Det var uhyre skuffende at Usman Ranas kronikk ”Den sekulære ekstremismen” skulle vinne Aftenpostens kronikkonkurranse for unge skribenter. Ikke fordi den var dårlig skrevet eller fordi hans synspunkter ikke har noen plass i den norske offentligheten, men fordi han gir religionen en helt uberettiget offerrolle.
Termen den sekulærere ekstremismen blir stadig mindre beskrivende for Norge, og det faktum at Usman Rana vant konkurransen viser tvert i mot hvordan religiøse argumenter dessverre er på vei til å bli gangbare igjen.
Han etterlyser respekt for ”troens grunnsetninger” når de blir fremført som argumenter i den offentlige debatt. Religionskritikk er ikke et tegn på manglende respekt. Når de aller mest tolerante sjikt av befolkningen tier straks overgrep er religiøst begrunnet, kan det kanskje forveksles med respekt..
Men Usman Rana hjelper verken sine trosfeller eller oss andre ved å be om stillhet når han fremhever guds objektivitet fremfor menneskerettighetene. Tvert i mot øker det følelsen av at islam er en forhistorisk koloss vi bare må ha medlidenhet med.
Usman Rana har rett i at ikke-troende ikke har noe med å endre teologien. Politikken derimot, har vi alle noe med. At folkevalgte ledere skal holde seg unna religionen krever imidlertid et mer sekulært samfunn, ikke et mindre.
Sara Azmeh Rasmussen blir nevnt som en kvinne som burde ligge unna teologien fordi hun ikke lenger er troende. Men er det ikke et paradoks at så godt som alle muslimer fortsetter å kalle seg muslimer selv om de ikke lenger tror? Kan det ha å gjøre med muslimers egen mangel på toleranse overfor dem som ”faller fra”? At de ikke-troende devalueres, utstøtes og ikke lenger blir hørt?
Et samfunn må ta hensyn til grupper og enkeltmennesker med forskjellig tro og overbevisning. Foreløpig er menneskerettighetene vårt beste verktøy, selv om de ikke er fullkomne. Dessverre er ingen store religionen dannet med samme formål. Guds lover fremstilles i de hellige skrifter som evige og universelle, selv der de kolliderer med humanisme og menneskerettighetstenkning. Ingen blir forsøkt nektet å leve ”med gud i sentrum” i heterofile ekteskap, men for de troende kan de kanskje virke truende om andre nekter å la seg styre av deres tro.
En svakhet ved menneskerettighetene er at de troende overlates for stor makt over sine egne. Atskillig flere barn lider under foreldres religiøse intoleranse enn som følge av at de sosiale foreldrene for eksempel har samme kjønn.
(Trykket som replikk i Aftenposten 28. mars)
No related posts.
Related posts brought to you by Yet Another Related Posts Plugin.
Hva betyr mer, barns rett til tanke- og samvittighetsfrihet eller foreldres rett til fri religionsutøvelse?
Selv mener jeg barn bør bli forskånet fra religion, akkurat som dem blir holdt borte fra alkohol. Nettopp fordi vi har funnet ut at alkohol virker destruktiv på barn. Og er ikke religion destruktiv når barn blir utsatt for den? Særlig når barn vokser opp med en “medfødt” frykt for helvete?
Må man være narsissist for å skrive blogg i dette landet?
Toralv: Jeg synes ikke de burde bli forskånet for foreldres religion, men at de skal bli nødt til å lære om og ta del i samfunnet utenfor via den offentlige eller ikke-relgiøse skoler feks.
Bjarte:????
Flott og viktig post!
Bra kommentar! Veldig enig med siste avsnitt også. Jeg hadde aldri noe å innvende mot religionsfrihet tidligere, men nå har det gått opp for meg at det brukes til å forsvare alt mulig. Ikke slik at det ville passert i en rettssak, men at det brukes som et slagord i den offentlige debatten for å få oss til å tro at det var slik det var ment.
Hei igjen! Svært enig i det du sier i avsnitt 2 om at den positive responsen på denne kronikken nettopp viser hvordan religiøse argumenter er på vei til å bli gangbare igjen.
