arachne.no

Dette har vært en høst der ingenting har blitt som planlagt, etter en sommer der ennå mindre gikk som forventet. Livet er ikke lett å temme, det går sine egne veier. Jeg hadde tenkt å blogge som aldri før, så har vi i stedet, ja hva har vi i stedet? Trukket oss tilbake? Levd? Nok en gang forsøkt å finne ut hvem vi tre er som en familie, etter at familiefusjons-eksperimentet fungerte dårlig slik fusjoner ofte gjør. Kulturforskjeller er ikke til  spøke med…

Livet går så utrolig fort. Barndommen enda fortere. Jeg har begynt å tro på det å gripe øyeblikkene – bake boller, lese foran peisen, gå turer i Frognerparker, på Bygdøy eller på Svartskog hver gang været er vakkert – med en lidenskap.

Men snart håper jeg likevel vårt innadvendte liv blir litt rusket i. Om ca tre uker kommer Måneskinnslandet, ganske forsinket, men forhåpentligvis bra. Jeg har skrevet ny baksidetekst:
Tiril går i annenklasse og bor hos pappa på Fagerborg. Han skriver bøker om skip og oppdagelsesreisende, og sammen gjør de verden magisk i lek og samtaler. En dag blir pappa syk. Snart er han så dårlig at han forteller Tiril at det ikke er lenge til han skal reise til Måneskinnslandet. Tiril må flytte til mamma.
Så dør pappa, og ingenting blir som før. Savnet etter pappa holder henne våken om nettene. Hvordan skal hun komme seg helt til Måneskinnslandet for å møte pappa igjen?
En sen kveld banker hesten Natt på takvinduet hennes. Tiril setter seg mellom vingene hans for å lete etter pappaen hun har mistet, men ender opp med å finne noe helt annet.

Illustratøren har laget flere vakre illustrasjoner. Så er det bare å ruste seg for at fremmede igjen skal mene noe om det jeg har sittet her inne i min lille tilværelse og skrevet. Men enda mer å håpe at fortellingen jeg har skrevet skal føre til gode samtaler og kanskje en litt tryggere tilværelse for de mange som har mistet noen de er glad i, eller som kjenner noen som har det – eller bare har blitt ordentlig redde for at det kan skje. For selv om historien handler om noe trist, er den likevel en historie om livet og det som er godt her – akkurat som vi forsøker å leve med fokus på alt som er levende og vakkert.

Døden er et fravær, en tomhet, det ukjente, som vi på en eller annen måte klarer å blansere på siden av. Jeg har en redsel for døden som jeg hele tiden må jobbe med for å ikke bli hypokonder eller hønemor. Men samtidig har nettopp døden og fraværet gjort livet mitt og nærværet mitt så intenst. Og det er som om døden har gravd vennskapene til andre med samme forståelse så utrolig dype.

Så jeg håper det finnes mange tøffe voksne der ute som tør å lese Måneskinnslandet for sine barn. Barna takler det. Voksne tror ofte at barn aldri har kommet på at voksne kan dø, men det har de. Jeg tror flere voksne ville opplevd at dersom de tør å snakke med barn om deres frykt, så dypner forholdet og blir sannere.

Jeg legger også ut de to siste Tro og tvil jeg har hatt i Aftenposten, samt min lille spalte i Folkevett.

No related posts.

Related posts brought to you by Yet Another Related Posts Plugin.