Knut-Inge Klepp og Bjørn-Inge Larsen i Helsedirektoratet skrev søndag en ganske kjedelig kronikk om matens klasseskiller i Aftenposten. Kjedelig fordi den var nøktern og opplysende om ting vi vet fra før, nemlig at vi må spise mer frukt og grønt og mindre fett kjøtt. Det de ikke skrev noe om var det langt mer interessante spørsmålet om hvorfor det er klasseskiller i helse, og er det egentlig realistisk å gjøre så veldig mye med det?
Først bakgrunnen – mennesker med mye penger og utdannelse er friskere og lever lenger enn dem med lite penger og kort utdannelse. En av grunnene er den kronikken fokuserer på, nemlig at mennesker med utdannelse og penger spiser bedre mat enn andre. Deres svar er opplysning. Utdannelse og opplysning er bra, men jeg tviler sterkt på at hovedgrunnen til at mennesker på østkanten spiser dårligere, er at de ikke vet at de bør spise mer frukt og grønnsaker og mindre pølse. At de har mindre utdannelse betyr ikke at de er evneveike heller. Det kunne vært interessant å se en statistikk der man fjernet dem som evt ikke hadde fullført grunnskolen samt mennesker med såpass ferskt opphold i Norge at de kanskje kunne vært antatt å faktisk ikke ha fått med seg norske kostholdsråd i alle fall. Spiser normalbefolkningen fremdeles mindre grønnsaker er forklaringen neppe at de ikke vet bedre.
Jeg har en annen hypotese. Vi kan kalle den Arachnes omfattende hypotese for sosiale ulikheter innen omtrent alt – også helse. Min hypotese er at livet er urettferdig og at mennesker er ganske dårlige til å rette opp i skjevheter. I stedet fordyper vi dem igjen og igjen til de blir uoverkommelige.
Jeg tror mennesker med god helse og en stabil psyke har høyere sannsynlighet for å skaffe seg en god utdannelse og eller en stabil jobb der de tjener bra. Derved samler de mestringsopplevelser, øver seg i selvkontroll og ikke minst har de det så bra at de ikke trøstespiser i stor grad. Disse menneskene er attraktive, finner gjerne hverandre og bosetter seg i dyrere strøk enn sin gruppemotsats. I tillegg øver de gjerne positivt gruppepress og viser status overfor hverandre ved sitt forhold til mat, trening og sine slanke kropper. Og ikke minst – de opplever å ha makt over egne liv.
Mennesker med dårlig helse og eller ustabil psyke er mer sårbare i forhold til å fullføre en utdannelse og det å få og beholde en god jobb. De opplever oftere frustrasjoner i form av ikke å lykkes og har mer smerter enn sine heldigere medmennesker. Da er det vanskeligere å følge dietter. Det koster mer å dra ut på løpeturer. Og det utvikler seg oftere en kultur for å trøste hverandre heller enn å konkurrere med hverandre. Den kan være snill, men er i det lange løp hemmende fordi den befester maktesløsheten.
Dessverre finnes det ingen enkle løsninger. Det er viktig å fortsette med reklame og opplysningskampanjer for å kompensere litt for den massive reklamen for alt som er ødeleggende. Men reklame kan ikke få folk til å ta kontrollen over eget liv. Det må mennesker gjøre selv. Og dessverre har noen fått en veldig mye tøffere jobb enn andre. Noen må slite mer med kostholdet, med å holde på jobben, med å gjennomføre skolen – men om vi forklarer eller unnskylder så er det likevel den enkelte som betaler prisen. Så kjip er verden.
Og jo lenger man venter med å ta tak i live sitt jo vanskeligere er det. Kiloene og utilstrekkeligheten fester seg dypere. Men selv da finnes det ingen annen løsning enn å finne ut: Hva vil jeg med livet mitt. Hvilken pris er jeg villig til å betale for hva? Vil jeg betale med overvekt og dårlig helse for å slippe å bruke en halvtime ekstra på å lage middag? Hvor mye vil jeg betale for denne halvliteren? Noen halvlitere, noen bøtter med is og enkelte halvtimer er absolutt verdt det, men alle sammen?
