Da jeg vokste opp var skamløs noe av det verste du kunne være. Han eier ikke skam! Skammen er felleskapets måte å kontrollere individet på de arenaer som loven ikke dekker. Du burde skamme deg for ikke å stelle hagen din, for å ha for mange kjærester, for det meste som har med sex å gjøre, for å ikke ha det fint nok, sjeldnere for å braute med pengene dine, men for all del, sleng det på, for å ikke strekke til og for å ikke være som alle andre. Skam deg nok så tilgir vi deg – kanskje.
Og skammen har sin plass. Man burde skamme seg bittelitt for å oppføre seg som en drittsekk. I skammen ligger det en anerkjennelse av at andre har rett i sin dom, og noen ganger har de det.
Problemet er når skamfølelsen brer om seg til å dekke alt som ikke er fullkomment. Kjæresten min er ikke skamfull over å spise sørlandschips i sengen fordi han ikke har noen motforestillinger mot å sett bollen mellom oss og kose seg med samtale og flørting over en chipsbolle. Jeg derimot, jeg har idealer om paprikastenger og cottage cheese dip, helst før klokken åtte og i alle fall langt unna sengen. Jeg ser på det som karakterbrist - hos meg vel og merke – at jeg ikke klarer å holde mine livsfornektende dietter. At jeg gir etter for fett og akrylamid og salt. Og jeg skammer meg.
Ennå verre når skamfølelsen brer seg til helsen. Når vi ikke nøyer oss med å konstatere at mestring og helseatferd statistisk fører til bedre leveutsikter. Når vi føler at vi selv må unnskylde og skamme oss over at vi ikke klarte å være fullkomne og betaler med vår egen sviktende helse. Når skammen dekker alt annet enn hvetegress og joggeturer. Når selv det å dø er beheftet med skam som Per Fugelli sa i Aftenposten nylig. Da blir livet tøffere enn det må.
Jeg tror ikke skamløshet er motgiften. Skamløsheten kjenner skammen så alt for godt. Skamløshet er ikke skamløst i det hele tatt. Det kan være godt å mobilisere mot skammen, vise frem sine nederlag og si at sånn er det bare. Men skamløsheten forholder seg likevel til skammen.
Jeg tror mer på frihet fra skam som kommer av andre idealer. Som når kjæresten min ikke kommer på at chips er noe å skamme seg over fordi det ikke er knyttet til noe nederlag.
Hvis vi absolutt må skamme oss, kan vi ikke skamme oss over vår smålighet? Over de gangene vi oppdager at vi ser ned på andre mennesker eller dømmer dem ut fra standarder de ikke trenger å forholde seg til? Når vi oppdager at vi prøver å kontrollere eller trekke andre mennesker ned fordi vi ikke unner dem lykken.
Så kan vi la slutte å skamme oss over at vi er mennesker. At vi feiler. At vi har våre laster og personlighetstrekk og en liten eller enn stor mage. Kan vi ikke heller le litt av våre forskjellige hang-ups og vår forkjærlighet for lange og late dager i solen med softis og hvitvin fremfor jogging og makrobiotiske dietter uten salt.
Frihet fra skam behøver ikke bety at vi gir opp alt håp om forbedringer. Skam er ingen god motivator likevel. Det vet alle som har forsøkt å trøstespise.
Frihet er å tro på og være tro mot det gode liv for seg selv og andre.
No related posts.
Related posts brought to you by Yet Another Related Posts Plugin.
Hva er vi mest redde for? Er det tanken om hva andre mener eller er det oss selv og vår egen innebygde vaktmester som er så streng? Det bryr vel ingen av oss andre om dere spiser potetgull på senga. Jeg vil nå mene at det er en veldig riktig og trivelig ting å gjøre. Du synes kanskje det hadde vært best for helsens skyld å spise grønnsaker i steden, men det ville ikke blitt det samme. Det er god helse i å kose seg også. Som du sier bør vi heller bruke energi på å bekjempe vår egen smålighet. Det kan ofte være noe å skamme seg over. God helg i alle fall!
Jeg er ikke så redd for hva andre måtte tenke, men desto reddere for hvordan mine livsvalg vil påvirke barna mine.
Men det er jo heller ikke noe galt i å reagere på at det spises potetgull i senga. En kommer ingen vei ut av skammen ved å illegitimere sine egne reaksjoner, følelser og verdier.
Du reagerer vel ikke bare på det fordi du har blitt oppdratt sånn? Ikke bare fordi du er en damebladrobot uten egne tanker og meninger, for ikke å snakke om kunnskap?
