så vondt, hvorfor jeg ikke skulle bruke sørgetiden min på å gjøre noe som oppleves meningsfullt når livet virker helt tappet for mening fordi vi alle skal jo dø… Jeg vil gjerne forstå. for det er til sånne som deg jeg gjerne vil forklare min side av saken. Det er sånne som deg som er naboer til andre enker og enkemenn som har kontaktet meg og sagt takk fordi de føler at nå, i deres verste tid, er det egentlig ingen som unner dem noe godt.
Jeg er enig i majoriteten i at tittelforslaget er upersonlig og gir indikasjoner om at du betrakter noe fra utsiden..
Hva med noe sånt som “Sammen til døden skilte oss/Vår siste reise sammen/Vi var sammen til siste åndedrag/Min elskede og vår kamp til døden skilte oss..”????
Tror det blir noe varmere ja.
Jeg kjøper også garantert boka, og har ingen som helst tro på at ikke du får et godt salg med dine evner til å formidle. Jeg takker på forhånd.
Når det gjelder tittelen, er jeg helt på linje med Margrete, for jeg tenkte også umiddelbart at “en mann” blir for distansert. Resten av tittelen er også distansert, men det funker veldig, synes jeg, med en “kjølig stadfesting av fakta” (”Jeg har sett min mann dø”). Den engasjerer ihvertfall meg, med kontrasten mellom nøkternhet og at selve innholdet er akkurat så grusomt som det er. Som om det ikke er noen vits i å prøve å nærme seg kjernen i bare en tittel, liksom.
Takk for gode tanker. Det hjelper virkelig med innspill.
Ja, her snakkes det allerede åpent om Salg….
Hei igjen
Jeg kan ikke annet enn å lure igjen på hvorfor du synes det er galt om boken min selger. Tenker du at jeg liksom er glad han døde så jeg kunne få solgt en bok? At Steinar Lems enke gjerne ville byttet ut miljøforkjemperen sin i en ny bil?
Jeg vet ikke hva slags menneske som kunne sette seg ned og skrive en slik bok MENS de tenkte på penger, men jeg vet ikke om du tror det er gratis med SFO? At man får fritak fra å betale ned lånet hvis den ene dør? At maten blir litt billigere med bare én inntekt? Jeg har ikke skrevet for penger, men som nybakt alenemamma kan jeg ikke annet enn å si at jeg takker og bukker om det blir litt salg også.
Det var da svært så defensivt dette her ble. Er selv alenemor så alt det der kjenner jeg. Og mange med meg. Det har bare blitt litt mye Deg.
Steinar Lem er død. Dessverre. Og det er virkelig en tragedie. Vi andre lever. Ha en god dag!
Men så er jeg ikke medlem av heiagjengen.
Ragnhild S!
Er du misunnelig?
Jeg synes at du er defensiv som ikke unner Arachne noe godt! (skal en ikke ta imot kjærligheten når den kommer?).
Jeg tror ikke at det er bare er lett å skrive en bok om sin egen sorg. Jeg tror at det koster! Gjør man det frivillig?
Selvfølgelig!
Men kanskje det er en drivkraft bak og et ønske om å dele sin erfaring og sin historie med andre. En har lært noe – en har vært igjennom en sorg og føler at en kan bidra med noe.
Skal man da ikke gjøre det fordi det koster?
Mange av oss kan ikke skrive en slik bok og andre kan!
Det er bra at slike bøker kommer ut – de kan være til hjelp og støtte for andre – jeg tror at det er det som ligger bak – og samtidig så tror jeg at ved å skrive så kommer en videre i livet selv også!
Alle som gjør en jobb bør få lønn for strevet. Å skrive en bok er en jobb og en blir da lønnet antagelig etter hvor mye boken selger.
Jeg tror ikke at Gunn Hild skriver for å bli rik – men hun vil ha sin lønn og er glad for det hun får. Hvem ville ikke det etter å ha skrevet en bok?
Vi andre lever. Ha en god dag???
Jeg håper du er medlem av noen andres heiagjeng, ellers blir livet litt trist.
“Ha en god dag” minner meg om da vi hadde urnenedsettelse for mor (63år). Kirkegårdskonsulenten som kom med urnen og var med under urnenedsettelsen, avsluttet med å si “Ha en god dag videre!” Kan ikke huske sist jeg hørte noe så malplassert! Da hadde min bror og jeg nettopp begravet vår elskede mor som døde alt for tidlig. Til det har hun å si “ha en god dag videre”. Det må da være lov å tenke litt over hva man sier i den stunden.
Gru-gleder meg til å lese boken! Jeg lar rett og slett tittelen være en overraskelse.
Hei,
Det er en sterk historie du har å fortelle, og det lille jeg har lest av det du har skrevet lover godt synes jeg.
Jeg er heller ikke overbegeistret for tittelen. Upersonlig, kald, gir assosiasjoner til krim/mord.
Er det ikke slik at det er livet og kjærligheten du skriver om, heller enn døden? Dersom du er enig burde kanskje dette reflekteres i tittelen?
Lykke til!
Helge
Takk! Jo, jeg håper jeg finner en tittel med mer liv – og som er mer personlig.
Her renner det inn med gode tilbakemeldinger, og titler av alle slag! Er litt enig med Gunnhild, at den kanskje virker for krim og hverdagsskandale aktig. Men god skal tittelen uansett bli… til slutt.
Hva med: “Solen min har sluknet”, “Livet med, og uten Steinar”
Ja, jeg må tygge til jeg finner en som sitter skikkelig (for å blande to bilder). Solen min har sluknet tror jeg blir litt urettferdig mot varme og gode Mads…
Jeg tygger ennå på tittelen, og klarer ikke bestemme meg. På en måte liker jeg den: “Jeg har sett en mann dø”. Den er akkurat passe brutal og fæl, – men jeg er enig både med dem som mener det kan smake av skandale, krim – og dem måtte mene at det jo ikke er just any man. Du finner nok ut av det.