Noen mener det er usosialt å legge ansvaret på den enkelte så lenge det finnes så dype strukturer som predikerer helseatferd. Men det er like fullt den enkelte som betaler sin egen pris. Jeg mener vi må endre samfunnsstrukturer i den grad vi kan, slik at mennesker opplever å lykkes, opplever å mestre sitt eget liv på forskjellig nivå, men ingen kan gjøre jobben med å tygge salaten din.
Det er litt nedlatende å skylde på manglende informasjon, men verre er det at det fratar den enkelte et ansvar ingen blir kvitt. Det befester den maktesløsheten som graver forskjellene dypere.
NB Dette er ikke ment for å si at overvektige mennesker tilhører noen gruppe for dårlig mestring eller for den del at alle tynne mennesker er velfungerende. All overvekt er for det første ikke like usunn. Kilo fylt med skikkelig mat og litt muskler i bunn kan være uttrykk for livskvalitet og ekte nytelse. Da er det foretatt et valg, og det er en god ting i seg selv. Alle mennesker skal ikke være like. Det jeg snakker om er utgangspunktet dårlig helse og lav opplevd kontroll som fører til atferd som gir dårligere helse og livskvalitet.
No related posts.
Related posts brought to you by Yet Another Related Posts Plugin.
Helt med deg her, du! Jeg tror nettopp det at vi vet hva vi burde ha spist, er med på å forsterke nederlagsfølelsen og dermed den vonde spiralen. Det er IKKE lett å løfte seg selv etter nakken, samme hvor mye man vet om hva som er lurt, og hva “alle” andre får til.
Det er kjempevanskelig, og fordi mat er så sterkt kolet mot nederlagsfølelse tror jeg ikke det er noe bra sted å begynne. Vi må begynne å ta kontroll over livet på andre områder og bygge opp følelsen av at dette greier jeg.
Godt sagt og godt skrevet! Enkelt skal det ikke være!
Dette traff meg. Klokt tenkt og skrive. Det å gje seg sjølv mestringsopplevingar er nok noko av det viktigaste ein kan gjere.
Jeg gjør det på helt små ting som får meg til å føle meg flink fordi jeg vet at det nytter. Jeg vasker feks kjøkkenet mens jeg leser til eksamen, dels fordi jeg prokrastinerer selvsagt, men dels også fordi det får meg til å føle meg så glødende flink og effektiv…:-)
Revolusjonært roteloft » Mat, angst, identitet // May 24, 2010 at 11:26 am
[...] har skrevet et blogginnlegg om matvaner og klasseskiller. Det er et interessant tema. Det fikk meg til å tenke på Frøken Makeløs sitt innlegg fra en tid [...]
Meget bra innlegg i debatten.
Godt skrevet om et viktig og interessant tema. Som representant for de lavt utdannede, med mange år på nederste trinn i arbeidslivet bak meg, har jeg tenkt en del på dette. Jeg har opplevd å ha jobber som har vært så fysisk tøffe at det har blitt lite overskudd til annet å komme seg gjennom dagene, da har det blitt mye dårlig mat og lite mosjon. Mange lavtlønte jobber består kun av ståing og gåing hele dagen, da orker man ikke alltid stå på kjøkkenet og lage god, hjemmelagd mat når man kommer hjem, da blir det lett ferdigpizza eller annen elendighet, selv om “ordentlig” mat hadde smakt mye bedre. Opplevde også at jeg fikk en påfallende usunn livsstil i en periode da jeg jobbet skift. Stort sett vet vi lavt utdannede hva som er sunt og hva som er usunt, selv om noen nok ser på all informasjon om helse som utidig mas fra det de oppfatter som “eliten”. For øvrig har de fleste helseproblemer jeg har sett blant mine kolleger skyldtes belastninger etter mange år med hardt og ensidig arbeid.
Nettopp!
Jeg tror jeg vet absolutt alt som er å vite om sunn og usunn mat som følge av å vokse opp i en familie og en slekt der kiloer og mat var et kronisk samtaleemne. Siden har jeg lest alt jeg har funnet. Det hindrer meg ikke et øyeblikk fra å stappe i meg kakedeig når jeg er for stresset. Men jeg har begynt å tenke at jeg drømmer om et liv der jeg har tid og overskudd til å lage en ordentlig middag. Jeg har ikke lyst til å jobbe meg ihjel og spise dårlig mat. Men det er jo ikke alltid bare å velge heller…
Men det er ikke enkeltpersonenes ansvar at matvareindustrien legger opp til at næringsfattig, fetende mat oppfattes som de beste alternativene for lettvinte, raske løsninger.