Kulturen vår har gjort oss en bjørnetjeneste ved å fremstille all den billige ferdigmaten som forbudt kos. Det er akkurat som om vi oppmuntres til å tro at den eneste grunnen til å sky den er fordi vi er pripne og overidealistiske. Akkurat som om det er en seier å klare å tylle det i seg uten en eneste vanskelig følelse.
Spis potetgull i senga fordi DU har lyst på det, ikke fordi du føler at du burde kunne ha like lyst på det som ham. Ikke skam deg over skammen, da blir det litt for mye av det gode.
Chipsen ivsenga var bare et enkelt eksempel på hvordan vi skaper oss situasjoner hvor vi i stedet kunne opplevd frihet ved å definere situasjonen annerledes. I dag så jeg på vg en kvinne som drømte om å veie tusen pund. Hun skammer seg ikke over sin overvekt. Noen skammer seg over å være farget, eller funksjonshemmet eller uføretrygdet. Jeg tror mye av det ligger i vår definisjon av situasjonen. For det går an å innse at noen ganger er vår oppfatning av situasjonen gal, og noen ganger er problemet at vi må lære oss å leve med at ikke alt er fullkomment hele tiden. Det går an det også. Enten det handler om mat eller prestasjoner eller hva.
Friheten til å være den man er, å sende rotete, sinna innlegg til noen midt på natten , fordi man bare må. Fordi DU er den eneste som kan skjønne hva jeg mener. Dette er mitt eksempel, og jeg skammer meg på forhånd, i forkant av responsen. Er det ikke det vi ofte gjør? Vi skammer oss fordi vi ser eller forestiller oss den andres fordømmende blikk? Og etterhvert i livet blir det eksterne til det interne, en internalisert skam.
Hvor er friheten fra skammen? Kanskje i milde blikk og gode ord, en aksept fra andre som vi etterhvert kan gjøre om til godhet for oss selv?
Nina
Skam er et interessant tema jeg nylig skrev to poster om og fikk mange interessante og lærerike kommentarer på.
Ta en kikk -søk på “skam” om du er interessert.
Jeg ser ikke på skam som noe utelukkende negativt. Skam er en obligatorisk øvelse i de fleste mennesker liv. Vi trenger skam. I bloggpostene slo jeg et slag for skam som en god ting -og skamløshet som noe som kunne være med på å rive bort hele vårt eksistensgrunnlag.
Skamfølelse hos den enkelte mente jeg var en nødvendighet for å regulere menneskelig adferd -mens mangel på skam -skamløshet, kan føre til egosentrisitet, narsicisme og hensynsløhet. Det er ikke bra.
I løpet av denne øvelsen i skambegrepet oppdaget jeg at begrepet “skam” innehar mange betydninger som spenner over store variasjoner og som tolkes avhengig av hvilket forhold en selv har til skambegrepet.
——
Jeg vet jeg har beveget meg bort fra tema bittelittegranne nå
Mest av alt skammer vi oss fordi vi bærer i oss tanken “hva vil de andre si/tenke/mene om meg nå?”
Hvordan fri seg fra denne på en god måte?
Kan det å kjenne igjen når skamfølesen kommer, se på den, nikke og deretter slippe den være en grei måte?
“Jasså, du -her kommer du, skam, forteller meg at jeg er nedrig og lite god og tror du skal få sitte ved mitt bord, som en venn?
Åh, nei, du -da må du tenke deg om enda en gang!”
Det er nok viktig det som Martine sier over her -det er fort gjort å ikke bare ha nok med skammen, men fortsette med å skamme seg over skammen. Og da har vi det gående!
Noe annet er om det faktisk er viktig for en selv, og ikke for de en vil være “flink” eller er redd for andres blikk, det vil si lar skamfølelsen styre valgene.
—-
Kan du si noe mer om hva du tenkte med “Men skamløsheten forholder seg likevel til skammen. “?
Kjære deg!
Du skriver så bra og treffende!
Har lest om deg i Magasinet (tror jeg det var) og i Mamma, og følt sterk medfølelse for deg. Forferdelig at du mista mannen din og pappaen til dine barn!
Har fått meg noen “kavringer” i livet, jeg også… Du har virkelig fått en livsvisdom som du deler av. Gode, kloke ord. Det blir gjerne sånn når man får brutale erfaring i ung alder.
Må begynne å lese bloggen din fast, tror jeg.
Takk! Ønsker deg og dine alt godt i sommer og videre fremover!