arachne.no

Etter 22. juli har debatten om ytringsfriheten blusset opp igjen, men det har blitt vanskeligere å argumentere ytringsfrihet og samtidig føle seg god. Den gangen stod «vi» (norske, danske, vestlige) for de gode, demokratiske verdiene, mens «de» stod for volden. Nå er det en av «oss» som har stått for volden, og vi kjenner alle et behov for å distansere oss fra dens grusomhet.

Dypt i den øvelsen ligger en erkjennelse ingen har formulert bedre enn Jens Bjørneboe i diktet Mea maxima culpa: «“Hvem er et menneske og ikke skyldbevisst?”
 Hvem er et menneske, som ikke vet
, At han bør frykte all rettferdighet?» Vi er alle skyldige i menneskets uavlatelige trang til å berike seg på bekostning av andre, til å beskytte oss selv og vende oss bort fra dem som mister livet, bare de ikke kommer for nært. Nordahl Griegs fantastiske sitat: «Vi er så få her i landet, hver fallen er bror og venn» gikk landet rundt etter Utøya-tragedien, men bytter du land med landsby er det ikke mindre sant i Afghanistan eller Somalia.

Distanseringen og selvransakelsen etter 22. juli, har fått Arne Berggren til å bekymre seg i VG for om han har kommet i skade for å sette ting litt for mye på spissen. Bushra Ishaq, Sindre Bangstad, Thomas Hylland Eriksen og Arne Johan Vetlesen bekymrer seg i fellesskap og på kronikkplass i Aftenposten for uakseptable og umoralske ytringer, uten å antyde noen prinsipiell forskjell mellom sak og person. Hylland Eriksen fortsetter i Morgenbladet med å mene at det er noe lurvete med kritikk i det offentlige rom som ikke kan fremføres ansikt til ansikt med den som blir omtalt. Alt blir bedre med en kopp te.

Det er overhodet ikke vanskelig å nikke til det meste av det som blir sagt. Folk burde være snillere. Drukket mere te. Blitt bedre kjent. Vi ønsker at hele samfunnet skal være et eneste stort te-slabberas – og mister helt av syne det totalitære i en slik tanke. Er det for langt å trekke en linje til VGs (gode) mobbeløfte? Lettere tilgjengelig enn Bjørneboes dyp, er Tante Sofies renslighetstrang. På nett er det i alle fall min lille uvitenskapelige observasjon at det blir stadig mer moralsk indignasjon bak pekefingre mot enhver som fremfører en ytring noen kunne tenkes å bli lei seg for, enten det er kritikk av rosablogging eller alternativ medisin. Det gjør argumentering vanskelig. Det er også et poeng å gjøre den offentlige debatten attraktiv, engasjerende og full av sterke meninger. I det personlige rom trengs sannsynligvis mer te og vennskap på tvers av meninger, men i det offentlige rom trengs snarere en felles forståelse for hva en offentlig debatt er. Samfunnskritikk, religionskritikk – all debatt som inneholder meninger, kan medføre at noen blir lei seg. Meningsbrytning er likevel et umistelig gode.

Selv etter 22. juli er det lov å spissformulere tanker, lov å generalisere, lov å karikere, lov å ta feil. Det er fornuftig å moderere usaklige og hetsende innlegg, men først og fremst i skal argumenter møtes med analyser og argumenter.

Publisert i Aftenposten

No related posts.

Related posts brought to you by Yet Another Related Posts Plugin.