Jeg kommer til å lese den, helt sikkert. Din måte å se verden på passer jo ikke for alle. Jeg har tenkt mye på det i det siste. Når vi blogger om de store og vanskelige områdene i våre egne eller andres liv, vil noen bli sinte eller provoserte, og enkelte nøler ikke med å fortelle oss det. Dessuten er det faktisk en del gærninger der ute. Selv er jeg så sårbar at jeg kan bli nesten dårlig av å bli angrepet der jeg er mest hudløs, – selv om det er fra fremmede som ikke betyr noe for meg, og selv om jeg står for det jeg skriver. Og da tenker jeg på deg, som skriver om noe så personlig som at kjæresten din døde fra deg lenge før dere var klare for det. Hvor tøff er du egentlig? Jeg mener, – sånne kommentarer som det du forteller her at du har fått, det må da gi deg noe fæle sår? Det er så godt at du ikke lar deg kue.
Det er mange grunner til at jeg leser her hos deg. En av dem er at det gir meg mot på livet, også mot på de fæle tingene jeg vet jeg må handskes med etter hvert. Og det gir meg styrke at jeg ikke er alene i verden. Det finnes andre som tenker som jeg, som er nøkterne, realister, mer opptatt av livet her og nå enn døden der og da, fokusert på å kjempe for å ta vare på restene.
I dag har jeg lest med niendeklassen min. Vi leste Henrik Wergelands “Til min gyllenlakk”, – og så leste vi to poster fra Regine Stokkes blogg, – “Jeg skal dø!”. Vi snakket om hvordan de to nærmet seg det faktum at de skulle dø i unge alder. Tre av mine fjortenåriner har mistet sine foreldre, to av dem det siste året. Det er sterke saker dette her.
Lykke til med skrivinga.
Tusen takk for den varmen som strømmer ut av ordene dine Hege. Det er sånne som deg som holder meg oppe. Jo, jeg lever hudløst. Det gjorde jeg før Steinar døde også. Før tenkte jeg at det var en svakhet. Nå tror jeg det er en styrke.
Jeg gråter. Jeg raser. Jeg banner.
Så lar jeg meg trøste. Når solen skinner på meg snur jeg ansiktet mot den og lar den varme meg helt inn i sjelen og lege alle sårene mine.
Og så mye kjærlighet har jeg fått i livet at jeg tror jeg har nok for jentene mine også. For det er absolutt det verste – når jeg eller noen andre tror jeg ikke greier å være god nok for dem. Sånn som jeg ser det er det det som er essensen i “min måte å se verden på”. Hva er best for de menneskene jeg er glad i? Er det at jeg graver meg ned og holder mine sår åpne eller at jeg fortsetter å elske og la meg elske?
Så fint at du leser Wergeland som Steinar elsket (og siterte fra og gråt over og delte med jentene ) og koblet det med Regine. Jeg håper niendeklassingene dine har noen gode å snakke med, og så tror jeg de kan være glad for at de har deg som lærer. Alt godt til deg også!
Ragnhild Sørensen: Jeg er hundre prosent sikker på at Arachne ikke skriver boken for å selge/tjene penger. Hun har noe å fortelle, noe vi andre kan bli klokere av. Det er drivkraften. Det er en viktig bok, og det tror jeg de fleste skjønner. Da er det også et poeng at boken skal bli lest av flest mulig. Og da er det viktig med en god tittel. Så enkelt.
Det var en veldig bra bok, på mange måter. Jeg har anbefalt den til veldig mange.
Arachne: Ja, greier du skrive noe som er i nærheten av å være like bra som “Ida`s dans”, så blir jeg positivt overrasket.
Og så til tittelen. Den liker jeg ikke i det hele tatt. “Jeg har sett en mann dø”… Da jeg leste den setningen, tenkte jeg; ja, hvem har ikke det, liksom…? Det blir som om jeg skal skrive en bok som heter “Jeg har sett en mor dø”. Eller en far. Eller søster. De fleste voksne mennesker har sett et menneske dø (eller flere), så selve tittelen blir liksom litt intetsigende. For hva handler boken om mer enn det? Jeg tror den vil handle mest om livet, egentlig? Slik du taklet det før, under og etter du hadde sett “en mann dø”… eller jeg helt på bærtur nå?
Jeg har ikke noe annet tittelforslag, dessverre. Tittelen er viktig, ja. Dersom du ikke er helt fornøyd (som du ikke er, slik jeg leser det du skriver), så skal du finne en annen tittel. Dersom forlaget ikke liker det så veldig godt, spiller det ingen rolle, etter min mening. Det er din bok. Du bestemmer.
Takk for støtte Gjendine! Både fordi du har tro på mine motiver
og fordi du støtter meg i at det er min bok. Det er lett å føle seg liten overfor et stort og profft forlag, men det er tross alt min manns død det er snakk om (det er fortsatt vanskelig bare å skrive en sånn setning, enda så mye trening jeg har) og ikke noe se og hør-oppslag.
Min mening er at boka di ikke må ha en “svulstig” tittel. Det passer ikke med den usminka ærligheten som du vil beskrive. Da må tittelen også være litt rå og brutal. Men kanskje du kunne hatt en undertittel som myker opp litt, slik at det fremgår at det også er en bok om at “livet går videre” (klisjé…), om familien og om ny kjærlighet, og ikke kun om døden. Ut fra det kan tittelen hete noe som “jeg såg min mann dø” ….. (og så en undertittel som jeg har null forslag på)… Jeg kommer til å lese boka di, uansett tittel.
. Lykke til.
Takk!
