Nå har jeg grått i sånn cirka en uke før det forbausende nok stoppet i går rett før vi skulle på sorggruppe. Da var jeg tom og nærmest munter. Ingenting av det som skjedde var nytt, jeg har hatt mange sånne bølgedaler siden Steinar døde, men så lenge det varte følte jeg meg ganske nedstemt fordi jeg trodde jeg var kommet lengre. At det nå skulle gå helt greit å fokusere på jobben. At jentene nå klarte seg så bra at linen de henger fast i meg med var blitt litt lengre.
Vi diskuterte det litt på sorggruppen, hvor mye barna krever nå i forhold til hvor mye vi klarer å gi, og jeg – ironisk nok, føler jeg, som årets mamma – var den som kanskje gikk lengst i å mene at vi trenger å outsource, også når barna mener de trenger bare, bare den gjenlevende forelderen for å føle trygghet. De kjenner nemlig ikke sitt eget beste.
Så la meg guide dere gjennom en nedtur, bare med en liten advarsel først. Dette er ikke annet enn en beskrivelse av min opplevelse. Andre kan oppleve verden, sorgen, seg selv og ungenes reaksjoner litt eller veldig ulikt, det kan dere bruke kommentarfeltet til tipse om.
Jeg bruker mye energi på å ikke slippe til for mange tunge tanker. Langt på vei tror jeg det er en sunn strategi. Livet har fremdeles mye godt for meg og jentene, og det å fokusere på det som er godt og bestemme meg for å slippe til takknemlighet og ikke bitterhet gir meg også mye enegi tilbake. Jeg har fremdeles drømmer om fremtiden.
Men på ett eller annet punkt bikker det positive fokuset over på ren flukt, kanskje fordi jeg har påtatt meg for mye allerede, det skjer gjerne når jeg er litt sliten. Jeg klarer ikke egentlig å være så konstruktiv som jeg skulle vært samtidig som jeg ikke orker å sørge heller. Så jeg begynner å henge etter med ting jeg burde ha gjort – regninger, NAV-søknader, klesvasken, brev i jentenes skolesekker… I stedet leser jeg tegneserier, ser på TV, er rastløs samtidig som energinivået faller.
Her ett eller annet sted går uroen over i angst over at jeg er sliten, at tankene presser på og rett og slett fordi jeg henger etter. Jeg stivner i ryggen og klarer ikke lenger å sove, og energinivået synker ytterligere. Når jeg ikke sover skikkelig blir kroppen min desperat og jeg spiser desto mer, men jeg orker ikke lage mat, så jeg bare hiver innpå en masse ting som mennesker ideelt sett ikke burde latt som var mat i det hele tatt, men som tilfredsstiller noen primitive instinkter fra en tid der det ikke fantes chocolate-chip-cookie-dough-iskrem like lett tilgjengelig i butikken og fett og ikke minst sukker var mat som økte sjansen for å overleve.
Av og til trøster jeg meg med at vi er sist i en veldig lang rekke av overlevere, men ikke når jeg har det sånn. Da er grensen til selvforakt syltynn, ikke minst over at jeg kan være så tåpelig når jeg egentlig vet at jeg trenger skikkelig mat når jeg har lavt energinivå, og energien lekker i enda en retning.
Det fortsetter med at jeg føler Steinar skulle vært der hos meg, han skulle delt ansvaret, ikke bare blitt borte, men siden jeg vet det er en ulogisk tanke så holder jeg irritasjonen, som det nærmest er, på avstand. Ny energilekkasje.
Det er nedadgående spiral som for tiden alltid ender på sykehusrommet der Steinar døde. Når jeg ikke lenger orker å holde dem på avstand velter minnene over meg, de skyller bort alt fokus og alt det jeg tror og tenker om livet, om håpet, om alt som er godt. De kommer hver gang jeg lukker øynene, hver gang noen spør hvordan jeg har det, hver gang jeg mister min sviktende konsentrasjon om noe som helst.
For to uker siden sa Erle at hun hadde nesten glemt pappa. Hun mente ikke at hun hadde nesten glemt hvem han var, men at hun i det hun sa det ikke kunne huske å ha vært lei seg på lenge. Jeg ble ordentlig glad. I begynnelsen av denne uken spurte jeg om det hadde skjedd noe fint på skolen og fikk til svar at selvsagt hadde det ikke det. Ikke bare hadde det ikke skjedd, men det kunne simpelthen ikke skje noe godt så lenge pappa var død. Det blir jeg dels lei meg for, og får dels skyldfølelse av - og med så mange energilekkasjer er det fryktelig vanskelig å komme seg ovenpå igjen.
