Debatten om prioriteringer i helsevesenet raser etter at helsedirektør Bjørn-Inge Larsen fortalte at vi nekter noen pasienter den mest effektive behandlingen fordi den er for dyr. Sekretariatsleder i Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helsesektoren Berit Mørland sa til Aftenposten at de forholder seg til en veiledende grense fastsatt av Finansdepartementet på 425.000 kroner for forlengelse av et liv med ett år. Siv Jensen mener det er etisk forkastelig å sette en prislapp på et menneskeliv.
Det første spørsmålet mitt er – alltid? Er det alltid etisk forkastelig å sette en prislapp på et menneskeliv så må vi jo slutte med biblioteker og fritidsklubber og bruer på vestlandet slik at vi kan konsentrere alle ressurser om helesevesenet. Skal alle holdes liv i uansett kostnad er det knapt noen grenser for helsesektoren. Om Jensen mener prisene på behandling synker ettersom det blir flere brukere så gjelder det bare sykdommer som mange har. Dessuten glemmer hun at det kommer stadig flere nye behandlingsalternativer til.
Det neste spørsmålet er om alle år er like mye verdt. Er året fra åtti til åttien like mye verdt som året fra seksten til sytten - eller året hvor barna dine begynner på skolen? Jeg skjønner at noen på åtti kan ha like lyst til å leve, men i et prioriteringsperspektiv er jeg ikke det minste i tvil om at jeg ville valgt den som hadde levd minst.
Det er jo ingen som vil sette noen prislapp på et menneskeliv. Det er derfor diskusjonen ikke har vært tatt før. Det føles ekstremt ubehagelig. Men blir det mer etisk akseptabelt om vi bare later som om alle får alt?
No related posts.
Related posts brought to you by Yet Another Related Posts Plugin.
Siv Jensen snakker antagelig mot bedre vitende. Ellers så er hun korka. Prioritere må vi, gjør vi allerede, og debatten må komme.
Som han vel sa Larsen også, alternativet til å skygge unna debatten er at statussykdommene og dem som roper høyest får mest, mens demente, rusmisbrukere, kronikere, funkjsonshemmede blir salderingsposter.
Det som kanskje er et problem her er at i de tilfellene der det blir åpen diskusjon om å bruke penger til beste for de som taler høyest – så er det de som taler høyest som vinner.
De som har hukommelse nok til det kan gå tilbake til det (så absolutt gode formål) pasienthotell ved Radiumhospitalet og “uvesentligheter” som psykiatribygg i Follo eller tilstanden (boligmassemessig) ved Lier sykehus (psykiatri.) I det øyeblikket Arthur Burchard stilte opp i TV-ruta snudde opinionen, og politikere som forsøkte å tenke prinsipielt var slått.
Sånn for ordens skyld, vi har noenlunde samme erfaring med kreft som bloggeiers barn (annen alder og lengre prosess), så vi forstår veeeeldig godt hvor fint det er med et slikt hotell.
Men vi kjenner også en rekke mennesker med virkelig alvorlige psykiatriske lidelser, og veit at visse slike lidelser er minst like dødelige og plagsomme. For de syke som for de pårørende.
Ja, man må prioritere. Slik er livet. Helsebudsjettene kan ikke bare fyke ukontrollert i vêret år etter år etter år etter år. Da vil det, som du skriver, gå utover andre ting. Og etterhvert veldig viktige ting, også. Mange tror at staten har en utømmelig kilde med penger, som betyr at alle skal få gratis hjelp til absolutt alt hele tiden – så fort de møter på en problemstilling (ja, nå provoserer jeg). Enten er det kommunen som har ansvaret, eller fylkeskommunen…eller staten. Hvor er vårt eget ansvar for egne liv? “Slik er det”, sier folk som blir intervjuet i fjernsynet, gjerne med en tåre rennende nedover et trist ansikt…når mor har brukket lårhalsen og må på pleiehjem, når pengene ikke strekker til, når barnet ikke får gode nok karakterer osvosv. Det virker som det er helt UTELUKKET å f.eks. selv hjelpe sin gamle mor (eller i alle fall å besøke sykehjemmet da, kanskje…og hjelpe mor med å få dusjet dersom de ansatte ikke har tid, istedet for å la seg intervjue over hvor fryktelig det er at hun ikke får dusjet mer enn hver 14. dag?…og dersom du ikke vil hjelpe til med DET, så kan du hjelpe til med å servere kaffe, kanskje…slik at de ansatte får tid til å bade pasientene…eller du kan gjøre andre ting…TA ANSVAR!) – eller…hvor var jeg…jo…man kan kanskje ta seg en liten ekstrajobb dersom man bruker mer penger enn man tjener? (i alle fall så sant man er frisk nok til å jobbe, men ikke gidder…?) – og kanskje, kanskje…kan man sette seg ved siden av sitt eget barn og hjelpe til med leksene, oppmuntre, ta i et tak (fremfor å hyle om ekstra undervisningstimer eller klage på lærerne fordi de ikke gjør jobben sin).