Jeg tror at forlaget vil være enda mer sta på at undertittelen må ha Steinar Lem i seg, men vi får se. Ja, noe av problemet er at jeg synes mange varme titler virker litt klisjeaktige…
Koselig at du svarer alle kommentarene
. Jeg gikk rett på sak i mitt svar, men glemte å si at jeg har savnet deg her på siden din! Har vært inne daglig i det siste, og ble nesten bekymret!! Du og dine betraktninger betyr mye for meg og mange andre med meg. Den umiddelbare responsen straks du har postet en blogg er et tydelig bevis på det. Jeg heier og heier 
Bokomslag:
Mange ideer og tips her! (Se hvor forskjellige vi er!)
Jeg ser for meg en bok som heter ” Jeg har sett en mann dø” og med en god illustrasjon som sier noe mer (kanskje en illustrasjon av en kvinne med et barn i hver hånd bakfra og så kommer det en mann litt bak de igjen (den nye mannen) (Jeg forsøker å være kunstnerisk!)
Anne M.
Hehe, du har en herlig humor, også!
God kveld, Arachne! Jeg skal garantert lese boken uansett hva slags talentløse tittel du måtte ende opp med til slutt. 
Joda, jeg skjønner det er lett å føle seg liten overfor et stort og proft forlag, som du skriver, men akkurat i denne saken – og når det gjelder akkurat denne boken – så er det du som vet best og du som er proffest.
Jeg har akkurat kommet hjem fra jobb, men nå skal jeg logge av og gruble ut en helt fabelaktig god tittel og heller komme inn igjen med bravour.
Jeg skal lese boken din, for jeg har allerede lært så mye av deg her på den fine bloggen din. “Vår kamp” hadde vært en ganske riktig tittel, men det blir vel litt teit i disse dager. Jeg kikket på de første innleggene du hadde etter at Steinar døde, og der kan det kanskje være noen fine formuleringer. I alle fall finnes der den nakne sannhet. Lykke til med prosjektet. Du er nå en tøffing!
Hehe, enig i at den kanskje er brukt opp. Takk skal du ha for oppmuntring!
Jeg er vel litt tøff og litt flink til å ta i mot oppmuntring… 
Flott at du skriver bok om dette temaet. Viktig å få gjort det raskt tror jeg. Tilhelingsprosesser tar også bort noe av motivasjonen. Det er mange som har opplevd og kommer til å oppleve det dere har,og det er ikke mye litteratur ute som handler om det. Synes originaltittelen var skummel og ikke verst.
Altenativt. Jeg har sett et menneske dø? eller jeg har sett mitt/vårt menneske dø?
Mht til unødvendige kommentarer ala R. Sørensen.
Drit i det! Livet er for kort.
Blåstrømpe.
Takk, jeg tror også på det med tilhelingsprosessen. Nå begynner untakstilstanden å være litt over for meg. Nå trenger jeg å fungere litt normalt igjen, og da kan jeg ikke fortsette å gjenoppleve situasjonene igjen og igjen slik man må i en skriveprosess.
Jeg syns tittelen ” Jeg har sett min mann dø” er bedre…. Det er jo ikke hvem som helst du har sett dø, for å si det sånn. Lykke til med bokprosjektet og valg av tittel!
Takk!
Jeg leser bloggen din fordi du tenker så mange kloke tanker og du er så flink til å skrive dem ned. Derfor skal jeg også lese boken din, og hvis du kan tjene noen kroner på den er det helt supert. Jeg liker ikke tittelen “Jeg har sett en mann dø.” I likhet med flere andre her synes jeg det minner for mye om krim. Etter min mening ville det blitt en sterkere tittel dersom du forandret den til “Jeg har sett min mann dø.” Eller noe annet som er riktig for DEG. Husk at du skal leve resten av livet med denne boken, tittelen må du like selv også. Lykke til!
Ja, det er akkurat det. Jeg kan jo ikke føle meg ukomfortabel med tittelen på den boken som blottlegger sjelen og tragedien min…
Jepp, kommentarer ala R. Sørensen skal du definitivt drite i! Og dessverre så finnes det sikkert flere slike “Ragnhilder” der ute som har en egen oppfatning om hvordan man skal sørge. Lett å si for den som ikke har prøvd….
Selv har jeg vært enke i ca 2 mnd og ser ganske mørkt på livet akkurat nå, jeg føler det også som at solen min har sluknet.
Selv om jeg i utgangspunktet ikke er så veldig glad i å lese bøker kommer jeg helt sikkert til å kjøpe boken din uansett hvilken tittel den får.
Flott at du skriver bok om dette temaet!
Kjære snille, søte Ann, hvis jeg kan bety noe som helst for sånne som deg så er det mening i alt (etter at Steinar døde da, det er og forblir meningsløst) Men de aller viktigste rådene fikk jeg raskt fra han som nå er kjæresten min: blås i hva andre mener og omgi deg med mennesker som gir deg positiv energi. I mine ord – la deg bære hvis noen stiller opp for deg. Vi er så vant til å klare oss selv, men etter at solen har sluknet så må man ta i mot alle de strålene man kan få. Og det finnes mange rause flotte mennesker, det ser du jo her på bloggen min, men de finnes sikkert rundt deg også, som viser seg fra sin aller beste side hvis de bare forstår at du trenger det. Og så har du vel skjønt at det finnes masse håp også i boken som kommer. Jeg bærer likevel fremdeles på en sorg så rasende og dyp at jeg har dager, eller særlig kvelder, da jeg ikke forstår hvordan jeg skal håndtere den, men det er alltid lettere sammen med andre. Og jeg tror og tror på livet uansett. Alt det beste til deg!
Synes tittelen er kald og svulstig.
Forslaget “Livet med, og uten Steinar” er veldig beskrivende og god. Ikke la forlaget diktere deg. Du skriver kjempebra og vet best.