Da har ikke jentene mine det best hos meg. Selv om de sier de er redde. For det er meg som gjør dem redde. Det er meg som gjør dem triste. Det er meg som gir dem ideen om at det ikke lenger kan skje gode ting for oss fordi jeg ikke oppfører meg eller høres ut som om livet er godt.
På nøyaktig samme måte som det er meg som gjør dem trygge når jeg er trygg. Som gjør dem glade når jeg er glad. Som gjør dem sikre på at livet er stappfullt av vidunderlige overraskelser og deilige opplevelser når jeg er lykkelig.
Da trenger jeg tid til å løpe stresset og angsten ut av kroppen, slite musklene som har stått og dirret i halvberedskap så lenge, slik at jeg får hvile etterpå. Da trenger jeg massasje og berøring som gir meg tryggheten tilbake i kroppen. Da trenger jeg yoga for å få pusten på plass og komme inn i min egen kropp igjen. Jeg trenger å kjenne at jeg er tilstede i mitt eget liv. Og jeg trenger å gråte. Og gråte. Og gråte. Uten bekymring for at ungene skal høre meg og bekymre seg fordi det aldri tar slutt (litt har unger godt av, men ikke en hel, voksen sorg).
De betyr selvfølgelig ikke at de må være borte fra meg en hel uke, men at tid borte fra hverandre kan være en ordentlig god investering for oss alle fordi min alenetid gjør at jeg kan møte dem med en visshet om at nå er jeg klar – nå er det aller best hos mamma!
No related posts.
Related posts brought to you by Yet Another Related Posts Plugin.
Alltid best hos mamma? | arachne.no // Mar 26, 2010 at 5:43 pm
[...] 26th, 2010 · No Comments · Mammaliv, [...]
Det er vel nettopp denne utrolige evnen til å reflektere og ta hensyn både til deg selv og barna, gjøre tøffe valg i en vanskelig situasjon og leve gjennom sorgen samtidig som du faktisk klarer å se det positive i framtiden er årsaken til at du ER årets mamma!
Sender deg en stor klem fra sofakroken og ønsker deg og dine GOD påske!!
Jeg kjenner meg veldig igjen i mye av det du skriver her, ikke fordi jeg har opplevd det grusomme i å miste en av de nærmeste rundt meg, men jeg har i ett år sloss mot depressive tanker og følelser. Det å bruke mengder med energi på å holde de negative tankene unna, det å ikke klare å konsentrere seg, det å ikke en gang orke å ordne seg skikkelig mat.
Takk for at du er så modig, der du tør å vise deg både sårbar og samtidig sterk for omverdenen. Du er en inspirasjon til å stå på videre, og ikke gi opp. De som har deg er heldige.
Stå på!
Jeg skal si at jeg kjenner meg igjen i ordene eller sinnstilstanden din. For det gjør jeg ikke. Det kan jeg umulig gjøre.
Men det betyr jo ikke at jeg ikke er i stand til å stoppe opp, og forsøke å kjenne på likevel.
Jeg tror det er så viktig at folk som deg og Gunnhild Corwin og sikkert mange andre som jeg ikke vet om, skriver ned disse tankene. Og at dere ikke forsøke å pynte på virkeligheten.
Jeg tror at Steinar ville vært ordentlig stolt av deg.
Hei
Jeg har lest bloggen din siden Steinar, ble syk. Og jeg har tenkt på barna deres, og lurt på hvordan du klarer holde det gående med det fokus som barn trenger for å oppleve å være i en trygg havn. Jeg tenker at det er fornuftig at barna blir ivaretatt av andre i perioder. Det viktige må være alt det du skriver om at det ikke er deres skyld at du balanserer på en hårfin egg (min fortolkning), at forutsigbarheten er slik tilstede at de vet de alltid skal tilbake til deg og at de vet du blir ivaretatt. Jeg har lurt på om det kommer et “ordentlig” sammenbrudd hvor du ikke klare ta vare på deg selv eller barna. Ut fra bloggen, kan det virke som livet går i rasende tempo, uten at jeg fordømmer det, men heller tenkt at sånn håndterte ikke jeg min egen sorg, da jeg mistet 2 som stod meg virkelig nær. Livet gikk i slike bølgedaler, at barnet var dødsens avhengig av et par andre omsorgspersoner mange perioder. Og fytte rakkern for en skyldfølelse man kan ha av det, men utviklingsstøttende for barnet bedre enn å se sin mamma gråte og gråte med en angst som oppleves aldri slippe taket. 5 år tok det. Nå er de neste årene blitt brukt til å reparere ifht barnet og bekrefte følelsene på at jeg JA jeg var TRIST, men det var andre som elsker deg som passet godt på deg. Tenk så flott for deg. Det ligger massevis av god omsorg idet av en forelder tenker jeg. Jeg heier på å tørre innse man ikke alltid klarer favne barna og at man er dønn prisgitt andre til å ivareta
Jeg synes du er flott.