Jeg tror ikke det er urimelig å si at de fleste har en adekvat oppfatning av hva som er sunn mat, men samtidig er det jo de umiddelbare erfaringene som styrer valg i stressede situasjoner. Man blir jo ikke overvektig over natta og dermed kan det nok for mange virke som om selv om maten ikke er direkte sunn, så gjør den heller ingen reell skade.
Det er litt som klima og miljø i grunnen, alle bedrifter vet at det ikke er bra å helle dritt i havet, men siden de ikke registrerer noen målbar virkning fra dag til dag så går de ut ifra at de befinner seg på den trygge siden enn så lenge.
Siden det fremdeles er fisk i havet, så kan vi fortsette å tråle… og så videre.
Des lengre jeg observerer menneskeheten, des sikrere blir jeg på at vi er skikkelig dårlige på å tenke langsiktig og utover den umiddelbare horisonten.
De har ikke et moralsk ansvar, men det er de (eller vi siden jeg har spist så mye dritt det siste året at jeg ville ikke ha trodd det var mulig( som må bære konsekvensene. I motsetning til bedriftene kan jeg ikke fordele konsekvensene på alle andre. Den sjokoladen jeg putter i munnen etter at inntaker er i balanse med forbrenningen, den trekker jeg selv rundt på på rumpa mi. Det er jo et ansvar det også.
Det her er handler nok mer om økonomi, enn om noe annet. Det koster å spise sundt. Penger folk på østkanten ikke har.
Det er jeg ikke helt enig i. Poteter og grønnsaker som må skrelles selv er fremdeles billig, selv om det finnes masse fancy sunn mat også. Jeg ville gått ned i utgifter til mat dersom jeg ble like flink til å lage mat hjemme som jeg var da Steinar levde.
Nei, det har ikke med økonomi å gjøre. Jeg mener at en god del mennesker rett og slett driter i å spise sunt. De ser bare ikke verdien av det og kjøper ferdigmat dagen lang, selv om det er både dyrt og dumt. Jeg tror de har det fint på den måten og bekymrer seg minimalt om kostholdet sitt.
Det trenger for så vidt ikke være dyrt å spise sunt hele tiden. Den siste månden har jeg vært raka blakk, men jeg har spist knallsunt mesteparten av tiden. Det vokser nemlig drøssevis med gratis mat i naturen om våren. Og så får man frisk luft og gratis mosjon når en sanker den inn.
Ferdigmat og kjøtt er jo dyrt også.
Hm, jeg frykter at litt av grunnen til at jeg kvier meg for å skylde på individet er at jeg synes det bygger opp under liberalistiske og kapitalistiske ideer om samfunnet. For det er jo ikke slik at jeg ikke tenker at folk burde gjøre mer fornuftige valg, jeg er vel bare redd for at den typen tenking skal føre til et samfunn der folk må ta hele regninga selv om livet går skeis.
Når jeg tenker meg om skulle jeg helst levd i et samfunn der vi kunne anerkjenne andres autoritet over egen situasjon uten å dermed si at vi derfor ikke trengte å stille opp for dem. For det ligger jo mye energi i erkjennelsen av at man faktisk har makt til å forandre livet sitt (eller matvanene), selv om det ikke alltid betyr at man klarer å forandre det på 1 2 3.
“et samfunn der vi kunne anerkjenne andres autoritet over egen situasjon uten å dermed si at vi derfor ikke trengte å stille opp for dem.”
Det ville løst mange problemer, det. Og jeg tenkte umiddelbart: “men det kan vi vel få til!” Og så husket jeg hvor mye politisk retorikk som egentlig står i veien for at vi virkelig skal kunne ha de to tankene i hodet på en gang. (Selv om jeg selv mener at det helt fint går an å kombinere liberalistiske og kapitalistiske idéer med medmenneskelig sympati.)
Generelt en bloggpost jeg er helt enig i. Kanskje jeg kan bruke Arachnes omfattende hypotese for sosiale ulikheter på eksamen i “utviklingsstudier for journaliststudenter” Jeg har tro på teorien om at noen ganger er ting bare urettferdig, uten at det er noens feil eller at det nødvendigvis handler om penger.