Lykke til med boka og våren
Jeg er litt delt hva tittelen angår. Den er fin fordi den er så rett på sak, men samtidig blir det litt distansert. Hva med noe a la Jeg måtte se min mann dø? Dette er jo en historie om noe du ikke har valgt, og som du har vært nødt til å komme deg gjennom. Og, jeg kommer til å lese boken uansett hva den heter. Da søsteren min døde var det bøker skrevet av mennesker som slev hadde opplevd dødsfall som hjalp, ikke det psykologer skrev og mente. Vi trenger mennesker som tør og klarer å snakke om egen sorg. Stå på!
Takk, personlige beretninger treffer vel hjertet mer og gir en annen type intuitiv forståelse.
Jeg er helt sikker på at dette er en bok mange vil lese, og jeg blir slettes ikke overrasket om du skulle selge godt. Veldg godt til og med! Vi krysser fingrene for det.
Jeg er blandt dem som ikke tar bølgen av tittelen, det er noe passivt i den. Men er slettes ikke sikker på om jeg kommer på noe bedre ideer.. her er bare er rask brainstorming.. ufiltrert og usensurert.. som det jo skal være når man brainstormer.
“Til døden skiller/skilte oss (ad?).”
Undertittel.
“I gode og onde dager”
(Mulig man får like mye krimassosiasjoner om denne her.)
Jeg skjønner dilemmaet om å ikke bli for soft og rosa i tittelen.
Når det gjelder surmagete kommentarer fra slike som Ragnhild S, så blir man jo en smule fascinert. Det har blitt så enkelt å spre dritt med internett nå, man kan sitte i sitt mørke hjørne og slenge det ut over www.
Har lyst å si til slike som Ragnhild: Buuuuu! Hva med å hugge litt ved i stedet for å tråkke på andre når man er frustrert? Finfin måte å få lettet på trykket. Bare vær forsiktig så du ikke hugger deg i foten. Fort gjort.
Gunn Hild, du har mange i fanklubben din, vi heier på deg! Drit i gledesdrepergjengen. Måtte du selge så mange bøker at du kan bade i champagne! Lykke til!
Hehe, jeg elsker deg! Skål!
Yes, elsker å hugge ved!
Jeg gleder meg til å lese boken, og jeg vil nok lese den uansett tittel.
“Jeg har sett en død mann” kan nok være en “hard” tittel, men nødvendigvis ikke dårlig. Realiteten er jo både brutal og hard, men et veldig viktig tema. Jeg synes du er tøff som våger å sette ord på følelser og tanker, samt ta oss nyskjerrige med i prosessen rundt ditt privatliv.
Synes det er vanskelig å kunne si hva som er rett og galt ang. tittel, så lenge man ikke har lest boka. Som norsklærer sier jeg jo alltid til elevene at tittel først skal være endelig når materialet er klart. Dette vet jeg også i eget arbeid er en veldig god regel. Mye kan endres under arbeid, og tanker og meninger kan plutselig bli satt i et helt annet lys. Det man planla, kan ta en helt annen vending. Kanskje vil det være passende å bytte, eller kanskje ikke? Det kan jo være en arbeidstittel å jobbe under, og om man ser behovet går det an å endre. Så lenge man selv føler at tittelen passer, så gjør den det. Det er greit at tittelen seger til de “uvitende leserene”, men de som kjenner til deg som person, har lest bloggen din, eller søker bøker om emnet vil uten tvil bry seg mest om innholdet, og ikke tittelen!
Lykke til!
Ingaplinga!
Interessant det du sier om at i en skriveprosess kan mange ting ta en helt annen vending en man hadde ment og at tittelen på boken først vil være på plass når skriveprosessen er over.
Det er en god regel!
Ellers så håper jeg , Gunn Hild, at all den gode støtten du får her og tilbakemelding om at det du skriver om hjelper andre oppveier og overskygger meldinger du får der du blir kritisert . . .
Å stikke hodet frem . . . kan være tøft – vi kan få motbør – men vi vokser på det!
Anne M.
Hei.
Stå på Gunn Hild! Æ unner deg alt godt både med ny kjærlighet og bok planer.
Lykke til videre
)
Kjære Gunn Hild
Vi trenger sånne som deg som tørr å vise ansikt, og sette ord på de vanskelige tingene..
Som tørr å snakke åpent om sykdom, sorg, kjærligheten og døden….
Lykke til
Takk, det er vel de største og vanskeligste tingene i livet, selv om kjærlighet også er det beste…
Hurra for deg ! Jeg er med i fanklubben:)
Hurra for deg også!
Det er ikke blitt “vel mye DEG”, Gunn Hild!! Jeg er nær ei venninne som har opplevd det samme som deg, og jeg har sett hvor viktig din blogg og dine kloke refleksjoner rundt sorg er blitt for henne. Du viser vei og det lindrer og gir en følelse av fellesskap for mennesker i en ekstremt sårbar og ensom situasjon. Med din åpenhet og refleksjonsevne har du også klart å gi et viktig bidrag i offentligheten til forståelsen av hvordan det er å leve i sorg, og ikke minst har du satt søkelys på det grumset av uutalte
forventninger om passende oppførsel fra en sørgende.
Ang titler: Uff ja, vanskelige disse titlene. Og man må lytte til magefølelsen. Kanskje du skulle drodlet mer rundt ordene sorg/sørge, siden du virkelig har klart å sette en agenda om dette. En av de tingene du har skrevet som har gjort sterkest inntrykk på meg, er det om hvor komplekse vi mennesker er; vi kan både være i sorg og forelsket på samme tid. Finner du en tittel som klarer å fange noe av dette, tar i hvert fall jeg hatten av. Lykke til! Gleder meg til å lese boka di.