I tilfelle du er interessert, legger jeg ved en lenkeliste over oss andre som blogger om denne saken:
http://anathemablog.blogspot.com/2008/02/den-vanskelige-debatten-ekstremistenes.html
http://abre.blogsome.com/2008/03/06/frihet-er-slaveri
http://fjordfitte.blogspot.com/2008/03/diskriminert-ta-rana-testen.html
http://arvid.skaugen.name/?p=6
http://havar.skaugen.name/blogg/dette-er-flaut-norge
http://dagensateist.blogspot.com/2008/02/mohammad-usman-ranas-pondus.html
Supert at du fikk dette trykket i Aftenposten! Det hever debatten atskillige hakk. Forøvrig mener jeg ikke at man automatisk skal respektere en hvilken som helst mening. Jeg kan respektere personen, og jeg vil alltid lytte til hva han/hun har å si, men meningen må opp til kritisk vurdering, som Håvar kommenterer så godt på Anathemas blogg.
Jeg skriver det jeg er uenig med deg i først, så vi kan ta det vi har felles i tanker her til slutt
Du skriver: “Foreløpig er menneskerettighetene vårt beste verktøy, selv om de ikke er fullkomne. Dessverre er ingen store religioner dannet med samme formål.”
Disse tankene du har forutsetter at du ser på religionen som statisk uten rom for forandringer eller feil. Deg om dèt.
Du skriver: “Men Usman Rana hjelper verken sine trosfeller eller oss andre ved å be om stillhet når han fremhever guds objektivitet fremfor menneskerettighetene. Tvert i mot øker det følelsen av at islam er en forhistorisk koloss vi bare må ha medlidenhet med.”
Helt enig. Det er viktig å få frem i lyset konstruktiv religionskritikk, uansett hvor ubehagelig det kan virke.
Du skriver: “Sara Azmeh Rasmussen blir nevnt som en kvinne som burde ligge unna teologien fordi hun ikke lenger er troende. Men er det ikke et paradoks at så godt som alle muslimer fortsetter å kalle seg muslimer selv om de ikke lenger tror? Kan det ha å gjøre med muslimers egen mangel på toleranse overfor dem som ”faller fra”? At de ikke-troende devalueres, utstøtes og ikke lenger blir hørt?”
Dette synes jeg er et veldig godt poeng.
Ellers synes jeg det er skremmende med antidemokratiske religiøse krefter som sitter med makt i “demokratiske” organer som FN. Denne videoen er et skrekkeksempel på hva jeg mener:
http://www.document.no/2008/03/debatt_om_sharia_og_ytringsfri.html
Tankekorset: Nei, jeg ser ikke på religioner som statiske, selv om noen beveger seg langsommere enn andre, feks islam på grunn av Koranenes status. Men religioner er ment for å få menensker til å oppføre seg eller tro i samsvar med noe guddommelig som står over dem. De er ikke dannet for å forsvare individet slik menneskerettighetene er det.
Du skriver: “Men religioner er ment for å få menensker til å oppføre seg eller tro i samsvar med noe guddommelig som står over dem. De er ikke dannet for å forsvare individet slik menneskerettighetene er det.”
Yes. Stemmer. Det er bl.a dette som skiller det vi kaller Kristendommen fra religioner. Jesus gjør oss jo oppmerksom på at Guds krav er for høye til at vi kan bli rettferdiggjort av dem – eller det som kalles Loven.En får jo troen ufortjent og gratis.
Jesus hang på korset nettopp for at hvert individ skulle ha et reelt forsvar, dvs så det kunne være rettferdig for Gud. Siden det å være kristen ikke går ut på å være religiøs og oppfylle (umulige) krav, men heller på det å få troen på det Jesus har gjort, er jeg derfor enig i konklusjonen din
Menneskerettighetene er gode saker,- de er jo også til en viss grad inspirert av Bibelen. Men
de har nok et sterkere opphav i de første naturrettsoppfatningene i antikkens Hellas.