I dag for ett år siden var uten sidestykke den verste dagen i mitt liv. Det er fremdeles en dag jeg nærmest får pustebesvær av å tenke på – dagen da det mennesket jeg stoler mest på og elsker høyest slutter å puste. Da det hjertet jeg har overgitt meg til slutter å slå. Da det ikke lenger er oss mot verden eller oss mot kreften, bare meg, et uforklarlig tomrom og på den andre siden av tomrommet to unger som ikke vil slutte å skrike.
Ett år har gått, og egentlig vil jeg gjerne feire at vi er gjennom det.Det neste året blir ikke så ille som dette. Ikke noe jeg har prestert eller fått til før i livet mitt kan overgå det jeg har klart dette året. Vi har reist oss igjen. Vi står ikke på hver vår side av et tomrom. Jentene mine skriker ikke lenger i smerte og raseri. Vi gråter sammen, men vi ler sammen mye oftere.
Jeg er ikke lenger alene. Mads holder rundt meg med sine sterke og pålitelige armer. Det er oss to mot sorgen. Vi to sammen som skal klare å favne den, la den gjøre oss klokere og så stå imot når den viser sin ødeleggende side.
Kanskje blir det feiring i kveld, men først skal vi på graven med tre favner roser i rødt og gult og rosa. Først skal vi gråte over alt vi har mistet. En utrolig varm og nær ektemann, en omsorgsfull og magisk pappa, et fantastisk menneske med en enestående innlevelse i alt som lever, kravler, løper og flyr, et skribent og forfatter som gjorde verden mer spennende og hemmelighetsfull, en moralsk røst som aldri mistet barna i Bangladesh av syne i sine betraktninger over jorden, en foredragsholder som ga hundrevis av ungdommer en tro på at mennesket er mer enn en konsument.
Steinar hadde et enormt formidlingsbehov, og han var en briljant formidler. En ordkunstner som fikk sin troverdighet fra sin egen integritet og ærlighet, han snakket fra sitt eget hjerte og direkte til den som ville høre uten å vanne ut eller tone ned noe han trodde på. Jeg kan ikke se så mange bedre måter å hedre hans minne på enn å la ham få fortsette å snakke.
Steinar skrev flere bøker, men det er ikke lenger lett å få tak i dem. Siden bokhandlerne ikke lenger tok dem inn kjøpte jeg hele restopplaget på Det lille livet, Steinars siste bok. Den er en utrolig vakker bok om nettopp det lille livet på jorden, alle forsvarsløse, alle som ikke er med i racet om å være først og best og størst og rikest. Samtidig er det en bok om det gode liv, full av livsglede og humor – om Bach, vin, skrei og indisk mat – alt som er trøsterikt når livet er tungt. Men det er også en bok gjennomsyret av Steinar alvor. Vårt moralske ansvar for å respektere jordens tålegrense og de fattiges behov. Boken kan kjøpes av meg for kr 200 eller to for 300 om du vil gi til en venn. Send meg en mail til gunnlem @ gmail . com, så avtaler vi. (Mellomrommene er for å slippe spam)
En annen bok jeg tror det er vanskelig å få tak i er Den tause krigen – mot de fattige og mot miljøet – og hva som må gjøres. Det var boken jeg forelsket meg i Steinar gjennom. Den er ikke like poetisk, men desto klarere og mer stringent i forhold til hva Steinar sto for gjennom hele sitt liv. Jeg har åtte eksemplarer av den som jeg ikke vil selge, men gi bort, helst til ungdommer, men ellers andre som har en god begrunnelse for hvorfor nettop du skal få den. Det betyr mye for meg at hans ord kan leve videre i noen som tror på budskapet.
Jeg har også et par eksemplarer til over av Grenseovergang, Motlys og Utenfor bymuren mot spesielt sterke grunner. 
No related posts.
Related posts brought to you by Yet Another Related Posts Plugin.
Takk for en vakker og rørende bloggposting, Gunn Hild.
Jeg ser du ønsker å ta vare på bokarven etter Steinar Lem. Som skribent og barn av skribenter kjenner jeg meg altfor godt igjen i problemet med bøker som forsvinner. Jeg vet ikke om du er klar over det, men Nasjonalbiblioteket har begynt å digitalisere alle norske bøker på bokhylla.no.
Der vil du faktisk finne “Den tause krigen” til fri lesning på skjerm. Ikke så bra som å eie originalen, men fint å ha om du ønsker å henvise noen til en god tekst uten å ville gi fra deg et verdifullt papireksemplar. Etterhvert vil flere av bøkene bli tilgjengelig, men når du får tid og overskudd kan du også vurdere det mine foreldre gjør nå, som er å digitalisere egne bøker for mulig republisering på egen hånd.
Å, så flott å høre! Takk for at du sa fra Eirik!
Takk for at du skriver i dag også! Jeg tenker stadig på en ting du skrev her på bloggen i vinter. Husker ikke ordrett, men det var noe om at å håndtere sorg ikke handler om hvor sterk du er, men om hvor åpen du er for å ta imot den støtten andre vil gi deg, og det gode livet fremdeles har å by på. Alt tyder på at du lever som du lærer, og det må være derfor du fremdeles står på beina ett år etterpå. En fantastisk lærdom for oss alle. Takk igjen.
Du er SÅ modig. Du tør å være svak, og du framstår samtidig så sterk. Du er en av dagens norske kvinner jeg beundrer mest. Takk for at du deler dette med oss.
Kjære kjære deg!
Så VONDT å lese dette innlegget. Slike merkedager sitter i “kroppen”… Særlig når det er så kort tid siden. For når det gjelder sorg er 1 år kort tid.
Sender deg mange gode tanker, en trøsteklem og mange smil!