Noen synes at det har blitt litt vel mye Gunn Hild.
Jeg syntes også det en stund før jul da GH var på TV flere ganger, i flere aviser og ukeblad – men all ære til deg som orket!
Jeg ville ikke ha orket det – men du så det antagelig som en oppgave å komme med ditt budskap!
Man liker ikke folk som stikket hodet frem – og man liker ikke folk som “skor seg på sin situasjon”. En venninne av meg sa for et par år siden da vi kom inn på Treholtsaken og Kari Storækre skrev en bok “God tur til Paris”. Min venninne likte ikke at hun skrev den boken, hun utleverte han, mente hun og hun gjorde det for å få penger. Jeg var helt uenig. Kari Storækre virket på meg som en helt ærlig person, hun ble kastet ut i en forferdelig situasjon og jeg tror at hun hadde behov for å komme med sin historie. Hvem er det som tenker på PENGER i en slik situasjon?
Kjære Birgitte, tusen takk til deg og alt godt til din venninne. Jeg må si at jeg føler meg utrolig privilegert som har fått muligheten til å bety noe for mennesker som har det så vondt.
Jeg har kommet på en tittel nå som jeg synes er veldig god (og som inneholder ordet sorg), men den betyr så mye for meg personlig at jeg ikke tror jeg orker å få kommentarer på den før jeg vet om forlaget godkjenner…
Lykke til med valg av boktittel og det hele . . . Gunn Hild!
Det har vært spennende å ha vært med i denne “samtalen” med deg og med andre ang. dette!
Så fint at du klarer å holde trådene og ikke bli helt forvirret av alle innspillene.
Du tar styringa!
Anne M.
Vanskelig det der med tittel.. i sær for oss som aldri har skrevet en bok
umiddelbare tanker hos meg ble at tittelen var overraskende upersonlig. Undrer meg litt over forlaget i denne settinga.. i tillegg til at
boka handler om DIN mann så var jo Steinar Lem ikke en hvem som helst mann liksom .. Uansett kommer jeg til å lese boka, som ei god lærebok, takk for at du deler. Ragnhild Sørensen anbefales å lese boka “Giraffspråket” for å tilegne seg selvinnsikt på en god måte for egen del (et lite tips)
Ønsker deg stort tillykke, klingende mynt og champagnebad, skulle bare mangle.
Du er klok, raus og romslig. Skål!
PS: Mads er heldig – du og:-)
Tusen takk, raus og klok du også! Jeg skulle så ønske vi kunne heie mer på hverandre, være med i hverandres fanklubber. alle burde ha en! Mennesker som ønsker at gode ting skal skje med en. Noe av det som er aller best med Mads er at han er utrolig god til å tenke på hva som gagner den andre mest i en situasjon, ikke kalkulere eller blande inn sjalusi. Jeg vil så gjerne være sånn selv også.
Hei!
Jeg er enig med Camilla lenger opp her; “” Som jeg har elsket! Og som jeg har blitt elsket!” er en setning som har festet seg sterkt hos meg også.
Det høres forferdelig ut men jeg ble nesten litt misunnelig av den setningen. Jeg har aldri elsket eller blitt elsket sånn.
Forøvrig kjenner jeg Mads og du kan definitivt ikke bruke en tittel som antyder at du har mistet solen din:-)
Tok et rask google søk på solstrålen Ragnhild Sørensen. Det var mange. Men det kan umulig være hun som bor i Kjærlighetsstien!!!:-)
Jeg skal kjøpe boka di, uansett tittel!
Hei Sol1Sol!
Jeg synes ikke at det er forferdelig at du kan kjenne at “noe slikt ville jeg også gjerne ha opplevd” (kjærligheten). Det er mange som aldri opplever “den store kjærligheten” og opplever det å virkelig bli elsket!
Kanskje vi også trenger en heiagjeng!
Nei, Mads er en strålende sommerdag, og jeg føler meg elsket igjen. Det er rett og slett et mirakel synes jeg.
Alenemor og alenemor. To forskjellige ting etter min mening. ragnhild sorensen er den ene, og hun sier at hun vet hva det er å være det. Dette slutter jeg av den særdeles ufølsomme måten hun ordlegger seg på. Men så har vi de som enten mister ektefellen sin brått i en ulykke, eller som Gunn Hild, etter en fortvilet og smertefull sykdom. Når tiden som alenemor da starter, har man bak seg en kortere eller lengre periode med håp og fortvilelse, med sorg og smerte, samtidig som man skulle fungere som en omsorgsfull mamma for ett eller flere barn.
Så kommer neste fase hvor man skal hanskes med barnas sorg og fortvilelse over det DE har mistet, samtidig som man har sin egen store sorg og ensomhet å bearbeide.
I denne prosessen er det ikke fritt for at man kan bli mer bevisst enn før på følelser, tanker og reaksjoner. Det er mye nybrottsarbeid, man har jo ikke vært der før. Det å skrive i en slik fase tror jeg kan være svært nyttig! Først for den som skriver. Og i neste omgang for andre som kan komme i en lignende situasjon. Lykke til med boken!
VEIEN VIDERE – Steinar Lems kone og enke
Eller hustru, det er et vakkert ord!
Tusen takk Grethe! Jeg er uansett priviligert. Jg er ikke ensom, ikke bitter, ikke har jeg alvorlige pengebekymringer, barna ser ut til å føle trygghet igjen – men det vi har gått gjennom er like fullt noe som ikke skulle ha skjedd. Men jeg ønsker veldig sterkt å få formidlet håp og tro på livet. Tro på at optimisme, fortsatt åpenhet og takknemlighet for nye gode ting gjør at livet kan bli godt igjen selv etter noe så ondt. Det blir jo aldri ugjort. Steinar kommer aldri tilbake, men vi kan fortsatt skape mening i livet.