Jentene dine er heldige som har en mor som er så reflektert, så omsorgsfull og så ærlig. Hvis du er like åpen overfor dem, selvsagt i forhold til deres alder, så tror jeg de fikser det – i det lange løp. Og jeg tror ikke at de har vondt av å være borte fra deg, så lenge du forsikrer dem om at det er ok for deg. At du ikke forsvinner. Og du trenger det i hvert fall.
Du har mistet mannen din og de har mistet faren sin. Det er vondt for dere alle tre. Men det kan du ikke forandre på.
Dere trenger håp, alle sammen. Håp og at det blir bedre. Vi som har litt lengre fartstid vil gjerne gi deg det håpet. Gi det videre til jentene dine.
Det er ennå ikke ett år siden Steinar døde. Du er midt i det, fremdeles. Det skal gjøre vondt, det skal være vanskelig – dessverre.
Jeg synes du krever mye av deg selv.
Men jeg synes du er flott.
Du er en fantastisk mor på alle måter. Du kjenner på ting , og handler uti fra det . Det gjør deg til ÅRETS MAMMA, og det fortjener du virkelig.
Har aldri selv vært i en slik situasjon som du er i. Men måten du skriver på gjør at det ikke er vanskligt å forstå hvor vanskelig og “krøllete “disse tingene kjennes.
Det er uten tvil mange foreldre som skulle gjort det du gjør ,kjenne på tingen , reflekter og handle utifra situasjonen slik den er her og nå.
Du har så mye å lære oss alle .Uavhengig av hvilke situasjon vi er i i livet, vi kan alle bli bedre medmennesker å det er jo ingen dårlig ting.
Ønsker deg og dine en fin påske.
Beundrer deg og ditt mot. Stå på videre.
Tusen takk, Wenche! Jeg setter pris på oppmuntringen, det hender jeg føler meg usikker på om den åpenheten min koster for mye så det er jo bra du synes du har noe igjen for det.
Eg beundrar deg stort – du er eit fantastisk menneske som kan sjå så mange ting så veldig klart.
Men av og til må vi berre innsjå at sjølv om vi ser korleis vi bør gjere ting så er det ikkje alltid vi klarar det. Då syns eg det er flott at barna dine har andre omsorgspersoner som kan vere der for dei slik at du får henta deg inn att.
Eg har mange mange ganger tenkt på korleis dei med små barn kan klare å takle sorga si samtidig som dei skal vere der for barna på barna sine premisser. Eg må berre sei at eg mange gangar har tenkt at eg er heldig som har voksne barn som ikkje treng meg og omsorga mi på same måte som då dei var små.
Eg veit rett og slett ikkje om eg hadde klart å vore like sterk og flott som du – Du er verkeleg ei god mor!!
God påskeklem til deg
Takk skal du ha! Jeg føler meg ikke videre fantastisk…
Kjære deg – en liten hilsen fra meg som følger bloggen din.
Jeg føler jeg står i takknemlighet til deg som deler tankene og refleksjonene dine med meg. Det er som en liten oase jeg får lov til å kikke inn i, følge din logikk, tankespinn og refleksjoner over alle perspektiver i den situasjonen du er kommet i.
Jeg kjenner meg igjen i det du skriver etter mitt eget store tap og påfølgende sorg. Jeg sitter med en opplevelse av at vi mennesker ikke er så forskjellige, og det er en god følelse. Men jeg ser også at det koster å gå den veien vi har valgt, og ikke døyve smerten i bitterhet og offerrollen. Derfor ønsker jeg å vise meg her i en liten kommentar og vise min støtte i de valgene du har gjort.
