Jeg får noen ganger meldinger fra lesere som jeg har lyst til å svare litt grundigere på. Jeg klarer ikke å sende gode, personlige svar alltid, eller å følge opp mennesker, selv om de rører meg. Men jeg tenkte det kunne vært ok å skrive litt rundt temaer i bloggposter, så er det jo mulig å diskutere i diskusjonsfeltet dersom dere ikke synes jeg har fasit på alt. 
I en melding jeg fikk i sommer står det: “Jeg har en veldig god (mannlig) venn som jeg har kjent i noen år som har kommet på banen og virkelig støttet meg etter at mannen min døde. Og sakte men sikkert har disse vennskapsfølelsene gått over i noe mer….! Dette føles veldig “rart” og nesten litt sjokkerende for meg. Der er jo bare 6 mnd siden mannen min døde og det føles nesten som om jeg er utro. Å hva tenker naboen(e) og alle andre jeg kjenner, om meg nå liksom?”
Jeg skulle ønske alt var like enkelt som det jeg tenker om dette spørsmålet. Selvsagt er det ikke utroskap. Vi lover å elske og ære til døden skiller ad, og det har vi gjort. Vi har stått ved dem gjennom de ondeste av dager. Tankene mine sier at alle forpliktelser er fulgt opp og ingenting burde lenger tenkes eller føles som utroskap.
Min neste tanke er mer farget av følelser, men kommer til samme konklusjon. Tapet av sin ektefelle og sine barns far eller mor er så smertefullt at alle burde vise forståelse. De burde unne oss den trøst og støtte vi finner, og tenke er at vi fortjener hvert grann lykke. Og det mener jeg av hele mitt hjerte. Jeg har fremdeles dager og netter som er så vonde at jeg vet ikke hvordan jeg skal klare meg gjennom. At noen i verden synes de har rett til å dømme meg for de avgjørelser jeg tar for å gjøre livet best mulig for meg og mine barn, er totalt uakseptabelt.
Så blir alt likevel mer komplisert, og da er vi inne på følelsene jeg har for mine to menn - den døde og min nye kjæreste. Er det ikke en drøm vi alle har om at noen skal føle at there ain’t no sunshine when she’s gone? Vi vil at for noen skal vår eksistens være så viktig og vårt nærvær så betydningsfullt at there ain’t no mountain high enough, ain’t no river wide enough, ain’t no valley low enough, to keep me from coming to you. Men det er luksusfølelser. Plutselig kom en elv som var bred nok til at jeg faktisk ikke vil krysse den. Selv om jeg, da Steinar levde, kjente det som at livet uten ham ville vært helt meningsløst.
Hvis jeg skulle fortsatt å kjenne på den følelsen nå, da ville jeg ikke stått opp om morgenen. Så sårt og så enkelt er det. Jeg må finne grunner til at livet på denne siden av elven fortsatt er verdifullt. Jeg er nødt til å se solskinnet selv om han er borte. Jeg er nødt til å kjempe en stadig kamp mot nettop den følelsen mennesker synes jeg i følge noen slags anstendighetshensyn burde ha i et passelig mål, ikke så mye at jeg ikke står opp om morgenen, men nok til at jeg ikke klarer å være glad i noen andre heller. Det kunne kanskje også vært en luksus, og er i alle fall for meg helt urealistisk.
Det hender det føles som et svik mot Steinar når jeg skyver sorgen unna med tanker om mitt nye liv. Men det hender også at det føles galt overfor kjæresten min å fortape meg i minner om Steinar, selv om jeg vet at han er romslig nok til at han ikke stresses av det.
Følelser er bare ikke noen god rettesnor i alle spørsmål. Og følelser vi tror vi ville hatt er enda verre til å rettlede i noe som helst. Særlig når vi kommer opp i situasjoner som krever så utrolig mye mer av oss enn å følge hjuertet eller magefølelsen.
Jeg tror vi må tilbake til tanken. Og tanken sier som før – elsk mens du har din elskede hos deg. En dag er det faktisk for sent. Da er det ikke mer du kan gjøre for den som er død. Du er alene. Med en frihet som alt for lett føles som en frihetsparodi…
No related posts.
Related posts brought to you by Yet Another Related Posts Plugin.
Du skriver så vakkert
Jeg har ikke mistet min ektemann, men skilt meg. Og jeg klarte ikke å lese innlegget ditt uten å overføre noen av følelsene til min egen situasjon som alene etter et langt ekteskap.
Som skilt, og ikke enke, vil man nemlig ikke møte noen særlig forståelse for at man savner ektemannen sin. Det er neppe noen ny kjæreste som ville godta at jeg fortaper meg i minner om min mann, som er borte fra meg. Uten at jeg på noen måte i verden heller ville vært i dine sko, så må du iallefall omfavne denne “muligheten” (i mangel på bedre ord) til å savne Steinar, snakke om han, hedre han, fortape deg i han og få aksept for det. For det får ikke vi som har mistet våre menn på annen måte.