Lykke til med alt til deg også!
Kjære deg. Jeg synes tittelen er fantastisk. Nå har jeg vært inne og smuglest alt som er av innlegg som du har skrevet over en god tid nå og jeg har grått èn tåre og jeg har grått en foss (og jeg har også smilt og ledd litt). Jeg personlig, som ikke har opplevd en slik sorg, men som har opplevd inngripende sorg på andre områder, føler en klo om hjertet når jeg leser tittelen. Det gjør meg nysgjerrig og skremt på en gang. Og det føler jeg er det beste utgangspunkt når man skal lese en slik bok. Jeg ville ikke endret ett ord i tittelen, men stolt på forlaget her. Men jeg ser jeg er i knusende mindretall, så jeg tviler vel på det
Fikk en bok til jul, av Sunniva Gylver, og hun skriver om sorg: “Ikke føl eller skap et press om “å sørge riktig”. Sorg kommer ofte i bølger – mange av oss trenger å gå inn og ut av den. La den få tid når den skal og la deg selv eller andre få fri fra den når det er mulig og kjennes riktig.” Leste dette etter å ha sett det siste innlegget ditt, og jeg tenkte: Hvor utrolig viktig må det ikke være at du lar deg selv – og ikke minst jentene dine – få fri fra sorgen når det er mulig! Dere lever videre, og en ny kjæreste, som betyr mye for både deg og barna dine, gir dere forhåpentligvis fri fra sorgen. Sunniva Gylver konstaterer dessuten at “Sorg er ikke for pyser”, og det tror jeg gjerne… Du er modig, Gunn Hild, som endrer ting i livet ditt for at dere skal få det så bra som mulig!
Takk for støtte Karin. Jeg tror Sunniva Gylver har helt rett, vi kan ikke bare stå konstant under vann selv om sorgens bølger fosser over oss innimellom. Det var en setning som bran seg fast hos meg på det første sorgkurset jeg var på. “Det blir alltid sorg nok, hvis du får en fristund skal du ta den som en gave, ikke føle dårlig samvittighet.” Og det blir det. Sorgen er ikke over selv om man smiler, men etterhvert blir den håndterlig.
Jeg tenner et lys – for deg Gunn Hild – og for jentene. Et ønske om et godt liv!
Jeg tenner et lys for meg selv og jeg – av og til!
La oss være lysbærere og ønske det gode – for hverandre – i en verden der så mye skjer -
Jeg tar en liten bønn også jeg – til Vår Herre – kanskje han titter ned på oss?
Anne M.
Det var vakre ord, Anne Marie. Vi burde tenne flere lys!
RS
Jeg synes du er spydig! Er du slik generelt?
Så ond du er, Ragnhild Sørensen.
Hvordan kan du uttale deg om hvordan andre skal oppføre seg, når du selv sparker de som ligger nede?
Dører som lukkes og åpnes!
Jeg tror at hvis en dør lukkes så kan vi finne en annen dør. Det kan være det at kjæresten svikter oss, noen dør eller ett eller annet.
En oppbrudd i livet – og vi protesterer. Det må vi få lov til! Sinne – redsel og forbanning!
Vi er ikke tjent med å bli værende. Sakte men sikkert . . . så må vi forsøke å feste blikket på noe annet – på noe nytt.
Det har Gunn Hild gjort! (flott innsats!) – Noen blir værende i hengemyra! Jeg skjønner at det ikke er lett å komme ut av det vonde mønsteret – men forsøk!
Gode hjelpere kan hjelpe!
Jeg vet hva en hengemye er – jeg har vært der – -
men heldigvis nå – hvis jeg kommer dit igjen – så merker jeg at jeg lettere kommer meg ut – og får et mer positivt syn – nye muligheter – det er verdt å leve – livet kan ha noe å by på (alltid!)
Hei, for det første, du har fått så utrolig mange tilbakemeldinger, så at boken din blir lest, det er jeg helt sikker på, og selv er jeg en av dem!
Jeg har fulgt med litt av det du har skrevet både i dette og tidligere innlegg, og tittelen “jeg har sett en mann dø” – den gir ikke helt kredit til boken din, jeg har inntrykk av at du kommer til å vise så mye mer enn akkurat det.
Selv har jeg mistet et barn, noe som er litt annerledes enn det å miste en mann – veggen i huset! Men jeg kan kjenne på sorgen og smerten. Og jeg synes du skriver så bra når du sier at vi er en generasjon av overlevere. Det gir meg mot og lyst til at det er faktisk viktig at vi klarer å ta tak i livet vårt etter å ha mistet noen. Selv om det er ufattelig vanskelig noen ganger.
Ikke la andre dømme deg, du har gjort det riktige med å la livet gå videre, både for din egen del og ikke minst for jentene dine sin skyld. Og som du sier, det var til døden skilte dere!
Nå burde man jo kunne komme opp med hjelp til tittelen din, når man først skal kommentere den, men det har jeg dessverre ikke.
Det som slår meg – er at – det å ha sett en mnn dør, virker upersonlig – for det er jo ikke hvilken som helst mann – det var jo din mann!
Uansett – lykke til. Jeg er spent på å lese boken, og jeg synes det er flott at du vil dele din erfaring. På den måten kan kanskje andre få litt innblikk i hvordan det er å oppleve denne sorgen!
klem Elin
Hei!
Jeg har vært innom bloggen din med jevne mellomrom etter jeg ble kjent med historien deres via media og tenker det er på tide å tilkjennegi at jeg faktisk følger med her:-)
Vil bare si “hatten av” til åpenheten, rausheten, storheten, toleransen overfor verdens reaksjoner – og ikke minst motet du har vist i å dele det som har vært så ubeskrivelig vondt og også det gode i å møte kjærligheten igjen. Du formidler så sterkt hvor vanskelig, hvor godt og hvor vondt det kan være å være menneske og å være til – samtidig som du er så inspirerende i forhold til å faktisk gripe dagen og våge å leve.
