Det er en setning. En sånn setning som jeg må lese flere ganger selv om jeg har skrevet den selv. Fordi den er sannheten så aldeles naken. VG har i flere artikler bilder av noen av de barna som er drept av sine egne foreldre. Det er bilder jeg har sett på flere ganger fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal gripe det.
Å være barn burde vært det tryggeste i hele verden. En tilværelse full av bamser og trygge voksne med tøysestemme og trøsteklemmer og nattasanger. Men så er de så forsvarsløst utlevert til menneskene rundt. Dersom de svikter så har ikke barna noe forsvar. For hva gjør vi hvis vi uroer oss for et barn?
Melder vi det til barnevernet? Vi tror vel ikke så ille om folk? Hvor mange av oss tør å ta kontakt med foreldre for å spørre hvordan det går med barna deres? Det er jo høyst upassende. Det er som om barna ikke helt finnes på linje med voksne. Som om deres følelser ikke tels like mye.
Men noen ser. I de aller fleste tilfellene, ikke bare av barnedrap, men ved all mishandling og omsorgssvikt, så tror jeg noen står rundt med veldig dårlig samvittighet når de får høre hvor langt det har gått. De fleste unger er skolekamerat med noen, går på barnehagen med noen.
Men der ingen ser er det kanskje fordi det er så sjelden vi ser noen andres barn dypt nok inn i øynene til å se om der finnes gjenskinn av latter og kjærlighet eller om dette er en unge vi burde prøve å ta litt vare på. Det er mange trinn ned mot helvete.
Ved siden av meg på pulten ligger et magasin som heter Medicinsk vetenskap. Hovedoverskriften denne gangen er: Stressa av ock få en friskare kropp. Sikkert fint å få en friskere kropp, tenker jeg, men det er flere ting vi kunne fått tid til i en mindre stresset tilværelse. Jeg tar meg i å drømme om et liv der jeg stresser av nok til å kose meg med jentene min – og med vennene deres. Der jeg er i stand til å se det dersom noen barn innenfor min rekkevidde har det vondt.
Det finnes nemlig også mennesker som redder barn. Ikke bare fra slemme foreldre, men fra onde skjebner. I alt som er ondt er tilsiktet. Jeg er så takknemlig for alle dem som så mine barn i sommer, da jeg var for redd og hadde det for vondt til å klare å ta deres smerte i tillegg til min. Men jeg drømmer også om å være et menneske som ser barn - hvem de er og hvordan de har det. Gjør du?
No related posts.
Related posts brought to you by Yet Another Related Posts Plugin.
SÅnne mennesker som engang løfter hånda si mot barn skulle vært stilt på rekke og skutt…
voldtatt med trekube først…in public foran alle så alle så konsekvensene av å slå et stakkars uskyldig barn…
Stoppe vold med vold? Dårlig forslag… Er ikke det også ganske feigt?
Eg vart sett, og eg prøver så godt eg kan å sjå dei barna eg har rundt meg. Mange gongar tenker eg at eg lever i eit beskytta miljø, men jammen er det utfordringar også i “øvre middelklasse”.
Skrekk og gru. Jeg jobber med unger, tenåringer, hver dag. Tenk om det er noe jeg ikke ser, – noe jeg senere tenker at jeg burde sett.
Teksten på denne sangen liker jeg:
Ain’t no mountain high
Ain’t no valley low
Ain’t no river wide enough baby
If you need me call me no matter where you are
no matter how far (don’t worry baby)
just call my name
I’ll be there in a hurry
you don’t have to worry!
Du har sikkert hørt den (Diana Ross bl.a.).
Fin! Kan brukes i en religiøs sammenheng, men også i det å bry seg – om andre: barn, venner osv. . . .
Ja, jeg gjør! Hvis jeg en gang opplever å se et barn bli plaget og ha det vondt, da skal jeg ikke være feig. Det må jeg love meg selv. Det gjør så forferdelig vondt å lese om barn som ikke kan være trygge med sine foreldre. Stakkars, stakkars små. Det er umulig for oss å forestille oss deres verden. Men, vi må ikke rømme fra det hvis vi ser det. Det er utilgivelig.
Det må være det fineste av alt. Å kunne være en som ser de små menneskene. Jeg drømmer om det. Se -og å ha klokskap nok til å vite hva jeg skal gjøre med det jeg ser. Takk for at du minnet meg på at det er det jeg skal øve meg på framover.
Et barn er forsvarsløst og kan ha mange spørsmål når de opplever at de voksne gjør noe de ikke skjønner. Det kan skape utrygghet og angst.
Jeg har sett ett (eller flere barn) i en familie – de voksne oppførte seg – ja, ikke med vold – men barna krympet seg.
Det var vondt.
Jeg kunne ikke si noe der og da – men jeg er på deres parti!
Jeg blir harm!
Jeg vil være på barnas side!
Akk disse “familietragediene”, enn så grusomme de er leter jeg alltid med små empatiske følehorn etter en eller annen omstendighet som skal gjøre det hele forståelig. Kanskje det henger igjen etter min egen barndom med opplevelser av vold, angst og svik, mitt eget behov for å forstå de som gjorde meg vondt.
Inne i hodet mitt ligger en gyllen liten vektskål der jeg veier det jeg ser og forsøker å vurdere om det er ille nok til å gripe inn eller ikke. Jeg omgåes ikke barn så ofte, så den har ikke fått brukt seg så mye, men den finnes der.
Vektskålen har en feilmargin, den er farget av minnene som sitter i min egen defansive og engstelige kropp. Hver gang noen snakker skarpt til barna sine rykker det til, hjertet mitt begynner å slå og svetten pipler frem. Jeg husker hvordan det føltes for meg.
Men de barna er ikke meg, de lever ikke nødvendigvis i virkeligheten jeg levde i. For dem er ikke den skarpe stemmen et varsel om mulig vold, for dem er det kanskje bare ubehagelig og pinlig.
Vi drømmer nok alle om det, det gjelder bare å gjøre noe med det. Det er vanskelig det, for vi må over en terskel å invadere noen andre menneskers liv.
Har du hørt om http://www.denene.no? Jeg var med på folkemøte i Stavanger i fjor og det fikk meg veldig engasjert. Skulle vært et must for alle foreldre, besteforeldre, lærerere, naboer, tanter og onkler. Absolutt alle. Man lærer at det er ikke så mye som skal til for å gjøre livet til et barn litt bedre. Et smil og et hei, og et hvordan går det med deg..
Har forøvrig skrevet ett innlegg i bloggen min litt rundt temaet du har skrevet her. Falt pladask for en setning i innlegget ditt som jeg ble insperert av