Takk for din ærlighet og din åpenhet, og den kontakten vi har påbegynt!
Varm klem
- og jeg synes det var godt å lese. Jeg tror du trekker pusten nå. Lykke til med resten av dagene.
Ett år etter | arachne.no // Apr 28, 2010 at 6:16 pm
[...] kommentarer Hege Glad on Ett år etter"Amanda" on Ett år etterSunniva on Ett år etterMargrete on Ett år etterArachne on Ett år [...]
… og jeg er helt enig med Hege Glad: Dette var godt å lese. Du er kommet et kvantesteg videre. Du har fatt i livet “by the balls” nå. Innlegget ditt oser av levende liv. Go, Gunn Hild!
For et sterkt, personlig og velskrevet innlegg, Gunn Hild! Jeg kondolerer på det sterkeste.
Orda dine er så sterke, så gode. Det er vondt å lese, men vondt som gjer godt. Godt fordi du fortel så ærleg og varmt om det du opplever, og det hjelper meg til å setje eigne tankar og kjensler i røyrsle.
Å hugse å sjå både fram- og bakover medan ein lever i nuet.
Jeg blir både stolt, og trist når jeg leser dette. Trist fordi det er så usigelig urettferdig at kreft fortsatt tar så mange liv. Stolt fordi du er så modig og skriver om det, og gir oss din åpenhet. Godt å lese at livet kan gå videre, selv når det går av hengslene for en stund.
Det er fint du har Mads. Sammen er dere to, og sammen kan dere være sterke.
Jeg ville mer enn gjerne lest og hatt en bok, som du så gjerne vil gi til “ungdommer” med interesse. Ha meg i tankene, og ta kontakt?
:klem:
Lenke til fulltekstversjonen av “Den tause krigen”: http://urn.nb.no/URN:NBN:no
nb_digibok_2008020501053
Kjære du.
Jeg har så lyst til å fortelle deg hva bloggen din har gitt meg.
Jeg har fulgt bloggen din gjennom det siste året, og selv om bloggen din handler om sorg og savn, er også dette noe av det vakreste jeg har lest.
Du greier å formidle en utrolig nydelig kjærlighetshistorie på en fantastisk fin måte. Jeg blir helt betatt av hvordan du beskriver kjærligheten du har for mannen din.
Jeg får en god følelse når jeg leser bloggen din, for den er så varm og full av kjærlighet.
Mannen din var heldig som fikk oppleve den sterke kjærligheten du har for ham.
Tusen takk for at du deler dette vakre med oss som leser bloggen din.
Det må være helt ubeskrivelig vondt å miste noen man elsker så høyt, det sier seg selv. Jeg ønsker deg og jentene dine alt godt for framtida. Det kommer til å gå bra med dere, for du tror på kjærligheten.
Jeg har, som en helt fremmed til både deg og mannen din, rotet meg inn til denne siden. Jeg vet ikke hvordan. Men jeg ble så fanget i alt du skrev at jeg nå har vært her inne i flere timer og lest og lest. Som en ung, uvitende og fortsatt relativt naiv person, lot jeg meg forføre av dine vidunderlige beskrivelser om livets kaos og fortvilelse blandet i en herlig miks med hverdagens kjærlige omfavnelser i alle mystiske og uanmeldte former.
Takk for at jeg har fått låne sorgen din disse timene jeg har lest. Den er så vakkert øm. Så uforutsigbar og sprø. Og du håndterer den så sterkt og modig! Du gir verden et godt bilde av alle oss “sørgelige” og sørgende. Jeg har også mistet, men i andre former, farger og fasonger. Sorgen er ikke desto mindre eller mer behagelig. Den er der, og vil aldri forsvinne. Men jeg kan velge når jeg vil ta den frem og føle på den, og når jeg ikke vil eller orker å forholde meg til den.
Jeg vet at du har skrevet, dummere enn det er jeg ikke, etter at jeg tross alt har lest det du har skrevet. Men jeg tok meg selv i, helt frem til første side, å lese i feil kronologisk rekkefølge. Har du forsøkt det selv? Jeg har lest hva du har skrevet som om det var en bok, bare fra helt feil hold. Snudd på hodet, opp ned. Kall det hva du vil… Men jeg som ikke engang visste hvem han var, eller du var, før i dag, føler meg som om jeg på en måte vet hvem han var eller er, nå. Jeg gikk fra det kaos du beskriver så deilig levende nå, “lenge” etter han forlot kroppen, til han var lys levende. Så når jeg nå legger ned denne siden fra min relativt lille dataskjerm, så er det som om han aldri egentlig døde. For meg som aldri har lest ham, og aldri heller sett ham, kan det kanskje virke sært og påtrengende at jeg sier alt dette. Men forhåpentligvis finner du noen slags mening i det jeg sier allikevel.
Med det aller høyeste ønske om alt det gode og fantastiske livet kan gi deg og døtrene dine, takker jeg for deg og ordene dine.
Mvh. Sief
Tusen takk for at du deler med oss leserne/debattantene dine, Gunn Hild! Ønsker deg, jentene og Mads fortsatt alt godt.
Hilsen Vibeke BK.
Jeg syns det er så utrolig flott at du skriver om dine følelser å tanker rundt dette. Har selv mistet den beste mormor i kreft, og det var ufattelig tøft. Føler sånn med deg, og håper at dagene som går blir litt lettere etterhvert som tiden går, å det ser jeg jo også at det gjør. Vil si du er en flott inspirasjon for mange. Og jeg tror mannen din ville vært så utrolig stolt av deg, er ikke noe jeg tror, det vet jeg. Ønsker deg og dine alt godt videre. Takk for flotte innlegg.
Stor hilsen fra Lena, 20 år.