Du er virkelig en modig og flott kvinne!
Ønsker deg alt godt – og jeg ser fram til å lese boken din! Håper den selger som hakka møkk!
MVH
Hege
Arbeidstittelen på boken reagerer også jeg på. Hadde den i tillegg hatt en undertittel hadde det sett bedre ut.
Må innrømme at også jeg – selv om det selvfølgelig er noe jeg ikke har noe med å gjøre – reagerte på at det gikk kort tid til du fant en ny mann. Har selv mistet jenta mi, og brukte to år på å komme videre. Noe sentralt jeg lærte av den opplevelsen var at det går an å handle når man står fast. I ettertid har jeg blitt kvitt to karaktertrekk jeg ikke likte fordi jeg rett og slett bestemte meg for at “nå gidder jeg ikke slite med det problemet lenger”. La det bak meg, og gikk videre. Har siden ikke sett meg tilbake.
Rart å tenke på at da jeg intervjuet Steinar på et besøk han gjorde på Steinerskolen i Bærum i fjor så visste han kanskje at han hadde kort tid igjen. Han var så glødende i sitt engasjement da han snakket med elevene, og etterpå brukte han god tid på å sitte ned og prate med meg. Han uttrykte en stor glede over at elevene var så opptatt av miljøet. Og for å dele sitt budskapet med elevene fortalte han meg at han hadde brukt timesvis på å komme seg til skolen pga dårlig kollektivtilbud fra heimen.
Hadde bare gleden av å møte ham én eneste gang. Men det møtet sitter like permanent i minnet som da jeg fikk mitt første armbåndsur.
Måtte alt hell og lykke følge deg videre på veien. Og vet du hva? Mannen som ble skuffet over at du allerede hadde funnet kjærligheten igjen følte nok det stakk litt av sjalusi.
Får jeg lov til å være ærlig?
Jeg synes tittelen “Jeg har sett en mann dø” er spekulativ og direkte usmakelig, og boka da? Skal dette i detalj gå igjennom den perioden, hvordan kreftene og livet renner ut? Hvordan han blir svakere og til slutt dør, og reaksjonene? Så kan vi sitte å gotte oss, bli litt sjokkert, kjenne suget i magen, samtidig som vi sitter her så trygt i stua. Jeg leste en artikkel engang, hvordan folk gjerne kunne sitte i timevis å se bilder fra ulike henrettelser, henginger fra andre verdenskrig, tunger som henger ut og utstikkende øyne, og riktig kose seg. Ja, bare søk etter “henrettelser”, du vil ikke bli skuffet, du vil skjønne hva jeg mener. De gangene jeg har sett på “Se og Hør”, har jeg alltid lagt merke til at det alltid er noen sider om en som enten har blitt kvestet i en bilulykke, en med en eller annen uheldbredelig sykdom. Jeg husker godt jeg leste om en som hadde fått AIDS, og inni en rød stjerne sto det “Hun skal dø!” med fete typer.
Jeg skjønner jo forlagets motivasjon, dette vil nok selge, både i bøtter og spann. Slik bestialsk nysgjerrighet får folk aldri nok av. Bare se på kommentatorfeltet, du har allerede mange kjøpere der, de lever på sorgen din, suger på den som mygg.
Men vær bevist hva du selger, du selger din sorg, den er bare din, og kanskje går den ikke over. Men er den ment til å gjøre det? Vil du virkelig det? Skal den få en prislapp, den også? Tror du forlaget kommer til å hedre Steinar Lems ettermæle med dette? Nå, jeg har nå ikke sett noen ny-utgivelser av “Signaler” eller “Motlys”, og man har ikke noen vansker med å låne dem på biblioteket sist jeg sjekket (Og dette er jo svært tragisk, for bøkene er fantastiske). Men det er nok ikke så “interessante” for “folk flest”. Kommer en slik “Jeg har sett en mann dø” til å være en litterær begravelse? Kan du ikke ta en annen innfallsvinkel, skrive om minnene etter døden, eller kanskje er ikke døden er så viktig, kanskje minnene holder, om hvordan han eksisterer i minnene dine, hvordan du synes du ser han på gaten, men så var det ikke han allikevel. Hvordan du kan høre stemmen i ditt hode, men står han ikke bak deg. Kanskje du kunne skrive deg og han bort, slik det ble gyldig for alle?
Jeg forstår hvis du blir sint, men jeg kan ikke noe for det, jeg klarte ikke å la være å være ærlig.
Kirk! Hva i alle dager er det som er spekulativt og usmakelig med “Jeg har sett en mann dø”? Det er en realitet, det er virkeligheten, livet. Hun HAR sett sin mann dø. Jeg synes ditt innlegg er fint på den måten at det forteller veldig mye om HVORFOR Arachne bør skrive denne boken. Død og sorg er skremmende, så skremmende at ganske mange ikke orker å lese om det, engang. Eller hva? Du skriver at vi koser oss når vi leser om henrettelser? Som vi koser oss når vi leser denne bloggen, mener du? Eller boken, når den tid kommer? Jeg tror de fleste her inne bærer på en sorg, eller flere. De aller fleste mennesker gjør det, Kirk. Og sorg er ikke bare vondt og vanskelig, men ofte veldig ensomt, også. Mange kjenner seg igjen i det Arache skriver (meg selv inkludert), du kan få aha-opplevelser, du kan lære noe, du kan tenke noe nytt, du kan få hjelp til å komme deg videre – og du blir glad når du leser at Arache kommer seg videre, for da kan du tenke at det er håp for deg også – og andre. Men dette forstår du kanskje ikke. Det er sent og jeg gidder ikke skrive mer heller, jeg ble bare så irritert på dette innlegget! Skal du gi henne dårlig samvittighet, eller hva er egentlig poenget ditt? Er det janteloven du lider under? Er du misunnelig fordi du tror hun vil tjene penger? Eller er du misunnelig fordi hun får så mye oppmerksomhet og omsorg fra andre? Vil du gjerne ha det samme? Godnatt.
