Å skrive tekster om moralske spørsmål er en vanskelig øvelse fordi det så ofte ender opp i snille, håpefulle epistler, med ønske om at alle bør oppføre seg mer i tråd med Kardemommeby, der politimesteren er godhjertet og skurkene egentlig har et hjertevarmt ønske om å være bidragsytende borgere.
Det som er vanskeligere å ta opp, er alle tvilstilfellene og gråsonene. Eller tilfellene der konsekvensene ikke retter seg pent etter de gode intensjonene.
Sinnelagsetikken er enklest å skrive om. Vi synes at de rike skal betale sin formuesskatt med glede og ikke flytte bedrifter og jobber til utlandet for å spare penger, vi synes soldatene vi sender til Afghanistan skal bli skikkelig lei seg hvis de dreper, selv om vi har sendt dem i krigen. Vi synes menn aldri skal mase på sine koner om sex, at alle skal like innvandrere generelt og sine naboer spesielt, at folk skal gi så det svir til TV-aksjoner og fjernadoptere minst ett barn hver.
Nylig var jeg på et lunsjmøte om Europas økonomiske situasjon på Aker Brygge. Vi fikk presentert grafer for utvikling i privat og offentlig gjeld, sparing og forbruk, arbeidsplasser, børskurver og estimert utvikling etter diverse scenarier. Det hele var ekstremt informativt. Flere meningsbærere ville hatt godt av et slikt innblikk i en amoralsk, pragmatisk økonomisk tenkning. Det ligger tross alt en del makt og gjennomføringsevne bak pengene deres. Kanskje ville det ført til noen fruktbare møter mellom sinnelagsetikk og konsekvenstenkning.
Foredragsholderen argumenterte mot slutten økonomisk for at Hellas måtte reddes fra konkurs, men påpekte at det ville være uhyre vanskelig å få det til, ettersom Hellas har bevilget seg høyere lønninger, lavere pensjonsalder og høyere offentlig forbruk enn Tyskland som bes om å redde dem. Tysk rettferdighetsfølelse stod dermed i veien for et best mulig resultat for flest mulig, sannsynligvis også for tyskerne selv.
Ved spørsmålsrunden spurte en av tilhørerne om ikke Tyskland hadde et behov for selv å betale gammel gjeld mot Europa?
Det er mange interessante aspekter både ved foredragets argumenter og ved et slikt spørsmål, men det jeg har tenkt mest på de siste dagene er hvilke forventninger vi har til at mennesker tar ansvar for urett de selv ikke har begått og konsekvenser de sannsynligvis ikke har ønsket. Tyskerne som i dag betaler sin skatt, er ikke de samme som invaderte halve Europa. De har sannsynligvis heller ikke et sterkere ønske om at det skal gå dårlig for Hellas, enn de har omtanke for den europeiske økonomien de selv er en del av.
Jeg ville foretrukket at Norge ikke eksporterte våpen, ikke drepte hvaler og at verdens goder var mer rettferdig fordelt. Holder det? Har jeg ved å ønske enkle gode ting, fraskrevet meg ansvaret for alt leit ved norsk politikk? Eller har vi alle – meningsbærere, politikere og velgere – et større ansvar for å sette oss inn i komplekse konsekvenser og risikere vår velvillige uskyld for å ha informerte meninger om kollektivets beste?
No related posts.
Related posts brought to you by Yet Another Related Posts Plugin.
Jeg tror mennesker er 100% egoistiske. Moral/etikk-forestillingen er derfor bare et sjelelig maktmiddel for å manipulere andre mennesker slik det passer oss selv. Er jeg da pessimist? Slett ikke! Det finnes en løsning, nemlig identifisering. Hvis vi settes i stand til å identifisere oss med andre mennesker, vil det å ta vare på egne interesser og deres interesser bli to sider av samme sak. Med ny teknologi vil vi få bedre kunnskaper om mennesker rundt omkring i verden, og dermed kunne se situasjonen også fra deres synsvinkel.
Når det gjelder brutalitet, snakker vi ofte om tyskerne. Hva med vestlige land som terrorbombet tyske byer under krigen slik at hundretusener sivile døde? Hva med Truman, Churchill og Stalin som gikk i Potsdam og flirte og røkte få dager før de visste at hundretusener av uskyldige skulle dø en fryktelig død i Japan?
De fine ordene hjelper ingen ting. Det vi må satse på er så gode demokratier som råd, for flertallet i et samfunn ønsker aldri krig. Dessuten må vi skape grunnlag for identifisering, for bare slik kan konstruktive og livsbejaende drivkrefter frigjøres.