På den veien du har valgt vil det av og til bli for trangt for alle som du skal leie med deg i hendene dine. Noen ganger kan våre kjæreste små leies av våre medsammensvorne som kommer rett bak oss. Vi vet at vi gjør veien tyngre for de med vår sorg, men vi vet også at vi er fullt i stand til å ta vare på de når det røyner på for de.
Hold fast ved veien du har valgt – den blir til mens du går.
Klem
Som mor selv, om enn ikke “årets beste” (:-D)vil jeg tro at det er akkurat dette som biter mest:
“Da har ikke jentene mine det best hos meg. Selv om de sier de er redde. For det er meg som gjør dem redde. Det er meg som gjør dem triste.”
Jeg vet ikke, men av og til kan det ha noe med at barna kjenner intuitivt når de voksne ikke er sannferdige.
Kan det ha noe med “Jeg bruker mye energi på å ikke slippe til for mange tunge tanker.” å gjøre?
Som du skriver -det er en balansegang. Jeg tror ikke på at om man bruker veldig mye energi på å _skyve vekk_ vonde tanker, blir de bortevekk. De er der like fullt og de tar kanskje enda mer plass inni?
Ville det vært mulig for deg å la de negative tankene være der, tenke at ja -farsken! Livet er forbannet urettferdig, forsøke å akseptere, men likevel hente opp gode tanker?
Altså; akseptere at de negative, destruktive, sinte og ikke så pene tankene er der, uten å nære dem?
Min teori er at negative og triste tanker er som grinete unger: de biter seg fast med enda større kraft om en velger å overse dem.
Det kan hende at dette er helt på bærtur for deg -men for meg, som selv er i en sorgprosess for tiden, tror jeg denne tilnærmingen kan funke.
Du er heldig som har en varm favn å krype inn i når sorgen blir for stor å bære alene. Ta i mot!
Hei MariasMetode,
jeg er langt på vei enig med deg. Barna mine har det vondt hos meg når de ser at jeg ikke er sannferdig, men de hadde faktisk hatt det enda vondere hos meg hvis de skulle sett hvordan jeg egentlig har det – hvis de skulle fått del i hele min voksne sorg. Min sorg er fylt av et sånt raseri og er så overveldende tungt at hadde jeg sluppet det løs over oss så hadde vi gått under.
Jeg prøver ikke å late som noe som helst og jeg prøver ikke av prinsipp å overse det som er tungt, jeg prøver å bygge opp under det som faktisk er godt i livet, alt det som ikke er sorgen min. Bortsett fra når jeg kommer inn i en slik spiral som jeg beskriver der jeg mister energi og fokuset på det gode går over i ren flukt.
Jeg gråter og banner ellers en god del for meg selv, og det hender ikke så sjelden at jentene ser meg gråte heller, men depresjonen ligger så tett så tett opptil sorg at jeg synes det er skremmende. For uansett hvordan du snur og vender på det så må jeg stå opp. Jeg må bry meg om livet mitt. Jeg kan ikke tenke at det er verdiløst. Jeg kan ikke oppholde meg i det rommet hvor sorgen er for mye av tiden, selv ikke når den lokker og drar i meg.
Ja, jeg er ubegripelig heldig som har funnet en så varm og raus mann å holde fast i.
Du er klok, som vanlig, Gunn Hild.
Jeg holder veldig med deg i at vi, som voksne, ikke kan slippe alt vi har av sorg og sinne ut foran og over barna våre. Vi skal jo ha en viss forutsigbarhet og holde et skinn av stabilitet over oss, ikke sant?
Det er ikke så lett å forklare hva jeg mener når jeg sier at det for noen funker veldig bra å aksepter dårlige tanker og følelser, kanskje må det en hel bloggpost til? Når man kjenner at man bruker mye energi på å undertrykke dem, vil det for mange være bedre å akspetere dem samtidig som en gjør klare, håndterbare handlinger som bygger opp det positive.
Vi fungerer slik at vi raskest løper ned veien med deg negative og det vansklige, samtidig som å bevege kroppen og å handle kan skape nye spor.
Du løper. Det gjorde jeg også en gang. Løp og gråt. Og etterpå var det bra helt til neste gang
Jeg tror jo ikke du later som noe som helst -tvert om er du jo veldig åpen på hvilke prosesser du går igjennom. Jeg ser jo at det jeg skrev kunne oppfattes som en mal for hvordan man skulle gjøre sakene og kanskje litt bedrevitende? Hva vet jeg. Det var i alle fall ikke ment slik.