Hei!
Jeg har også sett MIN mann dø! Og jeg har mange ganger ønsket å kunne skrike ut akkurat den setningen. Derfor vil en slik tittel gi mening for meg.
Men jeg er alikevel usikker på om det er den tittelen jeg ville ha valgt. For jeg kunne også hatt behov for å skrive en slik bok. Vi fikk også en slik tøff beskjed i fjor. Vi fikk åtte uker sammen, frem til 29 april 2009, da han døde. Jeg er også alene med mine tre døtre. Jeg har også flyttet, inn i det huset vi skulle bygge i sammen. Jeg har også fått kjæreste, slik mange ikke kan forstå at er riktig av meg.
Så jeg føler at jeg vet hva en slik bok skal handle om. For meg skal den ikke handle om Steinar og den han var og slik sett ikke hedre hans ettermæle. For meg skal den være en bok om det å miste det menneske man elsker aller mest, om det å oppleve en enorm sorg og om det å kjempe for å leve videre.
Jeg har to ønsker for boken. At du kan formidle noe av den sorgen man opplever og samtidig “lære” andre noe om hva et menneske i sorg trenger av støtte, hjelp og omtanke, og hvor enormt viktig slik støtte og hjelp er.
At det å finne seg en kjæreste ikke er hverken galt eller noen “enkel” løsning, men heller et naturlig skritt på veien tilbake til livet. For vi har ikke noe annet valg en å fortsette å leve.
Jeg kunne ha skrevet og skrevet men jeg ser nesten ikke bokstavene pga alle tårene…for min mann!
Det kan være ulike motiv ved f.eks. å kjøpe en avis der Gunn Hild og barna står omtalt på forsiden. Noen kjøper fordi de er interessert i å lese mer om dette fordi Steinar var en kjent person, det kan være av nysgjerrighet men også interesse.
Det er litt vanskelig å få sagt hva jeg mener. Noen mennesker er “nyhetshungringe” – siste nytt om kjendiser. “Har du hørt det og det . . .” Noen lever på å megge seg med andres historier.
Andre er interessert (vi har vel alltid en viss interesse for kjendisers liv – ikke for å megge seg men en vanlig interesse). Det er en balanse her – interessen for å få noe påfyll selv og interesse fordi en er vanlig interessert i andre menneskers liv.
Jeg tror vel selv at jeg til tider er interessert i andre menneskers liv.
Livet til en amerikansk skuespiller er jo ikke så interessant som f.eks. en person som bor i Norge som en kan føle en “nærhet” til. Jeg synes ikke at det er rart at vi kan bli interessert i en person i Norge som har noe å berette. Selv om vi ikke kjenner vedkommende så kan vi kjenne på samhørighet og at vi har noe felles.
Når jeg leser innleggene og samtalen med Gunn Hild på hennes blogg så ser jeg mye varme, fellesskap, betroelser og livsvisdom. Det er verdifullt.
Jeg vet ikke om jeg skal lese boka. Jeg orker ikke så mye sorg.
Jeg følger med på bloggen fordi jeg kjenner Gunn Hild, jeg liker henne og fordi livet hennes engasjerer meg. Jeg tror at vi kan lære noe av å være åpen, en åpen dialog. Vi kan få trøst og vi kan også selv våge å være mer ærlige og vise hvem vi er.
Oi. Dette var sterk lesning. Jeg kjenner noen RS’er. Eller kjente. De må vi bare glemme. Vi som trenger lyset fra solen, vi mistet – og kanskje fant vi – lyset i en ny sol etterpå. Vi som har erfaringen med døden med i livs-bagasjen har kanskje vilje og evne til å elske enda villere og varmere enn før? Jeg kjenner gleden av å elske så intenst nå… som en høysommerdag i full blomstervillskap. Som glitteret i de lysegrønne bøkebladene i sol-ettermiddags-glans. Sprelske ville gal-glade dilngle- blader i vinden. Bejaende jippi-hyl på uteplassen ut mot innseilingen til byen. Latteren triller. Enda i dag, når min kjæreste søster venninne har det som tøffest i livet, er på sykehuset og klarer ikke jobbe med meg mer, og jeg bare tenker på henne, kan jeg kjenne slike gleder…. min sorg idag er gjenkjennelig for meg, siden min mann døde i 2006. Min glede; over å gråte i min kjærestes armer, å se ham lage mat og fikse huset når jeg pleier sorgen over min søster, hente sin 5 år gamle sønn og … hm. ja. Mine hestekrefter løper av med meg. Iver og glede, – og sorg og sinne- vi kan samle på alt dette !- Bare ikke sånn kjafs som RS og andre lager. Vi kan rydde det vekk, slå ugresset bort, la være å lytte. Gråt leder stresshormoner vekk. Andres kjafs skaper bare tette kanaler. Latter befrier sjelen, gledeshormoner, skaper smilerynker sjarm og utstråling. Sinne er bra hvis det er berettiget,- at noen dør, kan skape riktig sterkt sinne av tapets store avgrunn; ut med vårskriket og gutte-energien- ta Kaptein Sabeltanns sabel og sving den høyt! Hogg apalen, som O.H.Hauge sa.. og kast kjafs og dødt løv på bosshaugen, skap det om til noe positivt annet.
Jeg skjønner ikke RS.
Hvorfor i alle verden bruker du tid på å følge med i denne bloggen?
Har du ikke noe mer interessant å bruke tiden til?