Vet ikke om jeg hørtes totalt arrogant ut nå, men måtte bare lufte tanken.
Jeg synes du har fasiten på dette
og jeg er helt enig med deg. Når jeg møter mennesker som har funnet en ny kjæreste etter at de mistet den de hadde, så blir jeg bare glad. Jeg vet av egen erfaring at man kan ha mange tanker i hodet og mange følelser i hjertet samtidig. På jobben min har jeg en kollega med en parallell historie til din, og jeg gleder meg over at hun fant en å elske etter at mannen døde.
Likevel synes jeg ikke det er så enkelt, – særlig ikke dette med forholdet til andre mennesker. Jeg klarer ikke løsrive meg fra hva andre tenker om meg. Vi kommuniserer jo også gjennom våre handlinger. Hvis jeg skulle miste kjæresten min, ville jeg antagelig få det like vondt som du har hatt det og til dels har det ennå. Hvis jeg forelsket meg i en annen mann relativt raskt, er jeg redd jeg ville holdt det for meg selv en stund. Jeg ville være redd for at et raskt, nytt kjærlighetsforhold skulle kommunisere noe som ville være helt feil: At kjæresten min gjennom over 30 år ikke hadde vært så viktig likevel.
Siden jeg synes det er hyggelig med deg og alle andre, betyr dette kanskje at jeg ikke har like stor tiltro til andre mennesker som jeg har til meg selv. Jeg tror/er redd for at de ikke ville forstå. Jeg ville også være redd for at de voksne barna mine ikke ville forstå. De ville helt sikkert gledet seg hvis jeg fikk ny kjæreste, men det er en smertegrense for når det hadde vært lett for dem. Forholdet til barna er nok lettere når de er veldig unge.
Noen av oss er sånn at vi blir like lei oss om noen tror vi har gjort noe galt som vi ville blitt hvis vi faktisk hadde gjort noe galt. Fornuften min sier meg at det er noe forbaska tull, men følelsene sier noe annet – og de overdøver fornuften. Dessverre. For ellers er jeg nesten bare fornuftig.
Ha en fortsatt fin sommer.
Livet er som ein straum:
Ved ei kjelde tek den til som eit lite bekkefar,
etter kvart vert den større og går i foss og stryk,
så veks den seg stor og roleg,
og driv som elv gjennom mange landskap.
Til sist vider den seg ut i ein stor os,
før den sluttar å renne
og vert eitt med det endelause havet.
Slik er det med livet.
Etter indianarane
Alle er nok enige i at livet må gå videre etter tapet av en livsledsager og at en ny partner er en viktig del i så måte. Jeg mistet min kone for et drøyt år siden og ble alene med tre barn i alderen 10-13 år.
Sorgen vil være der hele tiden selv om den med tiden blir enklere å håndtere. Jeg er også klar over at det i ordene ” til døden skiller dere ad” ligger en befrielse og aksept for å gå inn i et nytt forhold. For min egen del er jeg i ferd med å gå inn i et forhold med en herlig kvinne som jeg møtte for 3 mnd siden. Alle rundt meg syns det er flott at jeg har truffet en ny kvinne og unner meg alt godt, men det vanskeligste er hvordan jeg skal introdusere henne for mine barn og svigerforeldre. Jeg har valgt å ta det veldig forsiktig og et steg om gangen. Først la de få vite at jeg har truffet en ny kvinne og etterhvert små korte møter for å se hvordan de takler det. Barn kan reagere så forskjellig og jeg er redd for at hun kan bli avvist dersom jeg bare kjører på og lar henne bli en del av livet vårt med det samme.
Om det er den rette måten vet jeg ikke men det føles rett for meg og det er vel heller ikke noe fasitsvar på dette. Kjenner meg veldig igjen i følelsene du beskriver og er også veldig opptatt av at livet må leves… har en forpliktelse ovenfor både meg selv og de rundt meg … og det er utrolig viktig og ikke bli stående fast i gjørma men å se framover på alle de gode opplevelsene man enda ikke har hatt. Tapet av en kone og mamma vil prege oss for resten av livet , sorgen vil være der, men den kan ikke få lov til å styre livene våre. Synes det har hjulpet meg å lese bloggen din og om at du har funnet en ny partner så tidlig etter din manns død. Ikke minst det at du har vært så åpen rundt det. Det gir ihvertfall meg et klapp på skuldra og mot til å annonsere at jeg har funnet en kjæreste. Det er jo ikke noe å skamme seg over men det er rart hvordan man føler rundt dette.
Spennede blogg du har, denne skal jeg følge!