Godnatt.
Akk ja. Kan hende er dette veldig usaklig, men poenget er at altfor mange nordmenn bare krever og krever og krever, mens de samtidig ser det som en selvfølge at de selv ikke skal bidra. For Norge har råd til alt, liksom. Slik er det ikke. Og slik vil det i alle fall ikke bli i årene fremover. “Vi må lære opp att”, som eldre folk gjerne sier. Det håper jeg, faktisk.
Og en ting til; dersom du har kols, så bør du stumpe røyken for å bli litt friskere istedenfor å klage på sykehusene fordi du ikke blir frisk? Og – dersom du er fet – så bør du spise mindre og trimme mer – istedenfor å gå til avisene og klage over at du ikke får slankeoperasjon? Det vil si; ta ansvar for eget liv, egen oppførsel og livsførsel – og ikke overlat ansvaret til alle andre! Dersom alle gjør det de kan – og så godt de kan med de evner og ressurser hver enkelt er utstyrt med – så er det mer enn nok å ta av. Folk må gidde mer og kreve mindre. Da har vi råd til å operere 85-åringer også, tenker jeg…
Hvor mange ble provosert nå? Jeg må legge meg nå (heldigvis).
Som opposisjonspolitiker er det nok enklere å mene at “alle skal få” og så henge seg på hylekoret hver gang journalistene trekker fram en gruppe som likevel ikke får.
Slik sett er det ganske mange som kan trives bra med dagens system – hvor det er litt tilfeldig hvilke grupper som prioriteres og hvilke som ikke prioriteres. De mest ressurssterke – de som roper høyest – vil alltid få ok helsehjelp. Journalistene vil alltid ha noe å skrive om. Opposisjonen vil alltid ha noe å klage på.
Jeg er så enig med deg, Gunn Hild. Problemet er jo at i dagens samfunn forlanger vi evig helse, evig ungdom og evig liv.
Det må prioriteres. Vi kan ikke bruke hundretusener av kroner for å oppnå to ekstra ukers liv.
Og hvis vi tenker globalt …
blir våre ekstreme krav rett og slett uetiske.
Jeg har et innlegg i denne debatten i dagens Aftenposten, men selvsagt ikke tekniske anlegg for å linke dit
Og det var et helt nydelig innlegg også Gunnhild. Jeg gråt da jeg leste det. Har tenkt på mye av det samme de siste dagene at jeg skulle så ønske at vi klarte å forsone oss med døden når den først kommer. Litt verdighet – mye varme. Ikke denne frenetiske virksomheten for å slippe unna bare litt til. Men lett er det ikke…
Null lidelse, null aldring og null død?
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3683438.ece
Arachne –
“Litt verdighet – mye varme. Ikke denne frenetiske virksomheten for å slippe unna bare litt til. Men lett er det ikke…”
Nydelige ord. Slik du også omtaler sorgen: “Jeg kommer til å gå glipp av en evighet - som alle andre - men om det går an skal jeg leve en evighet på et øyeblikk. Selv med en sorg.”
Du skriver så vakkert om det som ikke er vakkert i det hele tatt.
Å dø er naturlig. Men veldig unaturlig likevel. Eller. Det kjennes unaturlig. Du investerer alt i den du elsker. Og så? Hvor gjør du av denne kjærligheten? Investerer den på nytt? I andre mennesker? Eller du fortsetter å elske selv der du ikke får svar. Ikke direkte. For et forhold tar aldri slutt, selv der døden blir som en dør mellom livet og det andre livet.
Kanskje er det ikke et enten eller.
Jeg leser det du skriver, og ser at døden også kan være et frø. En spire til det som ikke ville blitt om ikke, om ikke……
Å sette prislapp på et menneskeliv. Overskriften gjør meg urolig. Selvfølgelig. Likevel. Du har en stemme som bærer. Du er troverdig. Selv der det er snakk om et tema som, ja, føles “ekstremt ubehagelig.”
Det er mange som mener at eldre ikke skal kostes så mye på når de er syke. Men vil de mene det samme om det gjaldt deres egne foreldre de er veldig glad i? Jeg synes vi skal ta oss råd til å hjelpe alle, så får det heller gå ut over andre ting. Et liv er mye mer verdifullt enn nye skoler, flotte veier og oppussing av byer. Skal det prioriteres må det prioritere å ta vare på liv. De får heller øke skattene og avgiftene, det har de fleste av oss råd til å ofre. Det er min mening