Det er en fin ting å la ungene få oppleve noe annet en bare mamma -så lenge barna ikke føler og opplever at de enten blir plassert bort, eller at mamma nå er på vei utfor stupet, noe forferdelig er i ferd med å skje og derfor må vi være borte.
Jeg tror det er bra å gjøre noe før man kommer så langt. Å be om hjelp tidlig nok.
Jeg aner jo ikke om det er slik barna dine opplever det. Antagelig ikke.
Åkke, som, kjære, fine, Gunn Hild, åkke som, så gjelder det å kjenne igjen hva som lekker, hvilke lekkasjer som kan tettes og gjøre mottiltak. Jeg er sikker på at du driver mye med det -det viser du jo når du analyserer det du gjør i teksten din.
Det ulidelige med lekkasjer er akkurat det du beskriver -det løper utfor en negativ spiral, man blir desktruktiv i sin adferd og det ender med at toget ruller raskere og raskere mot endestasjonen som heter “Hjelp!”.
Neste steg er å klare å gjenkjenne i det det begynner å rulle.
For noen kan lekkasjer være å kjempe mot de vonde tankene, andre kan ha problemer med at de skal være sterke og flinke og gode og hjelpe alle andre hele tiden, andre sparer på dårlige venner og samvittighet osv osv.
Jeg leter etter mine lekkasjer. Det er jammen ikke alltid så lett å finne dem -og i alle fall er det nesten som om jeg blir blind når de kommer bredbeinte nedover Bråkmakergata!
Heldig er du Gunn Hild som har en nær person som kan trøste deg og være nær deg. Men uansett – vi er alene med vår sorg og jeg skjønner godt at du gråter og banner – over urettferdigheten og at dette kunne skje deg!
Livet er ikke rettferdig og noen ganger må vi være i situasjonen som vi ikke kommer ut av og som var langt fra det som var “planen”.
Du er kjempegod! Og har helt rett – det er av og til best for barna å være hos andre som bryr seg om dem! Så får du hente deg inn og samle energi igjen. Ikke bry deg om dem som kritiserer eller trekker i tvil dine vurderinger og handlinger! God klem fra meg!
Å høre gjerne grenseoverskridende ærlighet og sannheter finner jeg dypt helende, forfriskende og befriende. Du setter ord på din virkelighet så en møter deg direkte i trygg nakenhet. Et hjerte som taler er verdt å høre på. Takk for din åpne dialog. Føler med deg i dine mange uunngåelige prosesser som banker på døra. Det beste er sikkert å møte dem. Gode tanker til deg og dine
Tusen takk! Det betyr mye for meg å lese at andre får hjelp av det jeg skriver.
Kjære deg. Du er så reflektert og skriver så godt og jeg er helt sikker på at dine konklusjoner er riktig for deg, …og for jentene dine. Du skal med god samvittighet la dem være borte fra deg av og til, de må være sammen med andre mennesker som vil gi dem en annen hverdag enn du kan makte å gjøre alene i den situasjonen du er. OG enda viktigere, du trenger tid for å opparbeide overskudd til å være der for dem. Det er en god investering i forhold til resten av livet.
Takk, i praksis er det ikke så lett å finne barnevakter,
men jeg tror det er viktig å ikke tro at man alltid burde klare alt selv. Vi får ta i mot den hjelpen vi kan få.
Jeg beundrer deg stort for styrken din! Jeg vil påstå at du tilfører mitt liv en ekstra dimensjon; du gir meg innsikt i en virkelighet som jeg ikke kjenner -og beskriver denne på en måte at jeg føler at flere sanser vekkes. Takk! Gleder meg til å lese boken din!
følte det var på tide å legge inn en kommentar til deg etter å ha fulgt bloggen din.
kan ikke forestille meg hvordan det er å miste sin kjære i så ung alder.sitter igjen med mange tanker etter innleggene dine…..mange tankevekkere!
du virker som en fantastisk jente og mor.unner deg virkelig alt godt for fremtiden
mvh Tonje…
Jeg ville bare si at tankene og ordene dine betyr enormt mye og gir mye god tankevirksomhet selv i situasjoner som ikke er som din.
Takk!
Ønsker kontakt med familier etter dødsfall for å lære om barn og ritualer: http://www.krisepsyk.no/sorg/Deltagelse%20i%20ritualprosjekt.htm via http://twitter.com/Dyregrov