arachne.no

Det er laget en facebookgruppe for å gjøre nyttårsaften til en minnesmarkering for ofrene på Utøya. Vi blir bedt om å sende opp lyslanterner i stedet for fyrverkeri. Jeg er sikker på at hensikten er god, men jeg vet ikke hvor gjennomtenkt ideen er.

Å minnes døden er ikke “nydelig” for oss alle. Døden er en avgrunn. En fiende det er vanskelig å stable livet på beina rundt, plutselig brøler den og alt faller sammen. Livet er nødt til å gå videre på en eller annen måte. For noen er det å komme gjennom høytidene knalltøft. Vi sliter med å ikke tenke, ikke minnes, ikke gråte og undertrykke angsten som best vi kan. Hva blir det av oss dersom vi skal kjenne på sorgen og angsten ved høytidene? For meg måtte det en halv valium til for å kontrollere angsten etter å ha fått forespørsel om å delta i markeringen.

Vi hørte på Amy Winehouse synge Our day will come i bilen en dag før jul. Jentene mine ville vite hva hun sang. Jeg forklarte at teksten betydde at en dag vil alt bli helt bra. (Noe som selvfølgelig i seg selv er ganske leit for oss som vet at Amy Winehouse døde som hun gjorde, men det vet altså ikke jentene) Jentene mine lurte på om jeg trodde den dagen ville komme for dem også. Jeg sa jeg trodde det ville komme mange slike dager. Det var bra, mente de, for sist gang det var en dag som var helt bra var siste julaften før pappa døde.

Livet vårt er basert på å ikke minnes. Ikke hele tiden. Ikke når vi skal feire. Ikke på dager som for andre er helt fine. For mange vil sikkert en minnesmarkering for ofrene på Utøya føles så nydelig som de mener initiativet er. Et øyeblikk av melankoli. En følelse av å gjøre noe fint. Før de igjen kan skåle og kjenne gleden over et nytt år. For noen av oss er minnesmarkeringer forbundet med så mye panikk at vi har vanskelig for å fungere, det kan i alle fall ikke kombineres med å arrangere fest eller formidle glede til ungene over et nytt år. Og det prioriterer jeg over å minnes de døde. For jeg tror heldigvis jentene mine har dager som er helt, helt fine så lenge de bare ikke tenker over hvem de savner.

Jeg tror ikke det er mange av oss som kommer til å glemme ofrene på Utøya på lang, lang tid likevel. Men på nyttårsaften har jeg tenkt å forsøke.

No related posts.

Related posts brought to you by Yet Another Related Posts Plugin.